Den raffinerte smakløshet

Bokomtale: Owen Hopkins - Postmodern Architecture: Less is a Bore

Bokomtale: Owen Hopkins - Postmodern Architecture: Less is a Bore
Utgitt: PHAIDON (2020)
Målgruppe: Voksne

 

Postmodernismen er tilbake. Fargeløs minimalisme er ut. PoMo-stilens nygamle og hybride formspråk har blitt gammelt nok til igjen å kunne bli elsket. Dens iøynefallende og fotogene overflate taler til Z-generasjonens pastell- og neonfargede nostalgi og meme- og instagram-verden. Dens regelbryteri og inkluderende både-og-estetikk har kanskje en viktig rolle å fylle. Dens campe og smakløse lune har potensielt viktige fornærmelser å utrette. PoMo har tusen historier å fortelle når den ene store fortellingen ikke lenger holder vann. PoMo byr på fest og oppmuntring når verden trenger det.

Owen Hopkins’ storslotte bildebok Postmodern Architecture: Less is a Bore viser mange av høydepunktene, men også mange av de mest eksentriske arkitektoniske produktene av postmodernismen. Design-forlaget PHAIDON PRESS sin utgivelse er del av en trend og en lang rekke andre utgivelser som viser en nyorientering mot postmodernismen de siste årene – en tendens som hos oss kanskje foreløpig er tydeligst i interiør- og moteriket. I New York brygget det opp til demonstrasjoner mot Snøhettas planlagte ombygging av AT&T-bygningen – en skyskraper kledd i blekrosa granitt som siden den stod ferdig i 1984, har vært et ikon for postmodernismen. 

PoMo har altså fått sine voktere, og det trenger den. Postmodernismens bygningsarv har nådd en sårbar fase, fordi fordi bygningene nå er så gammel at de er modne for omfattende rehabilitering eller riving og slik risikerer å gå tapt, samtidig som de kanskje ennå ikke helt er gamle nok til å bli oppfattet som vakre eller verneverdige av majoriteten.

Det foregår samtidig et verdensomspennende opprør mot det som gjerne forenkles til begrepet modernisme i arkitekturen, som kritikerne mener har hatt hegemoni siden gjennombruddet på 1920-tallet med funksjonalismen eller the international style. Parallelt med dette opprøret ser man en tilsvarende kamp for klassisk arkitektur. Bevegelsen Arkitekturopprøret vil de grå og inhumane blokkene til livs. Trump utstedte en presidentordre som nærmest forlangte at alle nye offentlige bygg skulle oppføres i klassisk stil. For alt right-miljøer i USA er modernismen den urbane elitens arkitektur.

Men det første store opprøret mot denne modernismen var nettopp postmodernismen.

Postmodernismen var ornamentets, symmetriens og de klassisistiske elementenes tilbakekomst. I kontrast til funksjonalismens svale og golde skjønnhet med sine flate tak og minimalistiske, asymmetriske bygningskropper, så man en tilbakevending til en monumental, symmetrisk, dekorert, pompøs og klassisk inspirert arkitektur. Eksempler på denne arkitekturen i Norge er Oslo Tinghus, Glassmagasinet i Møllergata i Oslo eller Olav Kyrres gate 22 i Bergen (Slettvoll møbler), som nå er under totalrehabilitering av OBOS. Denne grenen av postmodernismen kan kalles postmoderne klassisisme. 

Men selv om PoMo innebar en ny verdsettelse av den klassiske arkitekturen, tror jeg Arkitekturopprørets tilhengere vil finne minst åtti prosent av verkene som er samlet i Less is a Bore fullstendig frastøtende. For PoMo var også humorens, lekens, fargenes, de dristige formenes, mangfoldets, eklektisismens og ironiens inntog i arkitekturen – tilsvarende popkunstens oppgjør med den abstrakte billedkunstens altfor alvorlige og elitistiske kunstforståelse. Hopkins’ Less is a Bore viser frem den grunnleggende tvetydigheten i postmodernismen, og at postmodernismen ikke er én stil. Det nesten rent visuelt kommuniserende coffee table-verket er overrislet med fantastiske sitater, som for eksempel: “Disney World is closer to what most people want than what architects have ever given them” (Robert Venturi).

Der Arktitekturopprøret skjuler en viss konservatisme, er postmodernismen grunnleggende liberal og pluralistisk, selv om den i en viss forstand også har stått i ledtog med kommersialismen og kapitalismen (tenk på jappetidens kulisser eller 80-tallets tacky-glamorøse kjøpesenterestetikk). 

Postmodernism is Modernism without anxiety Jonathan Lethem

Kanskje er likevel postmodernismens vitale tids- og kontekstfølsomme filosofi en bedre ledestjerne på veien ut av det arkitektoniske uføret, enn Arkitekturopprørets krav om å gjenoppta en arkaisk byggetradisjon. Boken Less is A Bore gir noen smakebiter på de ville kaoskreftene og kreativiteten i en estetisk sett løst sammenhengende bevegelse som tok en u-sving bort fra et stivnet og opphøyd kvalitetsbegrep. Samtidig som PoMo inviterte den klassiske arkitekturarven inn i varmen igjen, pekte den ut nye mulige retninger å gå.