Dødevaskeren av Sara Omar
Dødevaskeren
Dansk-kurdiske Sara Omars romandebut Dødevaskeren ble en bestselger da boken ble utgitt i Danmark i fjor. Hun har vunnet en rekke priser for den, og måtte en periode leve med politibeskyttelse.
En stormfull kveld blir et uønsket barn født i et krigsherjet og fattig strøk i Kurdistan. Barnet er uønsket av sin far, fordi hun er jente. Farmoren, som er besatt av ære, ser helst at jenten blir omskåret, men moren mener at barnet er for svakt til det og frykter at hun ikke vil overleve inngrepet. Barnets far truer med å begrave datteren levende. Derfor lar moren jenten vokse opp hos mormor og morfar. Barnet får navnet Frmesk, som betyr dråpe. Mormoren er dødevasker. Hun tar seg av døde jenter og kvinner som ingen andre vil begrave - kvinner som er drept i vanære eller skam. Det er et kjærlig hjem Frmesk vokser opp i, men besteforeldrene kan ikke i det lange løp skjerme henne mot den fysiske og psykiske overlast som truer fra flere kanter.
Åpningsscenen i boken er meget brutal. Den forteller en historie som, ifølge et intervju med forfatteren i KK (2018, nr.13, s. 66-70), er selvopplevd: Venninnen til Frmesk hadde akkurat lært å sykle da hun fikk menstruasjonen for første gang. Hun løp redselslagen ut av huset, med faren etter seg. Han skar av henne ørene og tungen fordi hun hadde gjort skam på familien. Moren til venninnen helte bensin over seg og tente på. Begge døde.
Settingen i boken veksler mellom Zamwa i Irak, august 1986 og fem år framover, og nåtid (2016). Her foregår handlingen på Skejby sykehus i Danmark, hvor Frmesk er innlagt og får behandling.
Romanen tar opp tema som æreskultur, vold og overgrep mot kvinner i et patriarkalsk og kvinneundertrykkende samfunn. Kvinner har ingen rettigheter, de skal føde barn, være husmor og stå på pinne for mannen på kjøkkenet og i sengen når han måtte ønske. Selv om det er en brutal og rå verden som skildres finnes det også varme, kjærlighet og lys. Blant annet samholdet og vennskapet mellom kvinner, kjærligheten mellom besteforeldrene til Frmesk og kjærligheten de har til henne.
Jeg synes boken var tragisk, dyster og grotesk. Jeg ble opprørt, sint og rystet når jeg leste den. Det at forfatteren skildrer miljøet fra innsiden gjorde et enda større inntrykk på meg. Måten romanen slutter på tyder på at det kanskje en gang kan komme en oppfølger. Det håper jeg, for jeg vil veldig gjerne følge Frmesk videre i livet.
Aschehoug forlag
333 sider