Hvit krysantemum

16 år gamle Hana har levd hele livet sitt under japansk okkupasjon i Korea. Hun og moren hennes er haenyeo, det vil si kvinnelige havdykkere. Det er en århundrelang tradisjon og går i arv fra mor til datter. De kvinnelige havdykkerne dykker langt ned i sjøen uten hjelpemidler og skjærer løs øresnegler og annet som selges på markedet. Dette samfunnet er regnet som matriarkalsk og det er kvinnene som brødfør familien. Denne kulturen er vernet av UNESCO som en del av verdens
kulturarv. Hana bor sammen med mor, far og lillesøsteren Emi, som hun forguder, i en liten landsby sør på øyen Jeju i Korea. Det er midt under 2. verdenskrig. En dag på stranden kommer det noen japanske soldater og Hana ber lillesøsteren om å gjemme seg slik at hun ikke skal bli tatt av soldatene og misbrukt. Istedenfor ofrer Hana seg og redder på den måten Emi. Hana blir fanget og transportert til Mandsjuria, en japansk okkupert del av Kina, der hun tvinges til å bli trøstekvinne i et
militært bordell.

Trøstekvinne var japanernes måte å omtale kvinnene som den keiserlige japanske hæren tvang til å jobbe som sexslaver i bordellene sine under andre verdenskrig. Kvinnene var ofte kidnappet eller lurt til å tro at de skulle jobbe på fabrikk. De kom fra store deler av Asia, men de fleste var fra Korea. Så mange som 200 000 kvinner, noen sier det var flere, ble tvunget til å være trøstekvinner. De måtte ofte “betjene” opp til 20 menn hver dag og ble behandlet verre enn dyr.

Emi, søsteren har i over seksti år forsøkt å fortrenge hva Hana ofret for henne og hun har hele livet sitt hatt skyldfølelse for det. Hun har dessuten aldri fortalt barna sine om Hana eller hva som skjedde med henne. Under et besøk hos datteren ser Emi en statue som minner henne om søsteren og hun får et illebefinnende og havner på sykehuset. Emi innser at det er på tide å fortelle barna sine om Hana før det er for sent og at hun må forholde seg til fortiden for å finne fred.
Bokens handling veksler mellom Sør-Korea i nåtid (2011) og Korea og Kina før og under 2. verdenskrig. I fortid får vi høre Hanas historie om mishandling og fangenskap, i nåtid er det Emi som forteller om før og etter den skjebnesvangre dagen.

Jeg synes det var en gripende, sterk og hjerteskjærende bok, men tross all ondskapen og elendigheten kvinnene opplever, finnes det også medmenneskelighet, glimt av håp og kampvilje, og en sterk søskenkjærlighet. Selv om boken er fiksjon, bygger den på virkelige hendelser og historiske fakta, noe som etter min mening gjør den mer engasjerende å lese. Jeg synes også at det var meget interessant å lese om dykkerkvinnene og deres levesett. Temaet boken tar opp, seksuelle overgrep mot kvinner og barn, skjer den dag i dag i krigs og konfliktsoner. Vi har Bosnia, Sør-Sudan og Syria friskt i minne. Forfatteren Mary Lynn Bracht har koreansk mor og ideen til boken fikk hun etter å ha hørt om trøstekvinnene i landsbyen hvor moren hennes kom fra. Det finnes i dag flere statuer av disse kvinnene og den mest kjente er i Seoul utenfor den japanske ambassaden.