Hopp til hovedinnhold

Merkelig vær i Tokyo

av Ragnar Rørnes sist endret 2017-05-06T13:13:53+01:00
Er det en spesialdisiplin å lese en kvinne?
Hiromi Kawakami

Merkelig vær i Tokyo

Press, 2015
978-82-7547-687-4
voksen

38-årige Tsukiko lever en beskjeden tilværelse i Tokyo. Dagene går forbi i en ubeskrevet kontorjobb, mens kveldene tilbringes på barkrakk. Tsukiko bor og drikker alene. Dette er i hovedtrekk det vi vet om den nåtidige Tsukiko, og gjennom tilbakeblikk danner det seg et relativt uklart bilde av en aldeles umerkelig person, hvis eksistens bare bekreftes gjennom henvisninger til bekjente. Inntrykket er at Tsukiko er der hun er som et resultat av et livslangt “trekk på skuldrene”. Allerede helt i begynnelsen av boken brytes imidlertid monotonien, da en av hennes gamle lærere, som Tsukiko av respekt og sedvane bare omtaler som Sensei (lærer), dukker opp i samme pub som Tsukiko. Det viser seg at de to, til tross for betydelig aldersforskjell, har mye til felles; vi får et inntrykk av at begge på sett og vis har stått stille i mange år, og at de lever på minner det ikke nødvendigvis er verdt å klamre seg til. Da det viser seg at de har en felles interesse for sake, mat og pub-besøk, begynner de å møtes hyppig. Møtene er aldri planlagt - det bare har seg slik at de har samme stam-pub, og at det derfor er ganske stor sannsynlighet for at de treffes. Sensei viser seg å være en sær og godhjertet, men konservativ mann som mener mye om mangt, blant annet at det egentlig slett ikke passer seg for en kvinne å henge på pub. Det utvikler seg et sterkt bånd mellom de to, og det er nesten som om begge to våkner på et vis, etter på et eller annet tidspunkt å ha sluttet å agere, til fordel for bare å eksistere. Er det bare et sært vennskap? Stilner de to en lengsel i hverandre? Er det kjærlighet?

Leseren vil kanskje merke at det bygger seg opp en viss frustrasjon over Tsukikos manglende besluttsomhet og Senseis formynderi. Det er opptil flere partier i boken som nærmest kan gi en behov for å rope til Tsukiko og be henne om å ta seg sammen, komme seg bort fra den gamle gubben, ta egne valg og ikke la seg dominere av denne litt ubehagelige krysningen av farsfigur og kjærlighetsobjekt. For ikke å snakke om at Senseis konstante formaninger og faderlige autoritet kan være både slitsomme og provoserende. Hvorfor i all verden klarer ikke Tsukiko å løsrive seg fra denne mannen?

Men spørsmålet er om leseren blir sittende i samme posisjon som Sensei, og selv inntar den velmenende fader/mentor-rollen. Er mannlige hovedpersoner rammet i lik grad, eller er det å “lese en kvinne” noe som uunngåelig maner frem vår indre patriark, uansett hvor velmenende vi måtte være? Og kan aktive, frie handlinger være kamuflert som underdanighet og hjelpeløshet? Det er påfallende fort gjort å glemme at Tsukiko faktisk er en voksen kvinne riktignok godt hjulpet av jeg-person Tsukikos egen selvutslettende formidling, men også fordi hun aldri helt bryter ut av lærer/elev-dynamikken med Sensei.

Kanskje Tsukiko har svarene mot slutten av boken.

Merkelig vær i Tokyo er kanskje mer interessant i kraft av leserrefleksjonene den legger til rette for enn av selve handlingen; det er vel helst snakk om en situasjonsroman, og nettopp dette gir pusterom. Hiromi Kawakami inviterer leseren til å ta innover seg materialet på en helt annen måte enn i en handlingsdrevet page turner  det er mer som om sidene blas om av seg selv, og en kan kanskje sitte igjen med en følelse av “hvordan havnet jeg her?” når en til slutt klapser igjen boken og rives ut av den drømmeaktige tilstanden boken har skapt.