Trude Marstein anbefaler
Ved Chesil Beach av Ian McEwan
Florence og Edward står foran sin bryllupsnatt i 1962. Florence hvisker til Edward på hotellrommet: «Jeg er faktisk litt redd.» Og det er ingen overdrivelse: «Dette var ikke helt riktig, men hensynsfull som hun var, kunne hun aldri beskrevet det fulle spekteret av følelser: en tørr, fysisk fornemmelse av noe som strammet seg, en generell avsky for hva hun måtte bli bedt om å gjøre, skam ved tanken på å skuffe ham og bli avslørt som bedrager.»
Ved Chesil Beach har i seg den voldsomme patosen ogromantikken og tragedien til den tradisjonelle kjærlighetsromanen, av typen hadde han visst at hun ønsket at han skulle rope etter henne da hun forlot ham på stranden (for «lyden av stemmen hans ville frelst henne»!), men den er mye mer enn det, alt vridd og løftet og forsimplet og foredlet slik at patosen, romantikken og tragedien får langt større effekt enn i den tradisjonelle kjærlighetsromanen.
Mikkel Bugge anbefaler
Frys – Vellykket nedfrysning av Herr Moro, redigert av Roy Andersson
Dette er en av de merkeligste og sterkeste bøkene jeg har lest. Eller lest er feil ord, for man leser ikke Frys, man hopper og blar, ser, leser og tenker. Boken er en samling utdrag fra noen av historiens mest kjente tekster, satt sammen med en rekke kjente og ukjente fotografier og tegninger. Her er alt fra bibelen til Beckett, fra Dostojevskij til Darwin. Filosofiske, skjønnlitterære og politiske tekster står side om side med bilder av menneskehetens brutalitet og kjærlighet.
Boka ble laget for å oppmuntre ungdomskoleelever å søke helsefag i Sverige. Tanken var at hvis man viste fram vår felles menneskelige historie, ville ungdom skjønne at helsefag var noe mer enn bare bleier og lav lønn. Men konservative politikere fikk stanset prosjektet etter ett år. De mente nok boka handlet for lite om bleier og lav lønn. Året etter kunne man se en sterk økning i søkningen på helsefag uten at dette gjorde at boka ble delt ut igjen. Isteden ble den en kultbok som etter hvert også har kommet på norsk.
Jeg vil anbefale Frys fordi den sier noe viktig om det å høre sammen med andre mennesker. Selv de mest utenkelige brutaliteter, de dypeste avgrunnene i historien, er en del av oss. Bare ved å innse det, kan vi virkelig greie å ta innover oss det vakre, det skjønne og det gode i livet.
Edmund Austigard anbefaler
Blind av Lars Ove Seljestad
Ei flott og sterk bok. Om reisa frå Odda til doktorgrad i Tyskland via småborgarlege Oslo. Om oppbrot, klassereise, identitet, meistring, svik og nederlag.
Det blir stadig ropt på den store innvandrarromanen i norsk offentlegheit. Den trengs ikkje. Reisa frå arbeidarkulturen i Odda til kulturkapitalen i Oslo og Bremen er innvandrarhistorie som nokon. Set du deg først i bilen er det gjort. Og det gjeld i hundrevis av mindre tettstadar rundt om i landet. Startar du motoren er det ingen veg tilbake. For kva ligg bak, anna enn den kulturen ein ikkje fann seg til rette i. Og derfor måtte leggje bak seg. Men kva ligg framfor ein utbrytar. Eit framandt land. Med nye folk. Fine skikkar og uforståelege kodar. Som gjer det umulig å bli ein av dei. Ein kan nok kjempe seg til å passe inn. Men aldri kome på innsida.
Seljestad brakdebuterte med denne boka våren 2005. Terningkast fem i VG, og elles fantastiske kritikkar. Denne boka må lesast.
Bli verden av Gunnar Wærness
Gunnar Wærness sin Bli verden oppfyller alle mine behov for lek, for alvor, for rim og rytme, for koder og hemmeligheter, for tørt språk og høyt språk, for naivitet og skremmende presisjon, den balanserer mellom to språk, mellom form og innehold, mellom skrift og bilde, i en visuell komposisjon som oppleves: fantastisk.
Odd W. Surén anbefaler
Humlehonning av Torgny Lindgren
Boken omhandler en kvinnelig forfatter som etter et foredrag blir værfast hos Hadar, en mager, dødssyk mann som bare spiser saltmat. I nabohuset bror den abnormt fete broren hans, Olof, som er like syk og som bare spiser søtmat. Brødrene er bundet til hverandre i et hat av bibelske proporsjoner. Forfatteren, som går mellom husene som observatør og dommer i en evig uavgjort kamp mellom titaniske viljer, forstår at hun ikke kan forlate stedet før brødrenes historie er avsluttet.
