Logg inn





Glemt passord?   Registrer deg her.

Bli med Holberg på ferie!

av Erlend O. Nødtvedt sist endret 2020-06-22T08:53:30+02:00
Ludvig Holbergs reiseskildringer er fornøyelig lesning om løping fra regninger, farefulle sjøreiser, landeveisrøvere, drikkepress, snobbete tiggere, hypokondri og hoggorm. Bli med Holberg på hans europeiske reiser!
Ludvig Holberg

Reiser

Fonna, 1968
voksen

Da Holberg var rundt 43 år gammel, begynte han på en slags selvbiografi skrevet på latin, Ad Virum Perillustrem Epistola, som på dansk har fått tittelen Tre breve til en fornem herre. I disse skriftene har Holberg tatt med beretninger om sine store utenlandsreiser. Vi møter først Holberg etter at han har tatt sin teologieksamen med karakteren laudabilis i København, men uten en krone i lommen tvinges han tilbake til Norge, der han jobber en tid som huslærer. Men Holbergs utferdstrang er stor, selv om hans reisekasse er slunken. Dette til tross, Holberg reiser ut på lykke og fromme, og vi får gleden av å følge ham på ferden. Som reiseskildrer er Holberg på sitt mest komiske, noe hans tørrvittige stil og hans evne til å havne i de utroligste situasjoner bidrar sterkt til. Holberg reiser til blant annet Nederland og Tyskland, før han havner som student i Oxford en tid. Senere blir vi med Holberg til både Paris og Roma.

En ting som forfølger Holberg på hans reiser, er hans unge utseende. Selv etter at han oppnådde professorgraden, så han etter eget utsagn ut som en attenåring. Eller som Holberg selv skriver: ”Jenteandletet mitt gjorde meg ofte lite vørd.” Et talende eksempel forekommer da han vekker oppsikt ved å ta seg en pipe på en café i London: ”The boy will smoke tobacco!”

Holberg klager ellers over at folk på kontinentet er så selvtilstrekkelige og lite interessert i forhold som ikke angår dem selv. En prest i Paris nekter for eksempel å tro at folk i Norden er døpte, mens en annen spør om veien til Norge går gjennom Tyrkia. En tredje nekter å tro at Holberg er nordmann, fordi han hadde lest at slike var utstyrt med griseøyne.

Å reise rundt i Europa på begynnelsen av 1700-tallet er ingen kjære mor, spesielt ikke hvis man som Holberg er både blakk og hypokonder. Landeveisrøvere, lusete, overprisete overnattingssteder og humpete, sølete veier gjør turene til en prøvelse. Holberg sliter også med tvilsomme reisekamerater som plager ham med sjofelt snakk og usømmelige viser, tobakksrøyk og et sterkt drikkepress. Attpåtil kommer Holbergs mange  sykdomsplager, han har dessuten en egen evne til å tiltrekke seg andre likesinnete: ”Sidan eg sjølv er hypokonder, innbilte eg meg at eg ved ei magnetisk kraft hadde drege til meg alle dei som hadde same karakter som meg”. Holberg er også i konstant pengeknipe, og skammen er stor en gang han prøver å løpe fra hotellregningen i Aachen bare for å bli oppdaget og banket opp av verten. I Paris møter han på andre problemer fordi han ikke er like språkmektromaig som han liker å tro. I hans søken etter et sted å bo, uttaler han det franske ordet for losji feil. ”Til dette kjem at parisarane ikkje kallar eit slikt rom losji, men chambre garnie (møblert rom), så folk trudde eg spurde etter ei lita jente, Lucie, i staden for losji.” Svaret han får er som forventet – vi kjenner henne ikke, min herre!

Holberg fortsetter å slite med sykdom på reisene sine, på båten fra Marseille til Genova pådrar han seg nok en lei feber. Holbergs teori er at denne sykdommen skyldes at han har spist for mange druer. Men problemene stopper ikke der. På reisen videre mot Roma blir båten nesten kapret av sjørøvere, noe som overbeviser Holberg om at det er best å foreta resten av reisen til fots. Men heller ikke på landjorden kan han føle seg trygg: ”Vegen til Roma krydde av ormar, slik at eg knapt torde å stå still”. Men foran Peterskirken glemmer Holberg alle sine problemer, han får se ”det mest sjåverdige i heila verda”. Videre finner han husvære i nærheten av Spansketrappen, og legger seg som forventet igjen ned med feber. Men etter hvert kommer han seg, han får dessuten appetitten tilbake og blir en mester i å lage italiensk nuddelsuppe. Dessverre skjer det altkarteuropafor ofte at suppen koker over eller at grøten brenner seg fordi Holberg er så opptatt av boken han leser at han glemmer å ha øye med grytene. Likevel returnerer Holberg til Paris ”smellfeit og med borgarmeistermage”. Der ler han seg skakk over de snobbete tiggerne. For i Paris er selv de fattigste utspjåket i silkedrakt og parykk, som de drysser kilovis med mel i for å holde hvit. Likevel tigger de penger til kål, iført elegante, høyhælte sko.

Holbergs reiser er eventyrlige og spennende, og sier samtidig mye om datidens samfunnsforhold. De satiriske utfallene er mange, og de forskjellige folkeslagene får sine pass påskrevet på godt og vondt, av den ofte passløse Ludvig Holberg. Kom på biblioteket og løs billett til denne underholdende reisen!