Hopp til hovedinnhold

Den hemmelige dagboken til Hendrik Groen 83 1/4 år

av Anne Marie Morvik — sist endret 2018-11-16T11:38:11+01:00
Da "Den hemmelige dagboken til Hendrik Groen 83 1/4 år" ble utgitt i Nederland i 2014, ble den straks en stor suksess. Boken kom ut på norsk i 2016. Hendrik Groen er forfatterens pseudonym. Ingen vet hvem han egentlig er.
Hendrik Groen

Den hemmelige dagboken til Hendrik Groen 83 1/4 år

Vigmostad Bjørke, 2016

Boken er skrevet i dagbokform, og handler om Hendrik som er 83 år gammel og bor på et eldrehjem i Amsterdam. Han bestemmer seg for å skrive dagbok i ett år om alt som skjer i livet hans, både av store og små begivenheter. Hendrik beskriver seg selv som en korrekt, høflig, omgjengelig, vennlig og hjelpsom mann som aldri tør å si hva han mener rett ut. Derfor skal han skrive helt usensurert om livet i dagboken sin.

Hendrik har flere gode venner på eldrehjemmet. Bestevennen Evert har han har kjent i over 20 år. Evert liker å ta seg en tår, og har dessuten diabetes og gikt. Han har en gammel hund som heter Mohammed, kalt Mo, som Hendrik ofte må lufte når Evert ikke er i stand til det. Evert har mye humor og han liker å provosere folk.

”I går kastet Evert seks rosa kjeks i akvariet i tredje etasje. Gullfiskene spiste til de sprakk” (s. 18).

Edward er den andre vennen til Hendrik. Han har hatt slag og er vanskelig å forstå. Grietje er også en god venninne av Hendrik. Hun har begynnende alzheimer, noe som fører til mange tragikomiske episoder.

”Og i drosjen satte hun seg i førersetet mens sjåføren sto ved siden av og tok en røyk. Han trodde vi tullet med ham” (s. 320).

Når en ny kvinne flytter inn på hjemmet blir Hendrik meget betatt av henne. Hun heter Eefje, og blir en god venninne. Denne gjengen og et kokke-ektepar starter en forening som heter Ikke-mett-av-dage-klubben. De har satt seg fore å oppleve kjekke og interessante ting sammen, noe de gjør til gangs. Denne klubben er også en måte å gjøre opprør på, nå gjør de som de vil. Livet er for kort til noe annet. Eldrehjemmet er fullt av regler, og bestyreren er en paragrafrytter som ikke tåler rot i systemet.  

Det er mye humor i denne boken, jeg satt og humret og lo for meg selv da jeg leste den.

”Smultbollene de serverer nede i dagligstuen, må de ha kjøpt brukt i år. I går morges forsynte jeg meg med en bolle av ren høflighet, og den brukte jeg tjue minutter på å få ned” (s.7).

Det er også mye alvor i boken. Hendrik skriver om sykdom og forfall.

”Kroppen knirker i alle ledd. Ingenting kan stanse forfallet” (s.11).

Han forteller om hvordan det er å bli gammel og føle seg unyttig, og å være en belastning for samfunnet og familien. Hendrik ønsker ikke å være samfunnet til bry, han vil heller ikke leve bare for å eksistere. Da vil han gjøre bruk av eutanasi - noe som er tillatt i Nederland.

Jeg synes at det var en fin bok, den var både morsom og trist. Jeg likte Hendrik og gjengen hans og jeg fikk stor sympati for dem. For meg som har jobbet på alders- og sykehjem var det en troverdig og realistisk bok. Jeg kjenner meg godt igjen i hverdagslivet og rutinene på hjemmet. Jeg kan anbefale boken på det varmeste.