Logg inn





Glemt passord?   Registrer deg her.

I morgen forsvinner jeg litt til

av Janne Strand sist endret 2017-05-06T14:23:21+02:00
Signe er en gammel dame som er blitt dement, og fortiden da hun var liten og hadde en mor står klarere for henne enn nåtiden. Hun husker ikke at hun er voksen og mor selv, og hun skjønner slett ikke at datteren hennes er blitt voksen med egne voksne barn.
Laila Sognnes Østhagen

I morgen forsvinner jeg litt til

Oktober forlag, 2014, Norge
978-82-495-1353-6
voksen

Signe har hatt en vanskelig barndom og ungdomstid med en krevende mor som trakk seg tilbake og ikke alltid så datterens behov. Moren døde da Signe var ung, og vi får tidvis glimt inn i disse minnene som stadig dukker opp hos henne. Senere traff hun mannen i sitt liv, men han er også død nå. Av og til kan et møte med en av de mannlige beboerne vekke til live minner om ektemannen, men disse møtene stoppes av de ansatte, som ikke våger å la beboerne ha et kjærlighetsliv. De ansatte oppleves av og til som personer fra fortiden, men så er de plutselig i uniform, og skuffelse oppstår hos Signe, eller en av de andre, som trodde at alt var som før i tiden.

Forfatteren gir oss et innblikk i tankene til Signe og hvordan hun opplever dagens hendelser. Medbeboerne husker heller ikke hvorfor de bor på sykehjemmet, og derfor blir de meningsfulle samtalene sjeldne. Det er de hvitkledde ansatte som lirker henne på plass i stolen til måltidene eller hjelper henne med den personlige hygienen. De ansatte springer for å dekke behovet for mat og stell og for å hente inn beboere på vei inn på andres rom eller vekk fra fellesarealene. Samtidig skal de ansatte ta seg av beboernes trivsel og se den enkeltes behov. Noen ganger blir det helt feil, et ord blir sagt fra en ansatt i forbifarten, men Signe og medpasienten hun snakker med får ikke tid til å sanse hva som ble sagt før den ansatte har strøket forbi, og de sitter frusterte tilbake. En dag de har ballspill går det annerledes enn tenkt, ballen faller på gulvet, men alle klarer å spenne ballen videre, og de morer seg som de var blitt forespeilet.

Det er en fin og troverdig skildring av tankeverdenen til et menneske som er blitt dement. Boken krever en voksen leser, den anbefales studenter innen geriatri og hjemmehjelp. Pårørende til demente og personer som er med i frivillighetsarbeid  på sykehjem vil også ha utbytte av å lese den, for boken er svært realistisk.