Karl Ove Knausgård: En tid for alt (Oktober 2004). Når bibelhistorien fortelles som psykologisk roman, og Kains brodermord til en viss grad blir forståelig, skjer det noe med underteksten som danner grunnlaget for vår kultur i Vesten i dag. Skammen, skylden og samvittigheten som knuger oss skriver Knausgård glitrende om, og de tre s-ene vil nok bestå, også om 100 år.
Merete Morken Andersen: Hav av tid (Gyldendal 2002). Velkomponert og med imponerende språklig intensitet skriver Merete Morken Andersen om Ebba som når hun er 16 år gammel henger seg i et tre i skogen. Måten de skilte foreldrene må nærme seg hverandre på i sorgen, er fryktelig godt fortalt. Historien er sterk og vond, og en påminnelse om det essensielle i å snakke sammen.
Carl Frode Tiller: Innsirkling (Aschehoug 2007). Det er vanskelig å skulle velge én av Tillers romaner. Fra Skråninga (2001) til Innsirkling 2 (2010) møter vi svarte, til dels brutale fortellinger om forsøk på å holde verden sammen til tross for menneskers kulde og dumskap. Nærværet i de mellommenneskelige forholdene Tiller skriver fram for leseren er klaustrofobisk, men du verden så godt beskrevet.
Øyunn Viken er cand. philol. med hovudfag i allmenn litteraturvitskap. Ho er universitetslektor ved UiB og leiar for Skrivekunstakademiet i Hordaland. For berre å nemne noko.