Espen Stueland: Gjennom kjøttet (Oktober 2009). Jeg tror han kaller det essays. Den tykke og imponerende boken gir oss en reise gjennom "disseksjonens og kroppens kulturhistorie". Jeg trodde jeg visste, men jeg visste så å si nesten intet. Og som en realistisk motsats til nåtidens TV-serier der patologene briljerer uten en eneste blodflekk på mansjettene, er Stuelands dypdykk nærmest å betrakte som et oppslagsverk. Nøkternt sett - både fra den som fører skalpellen og tilskuernes øyne.
Georg Johannesen: Ars Vivendi (Cappelen 1999). (Som ein vil sjå, er denne boka frå før tusenårsskiftet, men Lønnebotn har under tvil fått dispensasjon til å ta den med likevel - red.anm.) "De syv levemåter" er jo å betrakte som en forsinket tvilling til Ars Moriendi, eller De syv dødsmåter (1965) som står seg like godt nær 50 år etter den utkom.
Øyvind Rimbereid: Herbarium (Gyldendal 2008) er en bok jeg har god tro på. Ikke minst fordi den systematiske måten han komponerer på treffer noe grunnleggende i leseren. På sitt vis hjelper han oss å holde orden, samtidig som blikket vandrer. En samling jeg vender tilbake til.
Ingri Lønnebotn er forfattar og nestleiar i Det Litterære Råd.