Emmanuel Hocquard: En prøve på ensomhet (overs. Jørn H. Sværen, H-press 2006).
Noen poeter greier å holde på med tretti ulike ting i en enkelt setning. Og allikevel holder de uttrykket rent som en nymalt hvit vegg. Maksimalt komplekst på minimalt med plass. Og vid åpent. ”Jeg skriver dette for å skrive dette”. Hocquards landskap er en hage. En brent stubbe. Kanalen. Og vandringen gjennom denne hagen. Han slipper oss ned i tingene, men vi glemmer aldri at det er skriften selv det handler om. Om selve skapelseakten, å navngi tingene, kanskje det handler om skriftens egen ensomhet? Jeg opplever en uutsigelig ro og konsentrasjon når jeg leser Hocquard. En nedsenkning. Så enkelt er det. Så komplekst er det. Hocquard skriver hundre ganger mer intelligent enn jeg noen gang kommer til å bli i stand til å lese. Likevel sitter jeg og skinner. Jeg fikk selv høre Hocquard lese på Bergen poesifest på Hotel Terminus. Han ankom seint på kvelden, med et langt gult skjerf, etter å ha gått seg vill på flyplassen eller noe. Jeg skulle vise han til rommet. Jeg har aldri opplevd større ærefrykt.
Tomas Espedal: Imot naturen (Gyldendal, 2011).Denne forfatteren har i over et tiår gitt ut bøker som overgår alt annet i norsk språkform. Til tider tilsynelatende sjokkerende selvutleverende. Rått som et råtnende kadaver i en revefelle. Men i et språk som synger. Fylt med poetiske passasjer på høyde med det beste av poesi her til lands. En bok med helt umerkelige perspektivskifter og et stikkende mørke. Et nakent hjerte. Handlingen i disse bøkene er underordnet, det er språkarbeidet og poesien som kommer til å stå tilbake. Det er så fortettet og godt at det aldri vil bli foreldet. De utfordrer romansjangeren og lykkes. Jeg tror at Espedals bøker vil stå igjen som klassikerne fra begynnelsen av dette århundret. Jeg håper også at Tomas sin rolle som litteraturformidler og samlingspunkt for både lokale og internasjonale miljøer vil bli husket om hundre år.
Monica Aasprong: Et diktet barn (Cappelen Damm 2010)
Et diktverk som tar språket på det ytterste alvor. En fryktelig ubehagelig bok å lese. Med en enkel tiltale skjærer den seg inn i det skjøreste vevet i skallen. En bok det er vanskelig å si noe som helst om. Kanskje den sier noe om den umulige ansvarligheten i skapelseakten? Jeg vet ikke. Den sitter i meg ennå, nesten et halvt år etter lesning. Slik har jeg hatt det med andre ting som også har truffet meg front mot front. Først lenge etter kan jeg artikulere noe. Men jeg kan si at det ligner litt Hocquard i betoningen av det språklige og at man aksentuerer selve skriveprosessen. Sånt liker jeg. Det er å spille med åpne kort. Jeg føler meg invitert inn i et hemmelig rom. Et laboratorium. Et farlig sted. Aasprong er uberegnelig og lekende i dette rommet. Et farlig rom.
Om Henning H. Bergsvåg
Henning H. Bergsvåg (f. 1974) kommer fra en fjellgård på Frotveit utenfor Bergen. Han har utgitt diktsamlingene Newfoundland (2000), Nattarbeid (2003), Nemesis (2007) og Over elven Tweed (2010). Bergsvåg er styremedlem i Den norske Forfatterforeningen, og har også gjort seg bemerket som arrangør av Bergen poesifest.