Boken i mitt liv

Bret Easton Ellis: Less than Zero

Bret Easton Ellis’ debutroman gjorde sterkt inntrykk på meg da jeg leste den som tenåring på ungdomsskolen. Boka handler om Clay, nylig startet på college, som er hjemme på ferie i Los Angeles. Miljøet rundt han er velstående, hipt, vakkert, - og ulidelig monotont. Vi blir med på fester der drinkene og drugsene sitter løst, sladder og intriger regjerer, hvem ligger med hvem, designerklær, sportsbiler, millionvillaer og svømmebasseng. Alt beskrevet av en kald og følelsesløs Clay som strever med å finne mening i tilværelsen. Hvorfor er han så apatisk? Er det dopet? Eller oppveksten med foreldre som var fraværende på alle måter, og fremdeles er det? Jeg minnes å synes dette livet i California var både spennende og tiltalende, til tross for den blaserte tonen. Men boka ga meg også et skremmende innblikk i hva en slik overfladisk virkelighet kan gjøre med mennesker. Disse unge menneskene er tilsynelatende vellykkede og har et perfekt liv utad, men deres indre skjelver av tristesse.

Denne boka vil jeg si er en slags forløper til Bret Easton Ellis’ mesterverk American Psycho. Fortellerstemmen har likheter, estetikken er lik, den er kjølig, distansert, beskrivelsen av interiør, klær, brands, populærkulturelle referanser, og til en viss grad komisk, selv om humoren er mye mer til stede i American Psycho (som mange ikke synes er humoristisk i det hele tatt). Det er også mange musikkreferanser i boka, til og med i tittelen; Less Than Zero er fra en Elvis Costello-låt. Boka er en del av min 1980-talls bagasje, som jeg kjærlig bærer med meg videre.

Skrevet av Vibeke.

Pedro Carmona-Alvarez: Bergen ungdomsteater 

Bergen ungdomsteater av Pedro Carmona-Alvarez er en roman som traff meg første gang jeg leste den og som fremdeles treffer når jeg leser den om igjen (og om igjen). Som tittelen antyder, er Bergen romanuniversets midtpunkt, noe jeg ikke skal legge skjul på er et lovende utgangspunkt for en vellykket roman etter min smak. I romanen står karakteren Marita i fokus, hennes forhold til sin alkoholiserte mor og savn etter sin amerikanske far som har dratt tilbake til USA. Hun lever i skyggen av foreldrenes sorg, og vi opplever hvordan deres sorg blir hennes egen. I tillegg møter vi hennes to venner Johannes og Andreas, som også får være sentrum i deler av fortellingen.

Vi følger altså Marita, Johannes og Andreas sine separate og sammenvevde ungdomsår i Bergen på 1980 og 1990-tallet. Bergen Ungdomsteater er derfor også en fortelling om oppvekst og ønsket om å være mer voksen enn omverden tar deg for. Et romanunivers omringet av de syv fjell, gater man selv trasker rundt i, og en gjenkjennelig handling om lysten til å leve et annet liv gjør Bergen Ungdomsteater til en roman som for meg føles nær og ekte.

Mer vil jeg ikke si.

Skrevet av Elise.

Rick Riordan: Percy Jackson-serien

Når jeg skulle bestemme meg for en bok som har betydd mye for meg i forbindelse med verdens bokdag, var valget enkelt. Jeg har ikke valgt en spesifikk bok, men heller gått for en bok-serie som har fulgt meg siden barndommen.

Jeg oppdaget Percy Jackson-serien av Rick Riordan mot slutten av barneskolen, og forelsket meg i den med en gang. Fortellerstilen og handlingen dro meg umiddelbart inn i Riordan sitt univers, og jeg kunne ikke få nok. Jeg husker godt at jeg lå under dynen med lommelykt for å lese til langt ut på natt, til tross for at jeg hadde overnattingsbesøk, fordi jeg ikke ville legge fra meg boken. På videregående var det en selvfølge for meg at Percy Jackson-bøkene var det jeg skulle snakke om på særemnet i norsk, og jeg endte til slutt opp med å skrive masteroppgaven min om disse bøkene i 2022.