Boken er, i all sin tragedie, et fond av stor komikk og av kjærlighet til og kunnskap om mennesket. Man leser den neppe uberørt.
Agnes Ravatn anbefaler
Fangeteneste av Rønnaug Kleiva
Mellom permane i denne vesle boka får du mykje død, iskald attrå, sjalusi, karbad med vinsmaking, kjølege kjærleiksrelasjonar og tekstar med titlar som «Ei kvinne steller i huset og passar ungane sine før ho drep seg». Dramatikken og desperasjonen er skildra i eit korthogd, lakonisk, høgspent, usentimentalt og reinskore språk. Fangeteneste er ei uhyggeleg bok med små, stygge historier som ein kjenner seg oppløft av å lese.
Kristin Ribe anbefaler
For en grav til Anatole av Stéphane Mallarmé
Gjendiktet av Knut Stene-Johansen
Taus far
begynnelse av tanke
–
å! den grusomme hemmeligheten
som jeg besitter
(hva skal jeg gjøre med den
[...]
Diktsamlingen er skrevet som et minne, som en slags gravskrift til Mallarmés eneste sønn, som døde bare åtte år gammel (1879). Det er en uendelig sår og vakker bok, trass i at mange av diktene er uferdige – noe jeg vanligvis ikke liker overhodet, men akkurat her, i denne boka, vitner det bare dobbelt om Mallarmés sorg over sønnetapet, en sorg heller ikke diktningen kan mildne eller gi mening til. Slik blir denne samlingen helt helt annerledes enn et annet litterært sønnetap, Egil Skallagrimsson sitt, der de første strofene i hans dikt også viser mye av den samme sorgen, uhåndgripelig, passiviserende, men der Egil, gjennom diktningen kommer seg videre. Mallarmé, på sin side, greier ikke å fullende, samtidig som den svært uvanlige typografien og alle pausene gjør akkurat sorgens umulige tale konkret:
Å! la oss... være
når dette er sagt
– som forvirrer
oss begge
– forener oss
endelig –
for hvem har sagt
det
hold munn)
Jeg veit ikke. Dette er som sagt ikke en fullendt samling, men uendelig gripende, og det akkurat det er, for meg, uendelig mye mer verdt. Jeg kan leve i sorgen mens jeg leser. Og enda viktigere: Denne boka kan leses om og om igjen, diktene tåler. Og det er vel noe av det fineste jeg kan si om en bok.
Døden – hvisker lavt
– jeg er ingen –
jeg vet ikke engang om meg selv
(for døde vet
ikke at de er
døde –, ikke engang at de
dør
– for barn
i det minste
eller
Jeg gripes av sånt.
God lesning.
Maria Parr anbefaler
Kor vart det av jola? av Rasmus Løland
Dette er kanskje den eldste boka eg nokon gong har lånt på biblioteket, og like fullt noko av det flottaste eg har lese av norsk barnelitteratur. Eg visste ikkje kven Rasmus Løland var før ein i fjor byrja markere at det var 100 år sidan han døydde. Folk sa han var ein norsk barnebokpioner. Då er det skam å ikkje ha lese ei einaste bok, tenkte eg, og gjekk til biblioteket. Dei nye utgåvene var utlånte. Eg fekk denne. Leseopplevinga var magisk. Det ligg ei slik djup og ekte respekt for barnet i måten Løland fortel på at det er heilt utruleg å tenkje på at det er skrive for over 100 år sidan. Eg levde meg inn i vesle Hallvard sine samvitskvalar så klumpen i magen min vaks i takt med hans.
For dagens barn finst romanen i heilt ny utgåve - Kor vart det av jula? - språkleg gjennomarbeidt av Arnt Birkedal. Og godt er det, for dette er ein klassikar.
Lisa B. Lie anbefaler
Amys øyne av Richard Kennedy
Plukk med deg Amys øyne av Richard Kennedy, det er en av de fineste barne/ungdoms bøkene. der skjer det masse fantastisk og det er sjørøvere og dukker som blir mennesker og omvendt og gåsemorsvers og barnehjem og kaikant og alt mulig. anbefales på det varmeste. selv har jeg boka i to eksemplarer, fordi jeg fikk panikk da jeg trodde den var blitt gitt bort til frelsesarmeen, og sprang på biblioteket som tilfeldigvis solgte den ut den dagen. så jeg håper de fortsatt fins på biblioteket i Bergen.
Oddmund F.J. Vaagsholm anbefaler
The Question of Bruno av Aleksandar Hemon
Denne kjensla av å berre vere eit menneske, har du tenkt noko på den?
