Stien tilbake til livet - om sopp og sorg

Litt Woon Long er en malaysisk-født antropolog, som i mange år har vært bosatt i Oslo. Hun starter sin beretning med å fortelle om dagen da hennes ektemann Eiolf døde. Ingen varsel på forhånd. Ingen rom for å ta det siste farvel. Bare telefonen som ringte, med en sykehuslege i andre enden, og beskjeden om at den du hadde så nær er borte.

Stien tilbake til livet - om sopp og sorg handler om hvordan tilfeldigheter gjorde at Long under denne smertefulle tiden fikk innpass i det mykofile miljø - blant mennesker som elsker soppens forunderlige verden. Hvordan innpasset i denne, noen ganger merkelige, kulturen ble en måte å håndtere sorgen som hun følte så sterkt.

Dette mykofile miljøet kaller hun klasseløst (hvem som helst kan være med). Det subkulturelle fellesskapet og respekten for andre sopp-entusiaster blir møysommelig beskrevet. Samtidig er det preget av en nesten barnslig konkurranse. Hun skriver humoristisk om hemmelighetskremmeri; vegringen for å oppgi sine beste sopplokasjoner - den enorme indre gleden ved å vite det de andre ikke vet. Men det er også en bok om vennskapet, den nesten sakrale overleveringen av informasjon om de ultimate sankeplassene, mellom to eller flere mennesker som stoler fullt ut på hverandre.

Fra enorme Central Park i New York til Grønland i Oslo, skogens gull kan man finne overalt. Long skriver på en humoristisk og klok måte, og selv om den parallelle sorgen over ektemannens død finnes gjennom hele boken (minner og historier om Eiolf er uthevet med innskutte historier), glir det aldri over i en for sentimental stil.

Boken inneholder mye fakta om allverdens sopper. Hvilke sopper som gjør seg ekstra godt på middagsbordet, og hvilke sopper som man bør ha dødens respekt for. Den tar for seg forholdsregler soppsankere bør kjenne til, og om fallgruvene som man bør unngå. Det er også et kapittel om den unevnelige, nemlig fleinsoppen - en kilde til rus og hallusinasjoner i alskens tider.

Utover i boken blir det likevel noe repetitivt om det nerdete og smålige innad i miljøet - gjentatte historier om skrytepaver og egoister, som føler seg overlegne de andre uvitende menneskene. Holdninger undertegnede noen ganger har opplevd i et lignende miljø, nemlig geocaching-miljøet (som også handler om å finne og registrere skjulte skatter).

Men sånn er vel kanskje vi mennesker skrudd sammen?

Boken er pedagogisk oppført med flotte bilder. Long framstiller soppjakten nesten som litt zen-aktig, det hele føles som en oppfordring til å oppsøke naturen, roe helt ned og ta seg tid til å finne frem til de synlige signalene som er der. Og selv om hun vet at det er tullball å gi soppen menneskelige egenskaper, fremstiller hun det likevel som en form for stilletiende kommunikasjon (som en slags dans) mellom mennesket og soppen.