Vin, Madame?

Man bør alltid være beruset. Alt beror på det; det er alt hva det dreier seg om. For ikke å merke Tidens forferdelige åk som knekker skuldrene og knuger dere mot jorden, må dere beruse dere – uten stans. Men med hva? Med vin, poesi eller med dyd, alt etter behag. Men berus dere.

Dette skrev Charles Baudelaire i 1869. Nå er det høst, og vi skal gjøre som han sier.

Babettes gjestebud av Karen Blixen er historien om den franske flyktningen Babette som ender opp i en trang norsk fjord som hushjelp hos to kyske prestedøtre. Hun tjener dem stille og villig i mange år, inntil hun får beskjed om at hun har vunnet en gevinst på 10 000 franc i et fransk lotteri. Da bestemmer hun seg for å gi de to frøknene og deres omgangskrets et måltid de sent vil glemme.

Babette har nemlig jobbet som gourmetkokk i Paris, og nå bestiller hun alskens franske luksusvarer til søstrenes hjem. Til deres forferdelse blir det tatt inn blant annet en diger levende skilpadde, men verst av alt er en trillebår full av flasker.

"Hva er det i denne flasken, Babette?" spurte hun usikkert. "Det er vel ikke vin?" "Vin, Madame?" ropte Babette. "Nei, Madame! Det er en Clos Vougeut 1846!" Etter en pause la hun til: "Fra Philippe i Rue Mont Orgueil." Martine hadde aldri hørt at viner kunne ha navn, hun tidde.

De to søstrene innser at de har sagt ja til noe de ikke har kontroll over, og de bestemmer seg for å ikke nevne maten med et eneste ord under måltidet. Det skjer likevel en fabelaktig forvandling i de to prestedøtrenes stue. Det handler ikke om rusen i seg selv, men den varme gleden som strømmer gjennom et lokale der maten og vinen og menneskene opphøyer hverandre. Der all usikkerhet forsvinner, der gamle bebreidelser blir feid bort med en latter, der fortrengt kjærlighet får komme til overflaten.

Og vi som leser om dette? Også vi lar oss beruse. Av og til er det nok å vite at vinen har et navn, så ordner fantasien resten. Litteraturen er fin sånn. Ta for eksempel langdiktet Kelner av Arild Nyquist, hvor han fantaserer om hvilke retter servitøren skal bringe ham, og gir leseren vann i munnen:

[…] Jeg ser 
for meg halve okser med brennende stikkflammer ut
av de tomme øyenhulene og føler allerede hvordan kniven
om tre strakser vil bane seg vei gjennom fasaner
lakser oster krepser marinerte høner helstekte
haner griljerte fasaner og gaffelen som deretter vil
stige som en elevator opp mot munnen min med et
eller annet dampende blodig krydret lettsaltet røket
gravet flambert trokadert piquert – kelner! Herover
herover – jeg sa Kelner!

Biblioteket inviterer herved til beruselse. Vi har alt fra Ingrid Espelid Hovigs rutete kokebok til den vakre og visuelle kokeboken til verdens beste restaurant, Noma. Ta gjerne en titt på Alice B. Toklas kokebok, der samboeren til den legendariske Gertrude Stein forteller hvilke retter hun serverte Picasso, Hemingway og deres like, ispedd uforlignelige historier fra vennekretsen deres. Og ikke minst: vi har metervis med berusende poesi. Det er bare å meske seg. 

Dette innlegget ble først publisert i Bergensavisen mandag 1. desember 2014.