Det å oppdage de riktige bøkene kan gi uendelig med leseglede, og historiene om Percy Jackson har definitivt fyrt opp under min. Handlingen i serien går raskt, samtidig som vi blir godt kjent med karakterene vi møter, og vi får se hvordan vennskap utvikler seg over tid. I den første boken er Percy 12 år gammel, og i løpet av serien får vi se han bli eldre og klokere. Bøkene er morsomme, samtidig som de tar opp litt alvorligere tema på en enkel og forståelig måte. Man kan lære mye ved å lese disse bøkene, og ikke bare om gresk mytologi!

Målgruppen til Riordan er barn og ungdom, men de inneholder mye verdi for lesere i alle aldre! Dette er bøker jeg kan anbefale på det varmeste, spesielt om du har lyst til å forsvinne inn i en fantastisk historie.

Skrevet av Helle.

Gabriel García Márquez: Hundre års ensomhet

Boken i mitt liv er en fargerik fest som aldri slutter å inspirere. Uansett hvor jeg er i livet vil colombianske Gabriel García Márquez sin fortryllende bok Hundre års ensomhet alltid gi meg glede, og hver gang på nye måter. Jeg har fire ulike utgaver av den, inkludert en sjelden utgave som er illustrert med nydelige malerier. I hvilke andre bøker finner man leviterende prester, eller en blodstripe som beveger seg opp trapper og gjennom smau, fra en død sønns hus til sin mor, for å varsle at sønnen er død? Boken har et enormt spenn, fra komikk til tragisk kjærlighet.
 
Landsbyen Macondo er utenfor tiden. På en måte representerer den Latin-Amerikas historie, men samtidig er det et metafysisk sted der alt kan skje. Romanen følger familien Buendía i hundre år, fra landsbyen blir grunnlagt av Jose Arcadio Buendía og Úrsula Iguarán,  til den blir utslettet av en naturkatastrofe. Gjennom de hundre årene ser vi kjærlighet, men også utnyttelse, sorg, opprør og revolusjon. Romanen er på sitt beste når man lar fantasien slippe fri, for da kan man bli med på reisen.

Jeg har lett etter magien jeg fant i Hundre års ensomhet, og funnet den noen ganger. I andre bøker av Márquez og spesielt Kjærlighet i koleraens tid, finner man varme, besettelse, farger, og papegøyer som kun svarer på fransk. En lignende stemme kan man også finne i forfatteren Louis de Bernières, spesielt i kjærlighetsfortellingen Kaptein Corellis mandolin. Men akkurat Hundre års ensomhet vil alltid være spesiell. García Márquez minner meg om min bestemor, som hadde alle hans bøker på rekke og rad i sin lune leilighet i København. Og Márquez selv er som en bestefar full av fantastiske historier, og det er ikke så viktig om de er realistiske eller sanne. Selvfølgelig er de ikke det. Og det er nettopp derfor jeg liker dem så godt.

Skrevet av Hanne.

Lina Liman: Kunsten å feike arabisk

Eg trur at boka i mange sitt liv er den boka som verkeleg inspirerte dei til å lese ein gong i barndommen, som viste dei at boka hadde verdi langt høgare enn sverte på papir. Eit par døme frå min eigen oppvekst er den fantastiske Drømmen om Narnia ved sengekanten, eller fengjande sci-fi i femtifire bind (Animorphs), som måtte lånast i stablar på fem for å rekkje til neste besøk.

Eg hadde heldigvis mange gode leseopplevingar som barn, men for meg er “boka i mitt liv” litt annleis. Rett nok traff denne boka meg òg som ei kule, med rett tekst til rett tid. Men eg fann ho i tjueåra, midt i ei slags kvartlivskrise. Dei fleste av oss les mindre i tida som ung vaksen, og eg var ikkje noko unnatak. Eg er litt usikker på korleis eg kom over boka i det heile, men då eg fann Kunsten å feike arabisk av Lina Liman vart eg trollbunden. For det fyrste var det ei utruleg spanande og velformulert skildring av eit turbulent ungt liv med mykje motgang. Samstundes opna det seg ei heilt ny verd av kunnskap om eit tema eg trudde eg hadde ein viss oversikt over – autisme.

