Den jævla arven

Den jævla arven er skrevet av journalisten Olav Brekke Mathisen. Han utgav boken Den jævla naboen som han skrev sammen med Ronny Berg i 2015. Den tar opp nabokonflikter, tujahekker og norsk smålighet, og vi får også vite at nordmenn er på toppen i Europa når det gjelder nabokonflikter. I boken Den jævla arven tar Mathisen opp temaet arveoppgjør, og at det kan bringe fram det verste i oss. Han forteller flere historier om arveoppgjør, både kjente og ukjente, og spør også psykologer, jurister, filosofer og andre eksperter hvorfor arv får fram det verste i oss. Historiene han deler med oss er basert på intervjuer, rettsdokumenter og reportasjer fra aviser og blader. Siste kapittel inneholder gode og velmente tips og råd fra en advokat om hvordan unngå konflikter i forbindelse med arv.  

Det var svært interessant å lese om hvordan arv kan få fram det verste i oss. Mathisen sier at det er prinsippet om rettferdighet og likhet som gjør oss så opprørt. Boken gir flere eksempler på ville arveoppgjør, og jeg satt til tider og tenkte “er dette virkelig sant?” Enkelte oppgjør hadde foregått i årevis og forsuret og forbitret tilværelsen for flere familier. Mange søsken var ikke på talefot lenger, og enkelte hadde også tydd til vold. Hytter og bunader er det veldig vanlig å krangle om, og når det hardner til blir det også kranglet over nips og dill dall. En artig kuriositet var at Mathisen ringte til en mann ved navn Arve Strid fra Røros og snakket med ham om hvordan det var å ha et slik belastet navn. Et godt tips en advokat kom med når det gjaldt fordelingen av boet, var å ikke ta med seg partneren sin. Kjærester, samboere og ektefeller kan endre hele dynamikken og trigge konflikter, dette fordi de ikke er i familie med avdøde og kun ser verdiene, ikke det emosjonelle. Et annet godt råd er å skrive testamente, noe bare færre enn ti prosent i Norge gjør.

Jeg trodde at boken skulle inneholde mer lover og regler om arv, hvilke rettigheter de enkelte har i forbindelse med arveoppgjør, men det gjør den altså ikke. Det er vel like greit, det hadde kanskje blitt mye tyngre å lese.