The rules do not apply

When I was young … I had no idea that all over the city, all over the world, there were people walking around sealed in their own universes of loss, independent solar systems of suffering closed off from the regular world, where things make sense and language is all you need to tell the truth.

Til nå har Ariel Levy for meg vært den skarpe pennen bak Feministsvin, hvis usedvanlig dårlig oversatte tittel ikke hindret boka i å en gang transformere min innsikt i (anti)feminisme og kvinnelig selvforakt. For mange er hun nok derimot en helt ukjent person, en eller annen journalist. Hvorfor skal vi lese en bok fylt av hennes erindringer?

Vel. Fordi The rules do not apply er glitrende prosa om hvor lite kontroll vi faktisk har over veiene livet tar. Levy skriver om å miste et barn, ektefellen og huset, og hvordan erfaringen av dette rystet hennes holdning til alt. Til da har hun levd med svært tidsriktige ideer om hva en kan forvente av livet: I wanted what we all want: everything. We want a mate who feels like family and a lover who is exotic, surprising. We want to be youthful adventurers and middle-aged mothers. Vi vil vel alle overmodig heve oss over vår egen og andres sårbarhet, vår endelighet, hele det tragiske kaoset. 

Den svært høye graden av uflaks i Levys liv kan vanskelig tilsløre det åpenbare faktum at vi alle før eller siden opplever å bli revet ut av boblene våre, ut av illusjonen om kontroll og inn i tapets univers. Det føles liksom litt feil å si at boka er en fryd å lese, men forfatterens lette, morsomme og elegante stil sørger for at den er nettopp det. 

Et utdrag kan leses her.

Boka finnes også i norsk oversettelse.