Eg har ikkje tal på alt eg har lest og alle dei gode samtalane eg har hatt med andre som ein direkte konsekvens av denne boka, men éin ting er klart: Kunsten å feike arabisk var starten på eit anna liv for meg. Eitt der eg forsto sider ved meg sjølv som før hadde vore uforklarlege, og starta på vegen mot å godta dei.

Skrevet av Guro.

Frances Hodgson Burnett: Den hemmelige hagen

Det er noe med lukten av disse boksidene. Bokryggen som er slitt av, slik at den er skjør å holde i. Forsidebildet av den høye muren, rødstrupen og det sure lille fjeset til Mary. Denne lille skatten av en utgave, som mamma fikk til bursdagen sin i 1949. Da var hun 9 år. Omtrent like gammel var jeg da jeg fikk overta den. Inn i de gamle boksidene krøp jeg; inn i alt det hemmelighetsfulle. Aldri hadde jeg støtt på en hovedperson så ufordragelig og frekk som Mary, eller et naturbarn som Dickon. Aldri hadde jeg hørt om slik en have på Yorkshire-heden, innelåst og forbudt. Og aldri hadde jeg vært i et slikt soverom som det den bleke, sykelige og sinte Colin lå i, bak tunge fløyelsdraperier.

F.H. Burnetts barnebokklassiker fra 1911 er en av mine kjæreste bøker, og når våren kun ligger der som forventning, under alt det gule og visne, da må jeg alltid tenke på Den hemmelighetsfulle have.

Skrevet av Adele.

Helga Flatland: Bli hvis du kan. Reis hvis du må

I 2011 var eg 20 år og levde la vida loca på backpacking i Mellom-Amerika. Til jul dette året fekk eg Bli hvis du kan. Reis hvis du må, som eg slukte på ei strand i Nicaragua. Eg elska den! Boka traff meg så inderleg, og eg skal prøve å setje ord på kvifor akkurat dette er boka i mitt liv. Først og fremst er det ei spennande forteljing skrive med eit klart og godt språk. Eg likar at det er fire ulike forteljarstemmer, som gjer at ein får eit samansett og nyansert bilete av historia. Gjenkjenning og heimlengsel speler nok også ei rolle, for boka handlar om ei lita bygd som minner om mi eiga heimbygd. Det var også den aller fyrste boka eg las kor forfattaren var ganske nær meg i alder. Historiene likna på min oppvekst og eg tok alle referansane, i motsetnad til mykje av det eg hadde lese tidlegare. Alt dette førte til at det kjentest som boka kunne handla om meg og personar frå mitt liv, og det er nok difor den gjorde så sterkt inntrykk på meg. Eg unner alle å lese bøker som dei verkeleg forstår - og som forstår dei.

Bli hvis du kan. Reis hvis du må er den første av tre bøker om Tarjei, Trygve og Kristian, som døyr på oppdrag i Afghanistan. Bøkene handlar også om menneska dei påverka, både då dei levde og etter sin død.

Om du ikkje har lese Helga Flatland sin trilogi enno, så håpar eg at du gjer det no!

Skrevet av Oda.

Niall Williams: Kjærlighetens alfabet

Dette skal ikke bare være omtale av en god bok, men en bok med en historie, og som sitter igjen med et avtrykk på en eller annen måte. Jeg leter langs hjernens hukommelsesspor - vi mennesker har nemlig noe som heter semantisk hukommelse. Langs dette sporet er det mange bøker og store lese-øyeblikk, men jeg har gjort et valg og nå vil jeg dele det. 

Mitt møte med boken starter med at min venninne Maria var i India for å besøke familien sin. På tur rundt i distriktene hadde de overnattet på ulike billige hostel, og på et av stedene hadde det vært en liten kolleksjon av bøker. Mellom bøker på ulike språk sto en ensom bok med tittelen Kjærlighetens alfabet på norsk. Når hun var ferdiglest tenkte hun at jeg burde lese den og brakte den med seg hjem til Norge. 

