Norske ødegårder : historien om stedene vi forlot

Norske ødegårder : historien om stedene vi forlot er skrevet av historikeren og forfatteren Øystein Morten og bildene i boken er tatt av fotograf Pål Hermansen.

Ifølge Statistisk sentralbyrå blir 1000 gårdsbruk nedlagt og fraflyttet hvert år i Norge. De siste 10 årene har det blitt 10 000 færre gårdsbruk her i landet. Grunnene til det er mange, det er ikke lønnsomt lenger med små gårder, det er stordrift som gjelder nå, det er et slit å drive gård, bønder har aldri fri osv. Tidligere ble gårder ofte nedlagt på grunn av omlegging av jordbruket, det ble industrialisert og tusenvis av bønder utvandret til Amerika. Historiker og forfatter Øystein Morten og fotograf Pål Hermansen har oppsøkt gårder som ligger øde og forlatte og der ingen bor lenger. Boken tar for seg 9 ødegårder rundt omkring i Norge, fra sør til nord. Forfatteren ønsket å finne svar på hvem som har bodd der, hvorfor de forsvant og hvilke historier som skjuler seg bak veggene. På hver ødegård Morten og Hermansen besøker får vi vite litt om menneskene som bodde der og historien om gårdene. Øystein Morten har snakket med folk som har bodd på gårdene, kjentfolk og historikere og han har gått i arkiver for å finne svar. Fotograf Pål Hermansen har tatt mange nydelige, nostalgiske og rørende bilder.

Jeg har personlig besøkt 3 av disse ødegårdene. En av dem er Hustveit på Voss, den ligger på motsatt side av Tvindefossen. Ødegården er ikke alt for vanskelig tilgjengelig, det tar under en time å gå gå fra veien og opp til gården. Der har det bodd folk ihvertfall siden 1600-tallet da gården ble ryddet. En av dem som bodde der var David Hustveit som ble Voss sin første ordfører. Når han skulle på møte på Vossevangen måtte han gå i 3 timer hver vei. Han var kjent for å være meget smart og folk kom langveisfra for å få hans råd og hjelp. Hustveit hadde 6 sønner, og en av dem utvandret til Amerika. Han fikk en sønnedatter som ble forfatter. Navnet hennes er Siri Hustvedt. Hun bor i Brooklyn og er en internasjonal kjent forfatter av bøker som Sommeren uten menn og Når du ser meg. Siri Hustvedt forteller at da faren hennes en gang på 50-60 talet var i Norge og besøkte slekten, hadde folk problemer med å forstå ham. Han snakket en gammel dialekt som var blitt temmelig uforståelig for vossingene.

Det var ganske gripende å være på gården og se sporene etter et levd liv og alt slitet som lå bak. Fremdeles gikk det sauer og beitet på tunet og det var lett å se hvorfor de hadde bosatt seg der. Naturen var nydelig, det var vann i nærheten og flotte beitemarker. Gården var forfallen og nedslitt og enkelte bygninger holdt på å rase sammen. Voss kommune eier dem, men har dessverre ikke holdt dem ved like. Det er kun takket være noen ildsjeler at noen bygninger fremdeles står. Det er lett å bli nostalgisk når man tenker på alle menneskene som har bodd der og på tider som aldri kommer tilbake.

Jeg synes boken er flott, den er interessant, spennende og lærerik. Den tar for seg en viktig del av kulturhistorien vår og forteller om alt slitet som ligger bak det daglige brød, for å skaffe seg mat på bordet og tak over hodet. Sporene etter fortiden vår forsvinner raskt, naturen tar kjapt over. Det er viktig å kjenne våre røtter og ha respekt for alt arbeidet som våre forfedre har nedlagt. Før i tiden var det basiskunnskap å vite hvordan man dyrket jorden og skaffet seg mat basert på egne ressurser. Dette var kunnskap som hadde gått i arv fra generasjon til generasjon i århundrer. I dag er mye av dette gått tapt. I denne slektsforskningens tidsalder er boken et fint supplement til de som er glad i kulturhistorie, historie generelt og slektsforskning.