Lang dags ferd mot natt

Mikael Persbrandt er skuespilleren som var på vei ned i den dypeste kjeller, det sorteste hull. I årevis dykket han ned i mørke med vilje og viten. Men han bestemte seg for å velge livet, og har nå vært rusfri i flere år. I dag er han sjeleglad for at han fikk beholde alt det han holdt på å miste; barn, hus, ektefelle, og en fortsatt karriere innen teater og film. Han kjører traktor på godset sitt utenfor Stockholm, holder på med kunstmaling og lever et harmonisk liv hvor han får adrenalinkick av andre ting enn narkotika og fyllefest. 

Biografien "Sånn jeg husker det" er en bok på over 400 sider hvor vi blir godt kjent med Persbrandt. Fra oppveksten i drabantbyen Jakan, til han valgte den estetiske linjen på videregående, startet med ballett og var elev ved Danshögskolan, til han begynte med teater og etter hvert ble en kjent skuespiller. Det er drama, hardt arbeid bak kulissene, gode regissører og dårlige. Det er kjærlighet, blant annet til skuespillerkollega Maria Bonnevie, som fikk oppleve Persbrandts opp- og nedturer på godt og vondt. Kanskje mest vondt. Så treffer han Sanna Lundell, og de får to barn sammen. Men pappa-rollen og familielivet er ikke nok for å stagge denne mannens søken etter bekreftelse, etter å pines, rase, ødelegge. Han er manisk, og ødelegger seg selv og de rundt han som han er så glad i. I bakgrunnen hører han det snakkes om utredning og diagnose, kan han være bipolar? Men det går allikevel lang tid før han lar seg undersøke, og i denne tiden faller han så hardt det lar seg gjøre, han er en hårsbredd fra den totale undergangen.

Heldigvis reiste Mikael Persbrandt seg, han klarte det! Det er en modig og ærlig livshistorie vi får høre her. Han skjuler ikke noe, pynter ikke på sannheten. Det å ikke fornekte noe tror han betyr noe. Som han selv skriver om mottagelsen han får under åpningsdagen for sin kunstutstilling:

"Varmen som strømmet mot meg, fra gamle damer og menn, fra gutter og jenter i tenårene, familiefedre og mødre med barn. Jeg kunne nesten ikke fatte det. Etter alle skandalene, alle rettssakene, all julingen jeg hadde fått av pressen - noen ganger med god grunn, andre ganger ikke - hvordan var det mulig? Kanskje det fins en slags mekanisme i fortellingen om meg selv som har gjort at folk ikke har vendt meg ryggen, men i stedet vist meg sympati."