Ja, sjølvsagt har eg tenkt noko på det å vere menneske, seier du. Så bra, då er vi godt forlikte. Likevel må eg spørje deg: Kva har du tenkt om det å vere menneske? Har du tenkt det same som meg? Har du tenkt at det heile snart er omme? Har du tenkt at du skal ligge på ein kyrkjegard? Vil du ikkje snakke om det? Eg skjønar. Lat oss ikkje snakke om det. Livet er så kort. Det er så trist. Alle mine venar er døde. Er det ikkje forferdeleg? Det er kanskje betre å ikkje tenke på det. Lat oss ikkje tenke noko på det. Det er så håplaust. Tenk at vi skal døy. Vi skal ligge nedgravne på ein kyrkjegard og aldri sjå noko liv igjen. Ikkje ei plante, ikkje ei sol, ikkje ein einaste av våre spinkle barndomskameratar. Vi skal ikkje høyre lydar. Vi skal ikkje sjå noko lys. Vi skal tru at all utvikling har gått så fort føre seg at det å døy liknar noko utanomjordisk. Vi skal tru at kistene våre er romskip. Vi skal vinke til kvarandre frå dei moldete vindauga på romskipa våre og i røykepausen spørje: Kva hadde livet vore utan døden?
Dette spørsmålet, og fleire til, foreinar meg med den bosniske forfattaren Aleksandar Hemon. Eg vil råde deg å lese boka hans The Question of Bruno.
Øystein Vidnes anbefaler På kjøkkenet eller maset med Gustav Haarnack, Ernst Ernst, Kestr Aschnitz, Arve Kleiva & Aud Olsen av Aud Olsen
På kjøkkenet er ei stor – truleg raud eller blå – bok, forkledd som ei lita gul bok. Eg var så heldig å få mitt eksemplar av boka signert, og der står det: «Til Øystein, sånn ble Aud bok» , signert «Arve». Og det er sant: dette er Aud Olsens bok om korleis Aud blei bok, men det er også ei akt i Arve Kleivas lågmælte maskespel av eit drama, der han let personar med namn som Gustav, Ernst, Kestr og altså Aud slynge ut lange replikkar i form av bøker. Om ein ikkje kjenner denne forfattarskapen frå før, er kanskje dette den beste staden å starte: Aud Olsens vesle gule, der ho prøver å finne ut kvar det heile byrja og kvar det slutta. Det er ikkje mindre lett, morosamt, spennande og forvirrande enn ein skikkeleg omgong med gøymeleiken.
Christer Mjåset anbefaler
Rock Springs av Richard Ford
Richard Ford er en mester på det alle novelleforfattere streber etter: å få en novelle til å vibrere mot slutten, å få den til å fortsette å leve inne i hodet ditt etter at siste setning er lest og boka lagt på hylla. Det gjør at Rock Springs er en bok man plukker opp igjen og igjen. Det er en bok du aldri helt blir ferdig med.
Temaet er ikke nytt. Det handler om den amerikanske drømmen som ikke alltid går i oppfyllelse og om mellommenneskelige forhold som lider under nettopp det. Men Rock Springs er mer enn bare vanlig skittenrealisme. Richard Ford blander god gammeldags storytelling med en nær og personlig fortellerstemme og makter med det å skape en helt unik og eksistensielt undrende stil som har hatt sterk innflytelse på utallige forfattere i ettertid.
Jeg ble anbefalt å lese Richard Ford av både Levi Henriksen, Johnny Halberg og Kyrre Andreassen før jeg endelig satte meg ned med Rock Springs. Allerede etter første novelle var jeg fortapt. Dette er simpelthen en bok du ikke kan gå glipp av.
Ayaz Khonsyawashan anbefaler
Shurish: ravayoti zananih az ingilab-i iran av Mihrangiz Kar
Mihrangiz Kar skriver en bok som forteller om kvinners situasjon i Iran gjennom historien. Dette er fortellingen om kvinner som har hatt store problemer pga. menns makt og kvinners manglende rettigheter. Forfatteren skriver kvinnenes historie på en ny måte:
1. Hun skriver lett og poetisk selv om hun skriver selvbiografisk.
2. Hun har stor innsikt i iranske kvinners situasjon og er selv feminist. Hun kjenner problemene som iranske kvinner har nå og er den beste til å formidle deres situasjon.
3. Mihrangiz Kar organiserer stoffet sitt kronologisk og presenterer stoffet på en klargjørende måte uten forstyrrende sidesprang
4. Som kvinne forstår hun kvinnenes situasjon
5. Forfatteren er realistisk og kunnskapsrik og ser kvinnenes sanne sosiologiske og kulturelle virkelighet. Boken er den beste dokumentariske beretningen om feminisme i Iran.