SKAM for voksne

Vi møter unge mennesker som famler seg inn i voksenlivet med alt det innebærer. Karakterene er usikre og sårbare, men likevel, og det er nettopp det som er fascinerende med disse novellene, de kaster seg fryktløse ut i livet med armene først. Og når de lander, med et mageplask, får vi vondt av dem, men vi blir også pinlig berørt. Kanskje fordi vi kjenner oss igjen? Det er også noe naivt og sjarmerende over karakterene som gjør at vi som leser ikke bare godtar, men forstår deres handlinger.

I novellen Gammelt ektepar handler det om Mina og Ellen, og om hva som skjer med vennskapet mellom dem når Ellen får seg kjæreste og flytter inn hos ham. Mina savner Ellen og sliter med å forholde seg til at bestevenninnen setter kjæresten foran de to. Det er i hvert fall slik Mina oppfatter det. Hun blir desperat etter å få Ellen tilbake for seg selv og havner i en dypt pinlig situasjon.

- Vi kan ikke bo sammen bestandig, sa Ellen til slutt.
- Hvorfor ikke, sa Mina og lo skjelvende, hun måtte tørke nesa med genseren og prøvde å gjøre det uten at Ellen så det.
-Ting forandrer seg, sa Ellen.
- Jeg trodde ikke det skulle forandre seg med oss, sa Mina.

Alle novellene handler om hverdagslige sosiale situasjoner og dilemmaer som oppstår. Men der mange av oss kanskje ville ha stoppet i redsel for å dumme oss ut, så velger hovedkarakterene å gjennomføre. De lytter til følelsene sine uten å tenke konsekvenser og handler på impuls. Flere burde gjort som karakterene i Kan jeg bli med deg hjem.

Språket er direkte og dialogene naturlige. Novellene er tett skrevet og dramaturgien er slående godt bygget opp med skarpe og overraskende vendepunkt. Jeg kan godt se for meg disse novellene på et filmlerret. Aubert lar leseren få komme innunder huden på karakterene, hun gir oss rom til å kjenne på skammen og uroen de strever med. Tankene deres setter seg i ryggmargen. Novellekunsten er vanskelig, men Aubert skyter blink med sin debut og gir oss store forventninger til hennes neste utgivelse.