Trærnes hemmelige liv

I alle sine dager hadde Peter Wohlleben tenkt at det moderne skogbrukets fokus kun var å felle tre og å plante nye. Men så begynte han å ta med turister ut i skogen. Da han så hvor fascinert turistene var av gamle krokete trær og røtter, “oppdaget” han skogen og trærne på nytt. Konen hans overtalte ham til å skrive en bok, og resultatet ble altså Trærnes hemmelige liv.

Jeg skjønte at jeg måtte ta nye hensyn i skogdriften – for når man vet at trær føler smerte, at de har hukommelse og at tre-foreldre lever sammen med sine barn, kan man ikke lenger bare felle dem sånn helt uten videre og la store maskiner herje skånselsløst mellom dem (s.8).

Det som gjør denne boken så spesiell er at Wohlleben menneskeliggjør trærne. Han gir dem egenskaper som mennesker har. For eksempel sier Wohlleben at trær er sosiale vesener og at de hjelper hverandre. Sammen er trærne sterkere, og de skaper sitt eget økosystem.

“Det skjermer dem mot ekstrem varme og kulde, lagrer vann og sørger for høy luftfuktighet” (s. 13).

Trærne snakker også sammen gjennom å utsondre duftstoffer, og de ammer blant annet sine tre-barn. Gjennom røttene overfører mødrene sukker og andre næringsstoffer. Trærne husker og lærer, og de avtaler seg imellom om hvem som skal blomstre i år. Wohlleben sier også at trær ikke er så raske av seg, de vokser veldig sakte. De unge trærne ønsker å vokse fort akkurat som menneskebarn gjør, men modertrærne er ikke enige. Derfor reduserer de voksne trærne lysmengden for etterkommerne sine for at de skal vokse langsomt og fornuftig i 80-100 år. De unge trærne orker ikke å gjøre opprør, fordi de har lite energi. Nyere forskning har vist at at å vokse sakte er bra for trærne.

“Forskning viser nemlig at en langsom vekst i ungdommen er en forutsetning for å oppnå en høy alder” (s.41).

Foreldre vet som oftest best, også foreldretrær, og det å vokse sakte gjør dessuten trærne mer motstandsdyktige mot skadelige sopper. De blir også mer fleksible og bøyelige, og knekker ikke så lett i vinden. En annen fascinerende ting som Wohlleben forteller om er at trærne svetter, og at de skriker når de er tørste.

“Denne lyden er så høyfrekvent at det ligger utenfor vårt hørselsregister, så vi kan ikke høre den når vi går tur i skogen” (s.57).

En annen parallell til mennesker er hårtap og rynker. Jo eldre man blir jo mindre hår på toppen både hos trærne og menneskene.

“Om rynkene er genetisk betinget, eller kan skyldes en utagerende livsstil, vet vi foreløpig ingenting om (s. 72).

Jeg likte boken godt, og syntes at det var fascinerende å lese om trærnes hemmelige liv. Det var en interessant og lærerik bok. Den var også humoristisk, jeg satt og smilte for meg selv da jeg leste den. Det skinner tydelig gjennom at Wohlleben er glad i skogen og naturen. Tema økologi og klimaendringer som han tar opp er dagsaktuelle, og han viser oss hvor viktig det er at vi tar bedre vare på de naturressursene som vi har før det er for sent. Kapitlene er korte, og de er skrevet på et lettforståelig språk som gjorde at det aldri ble kjedelig eller for innviklet. Jeg tror nok at når jeg heretter er i skogen vil jeg se på trærne med nye øyne.