Hopp til hovedinnhold

Hard edge fra Høyanger

Kunstneren fra Høyanger i Sogn og Fjordane var en av de mest sentrale aktørene i den norske etterkrigsmodernismen og trolig den første norske billedkunstner som rendyrket det konkrete maleri

Tekst: Aleksander Eik. 

Foto: Teigens Fotoatelier/Dextra Photo (1954) - CC BY-SA 4.0.

Bok: Gunnar S. Gundersen: En banebrytende etterkrigsmodernist
Forfatter: Jan Kokkin
Utgitt: Stuttgart : Arnoldsche, 2020


Om du en natt er ute i Bergen for å nyte et glass champagne eller to, kan det være verdt å svippe innom lobbyen på Neptun hotell. Der kan du nemlig beundre verket Champagnenatt av Gunnar S. Gundersen – et silketrykk fra 1973 som også finnes i Nasjonalmuseets samlinger.

"Formen i hans bilder er kald og hard, men fargene er ofte intenst glødende – som katedralvinduer. Det smeller og skingrer i alle spekterets kulører – ikke alltid vakkert, men alltid virkningsfullt. Hans arbeider forteller først og fremst om en utrettelig koloristisk eksperimentator, som har nådd uvanlig langt i fargens uttrykksmuligheter."

Slik beskrives uttrykket til Gunnar S. Gundersen. Kunstneren fra Høyanger i Sogn og Fjordane var en av de mest sentrale aktørene i den norske etterkrigsmodernismen og trolig den første norske billedkunstner som rendyrket det konkrete maleri. Han ble ettertraktet blant arkitekter og oppdragsgivere for utsmykning og dekorasjon av bygninger og offentlige rom. Mest kjent er det mangeårige samarbeidet med superparet Arne Korsmo og Grete Prytz Kittelsen.

I studieårene på 40-tallet og etter gjennombruddet på 50-tallet var Gundersen påvirket av den europeiske og skandinaviske avantgarden og konkretismen, som for eksempel Kandinskij, Vasarely og Lennart Rodhe. Men det var først på 60-tallet at Gundersen fant frem til det spektakulære og unike uttrykket som nå er ikonisk for hans kunstnerskap og for perioden: Det nesten tredimensjonalt oppbygde maleriet med sylskarpe overganger – hard edge – som han oppnådde ved bruk av sjablonger, de metalliske og nesten skinnende grå partiene med gradvise valøroverganger som han skapte ved bruk av noe han kalte iristeknikken, de dramatiske og aggressive fargekontrastene mellom de ulike elementene i komposisjonene, som ofte var skrapt avtegnede bueformer, kiler, og irregulære sirkelformer og strimler lagt lag på lag for å skape rom- og dybdefølelse.

Et Gundersen-maleri fra 60- og 70-tallet er ikke til å ta feil av, og det etterlater fremdeles et uomtvistelig moderne inntrykk – av noe som man føler må ha med kosmos å gjøre, med maskinalderen, atomalderen, romalderen og futurismen. Det er et ganske produsert og tilsynelatende perfekt uttrykk som røper lite om sin egen tilvirkning som maleri. På den andre siden er bildene også bygget opp av organiske former som må være tegnet opp og skåret ut på frihånd, og som dermed gir inntrykk av noe menneskelig og håndverksmessig.

Det smeller og skingrer i alle spekterets kulører – ikke alltid vakkert, men alltid virkningsfullt. Om kunsten til Gunnar S. Gundersen

Den nonfigurative kunsten slo sent igjennom i Norge, og det uttrykket som Gundersen og hans kolleger presenterte i etterkrigsårene var selvsagt kontroversielt. Flere kritikere i samtiden mente at Gundersen og andre nonfigurative kunstnere hadde fjernet seg for langt fra det menneskelige og fra naturen, og at denne kunsten ikke hadde noe egentlig innhold. Andre så på Gundersens uttrykk som ornamentikk snarere enn billedkunst. Peter Anker derimot, som tilhørte en ny generasjon kunsthistorikere, mente at “den moderne kunsten var en rendyrking av det menneskelige fordi den var en individuell og personlig kunst”. Gundersen selv sammenlignet bildene med en slags moderne musikk og la vekt på deres rytme, dynamikk og omhyggelige komposisjon. Gundersens kunst hører ikke hjemme i en norsk malertradisjon; den har er et kosmopolitisk uttrykk. Gunnar S. fikk imidlertid ikke noen stor internasjonal anerkjennelse, slik hans beslektede svenske og danske kolleger, Olle Bærtling og Richard Mortensen fikk. Disse jobbet med mange av de samme ideene og eksperimentene som Gunnar S. Gundersen. Forfatter Jan Kokkin mener det skyldtes kunstnerens egen manglende vilje til å promotere seg selv på de rette arenaene.

Kokkins verk er (merkelig nok) den første store monografien om Gunnar S. Gundersen og et nytt tilskudd til Bergen Offentlige Biblioteks samlinger. Selv om Kokkins prosa til dels er livløs og gammeldags, så er kilde- og billedmaterialet så rikt og emnet så interessant at boken lett forsvarer sin raison d’être.

Kokkin skriver: “Den nonfigurative kunsten er tidløs. Den har eksistert siden antikken, den er her nå og den vil alltid være der. Gunnar S. Gundersen var en nonfigurativ kunstner. Hans verk uttrykker noe allment menneskelig og er derfor evig gyldig.”