I utgangspunktet er jeg mest begeistret for fagbøker og hardkokt krim, men der sto jeg altså med denne boka, en irsk roman funnet i India. Litt skeptisk var jeg både av boktittelen og omslaget. 

Men jeg smeltet for den. Åpningssekvensen ber deg om å lese videre;  

Da jeg var tolv år gammel, snakket Gud til faren min for første gang. Gud sa ikke stort. han fortalte far at han skulle bli maler, og det var det. 

Og denne enkle beskjeden ovenfra får naturlig nok konsekvenser for hele familien og den tolv år gamle Nicholas, bokens protagonist. Gjennom hans øyne og betraktninger av verden og sin far får vi glimt av det menneskelige og kontakt med det underfundige.  

Bokens store tema er kjærlighet. Den kjærligheten som er tett som en knute av motsigelser og skyldfølelse, den som kommer ut som sakral tillit, den observerende og stille kjærligheten og ikke minst den som tar alt fra deg; 

 
(…) han gjennomsøkte rommet (…) etter duften hennes, (at) han la seg ned på gulvet og presset ansiktet mot matten han innbilte seg at hun satte føttene på morgen etter morgen (…) 

 
Som de fleste veldig gode bøker er det så og si umulig å definere hva som appellerer, men det er harmoni i teksten. Den er tro mot sin vei og sitt mål. Kanskje kan den krype litt under huden din også. Den er verd et forsøk. 

Skrevet av Kjersti.

Gertrude Stein: Alice B. Toklas' sjølvbiografi

Et historisk sus står opp fra sidene i Alice B. Toklas’ sjølvbiografi. På tross av tittelen er dette forfatteren og kunstsamleren Gertrude Steins beretning om livet i Paris på begynnelsen av 1900-tallet. Hun bruker stemmen til sin livspartner Alice B. Toklas for å fortelle om samlivet deres, om kunsten, livet og krigen – men aller mest om sitt yndlingstema, nemlig Gertrude Stein selv.  

Mitt eget møte med boken var i slutten av tenårene - en perfekt tid til å drømme seg bort til salongen i Gertrude og Alices felles hjem i 27 rue de Fleurus. For bare tenk å få være der, omgitt av kunstnere som Matisse, Picasso, Apollinaire, og senere: Eliot, Hemingway, Fitzgerald. Med veggene så fulle av bokhyller at maleriene til Picasso og Matisse var hengt opp på dørene eller henvist til atelieret. 27 rue de Fleurus var altså et sentrum for Paris’ avant garde i sine bevisst tilskitnede og slitte klær. Picasso sa visst en gang senere, da han hørte noen gjøre narr av de unge kunstnernes dyre klesvaner, at folk bare skulle visst hvor mye penger de brukte på å se fattige og tarvelige ut på den tiden.  

Min forslitte pocket-utgave av Alice B. Toklas’ selvbiografi har Picassos berømte maleri av Gertrude Stein på forsiden, og bare et blikk på dette bildet gir meg lyst til å dykke ned i Steins viltre, absurde, narsissistiske og frekke lek med språket og leseren på nytt. I 2018 kom den ut i nynorsk oversettelse av Brit Bildøen, i den nydelige serien “Skalds klassikarar”. Så da er det vel på tide å dykke ned i kunstnernes Paris på nytt, og se hva som skjer med Steins stemme i Bildøens språk. Jeg gleder meg.  

Skrevet av Ine.

Jostein Gaarder: Sofies verden

Det er mange meiningar om Sofies verden av Jostein Gaarder, men den gjorde stort inntrykk på Silje 11 år. Som så mange seinare bibliotekarar var eg eit leseglad barn, og slukte seriar som Nancy Drew og bøkene til Torill Thorstad Hauger. Eg trur likevel det var denne boka som påvirka meg aller mest. Her møtte grubleriene mine teori og kunnskapstørsten fantasi. I seinare tid skulle eg gjerne sett at Alberto Knox introduserte Sofie for austleg filosofi òg, men vi fekk i alle fall begge to ei grundig innføring i vestleg kanon. Skyggeteater, legoklossar og reine tavler var aldri det same etterpå.

Skrevet av Silje.