Harde tider, det nye arbeidslivet i Europa

I byen Amiens i Frankrike der dekkfabrikken til Goodyear fremdeles gikk med overskudd, var ledelsen ikke fornøyd og hevdet at de ansatte var lite produktive og truet med å flytte produksjonen til et lavkostland for å tjene enda mer penger. Også her fikk de nesten 1200 ansatte tilbud om å akseptere en reduksjon  i lønns-og arbeidsbetingelsene for å forhindre at arbeidsplassene ble flagget ut. De kom imidlertid aldri til enighet, og fabrikken ble flyttet ut av landet.

I 2014 var fremdeles 740 av de nesten 1200 ansatte fortsatt uten jobb. De som virkelig tjente på det som skjedde var de høyreekstreme politiske partiene i Frankrike.

Ingeborg Eliassen er utenriksreporter. I 2011 ble hun engasjert av Adresseavisen, Bergens Tidende, og Stavanger Aftenblad til å være reisende reporter i EU-land for å ta pulsen på det nye arbeidslivet i Europa og skrive om det. Fra 2011 til 2014 reiste hun rundt i Europa og intervjuet folk som ble rammet av endringene. Hun prøvde å knytte opplevelsene deres til de store bevegelsene som rystet Europa, som endringer i lovverk, arbeidsliv og systemer som EU innførte i løpet av krisen.

Eliassen skriver engasjerende om en rekke enkeltskjebner hun har intervjuet. Hun illustrerer gjennom tallrike eksempler og grundig research hvordan arbeidslivet gradvis har endret seg, og hvilke konsekvenser EU sin nedskjæringspolitikk har hatt på f.eks helsevesenet i Hellas. Hun har intervjuet både arbeidsledige og samfunnsforskere. Boken handler om hvordan millioner av av europeere har mistet den økonomiske tryggheten de tidligere hadde. Hun skriver om Hartz-reformene i Tyskland som for alltid endret tysk arbeidsliv, hvor målet bare var å beholde normale arbeidsforhold i en kjerne av arbeidsmarkedet og etablere en fleksibel ytterkant. Allerede i 2014  var hele 30% havnet i denne ytterkanten.

I dag er Europa forhåpentligvis på vei ut av den verste krisen etter 2. verdenskrig. Men det har skjedd store endringer. Mange mener velferdsstaten som ble bygget opp etter 2. verdenskrig er i ferd med å bygges ned igjen, fagforeningene likeså. Mens det for etterkrigsgenerasjonen var en selvfølge med fast jobb, møter de unge i dag et langt mer brutalt arbeidsliv enn sine foreldre.

Bruken av midlertidige ansettelser er sterkt voksende. Andelen av mennesker som jobber, men ikke har fast jobb vokser i hele den vestlige verden. I krisens navn har myndighetene høvlet ned folks rettigheter i arbeidslivet, noen steder i et rasende tempo. Denne politikken har skjøvet makt og penger fra flertallet til et priviligert mindretall av befolkningen.  Et av virkemidlene har vært frislipp av vikarbyråene, noe som i praksis gir arbeidsgivere mulighet til sjonglere med arbeidskraft fordi de ikke lengre har noe direkte arbeidsgiveransvar overfor den enkelte.

Eliassens bok er sterk lesning, men det er da også viktig å sette seg inn i hva som skjer i Europa. For ingen av oss må innbille seg at Norge, selv om vi ikke er medlem av EU og er så heldig at vi har oljeressurser, ikke vil bli berørt av det som skjer i resten av Europa.