Millennial-menneskets salige nummenhet

Av Aleksander Eik. Foto: Manu Franco / Unsplash.com

Når man slår på stortrommen og proklamerer at man har å gjøre med en generasjonsroman, så er det å tøye sannheten. Det vekker en forestilling om noe episk storslått. Allegro Pastell er ikke storslått. Den vier seg til en urban nisje blant “echo boomerne”, en livsform som gjorde seg gjeldende i den utdannede og kulturelle øvre middelklassen på 2010-tallet i enkelte rike europeiske land. Hvordan ser livet ut for disse menneskene som har kastet av seg det eksistensielle og konservative åket, og hvis livsoppgave er å underholde seg selv, ta vare på seg selv, forstå seg selv? Dette besvarer romanen på en eklatant måte. Den viser oss sin verden performativt, gjennom stil, overflate, handling og talemåter.

Hovedpersonene Tanja Arnheim (kultforfatter i slutten av tjueårene bosatt i Berlin) og Jerome Daimler (webdesigner i starten av tredveårene bosatt i Frankfurt) møtes på lanseringen av nettserieadaptasjonen av hennes roman, PanoptikumNeu. De forelsker seg i hverandre og innleder et langdistanseforhold. De går på barer og drikker eplevin, fester og ruser seg (men ikke overdrevent). Tanja jobber med andreboken sin, spiller badminton, og har en spesiell kjærlighet til sportsmerket Artengo. Daimler løper og mediterer, går i altfor store skjorter og har en viss interesse for nyreligiøs spiritualitet. Tanja og Jerome er lik hverandre. De forstår hverandre og elsker samtalene seg i mellom over iMessage eller e-post. De har det ganske bra; de er “relativt lykkelige mennesker”. Tanja har riktignok en søster som sliter ganske tungt psykisk, med det tar Tanja med nokså stor ro. Hun er “behagelig likeglad”, som hun selv sier, og hun dyrker “en roens og balansens estetikk”. Hovedpersonene bedriver selvrealisering, selvutvikling og selvterapi. De tilhører en art som er veltilpasset i sitt miljø. De vet tilsynelatende hva som skal til for at de skal føle seg vel, og de har et like selvsagt forhold til terapeutisk psykologi som digital natives har til informasjonsteknologi. Tanja og Daimler vil være lykkelige, i flow eller iallfall kjenne en vag følelse av å være på rett vei. De snakker om relasjoner og vennskap, men på en litt fjern og estetiserende måte. De bruker trening instrumentelt for å oppnå eufori-rush, for så å “forlenge den svinnende treningseuforien ved hjelp av drinker”.

Allegro Pastell er befolket av hippe, urbane, semiunge mennesker med liberalt verdisyn og forakt for det småborgerlige og for det heteronormative – Tanja syns det er “noe kvalmende ved heterofile par”. De vil ikke gifte seg, få barn eller bli voksne, de er fan av borgerlønn og jobber helst med noe kreativt (eller ikke i det hele tatt). I den grad de er politisk engasjerte, er det på en noe halvhjertet måte. De er ikke opprørske, og vil ikke ha for mye drama, ikke for mye pes. Ytre sett er dette en ganske begivenhetsløs roman. På nesten barnslig vis snakker de mye om sin “yndlings-DJ”, “sin yndlingsrestaurant”, “det perfekte stedet å feire nyttårsaften” eller “stedet med de beste vibbene i hele Berlin”. Menneskene i Allegro Pastell er intenst selvbevisste, selvmonitorerende og selvfremstillende. De er frie og nokså ubekymrede mennesker, men ligger under for en streng stilkodeks som de måler verden ut ifra og som motiverer deres handlinger. De kjenner på den merkelige gleden over å sende ut forvirrende signaler ved å bære en uekte Dior-sekk, eller de føler seg kule når de spiser helt vanlig mat eller drar til Kanariøyene – en i deres øyne normcore og radikal post-hipsteraktig handling:

Marlene satset på eplejuice med mineralvann og ostesnitzel. Hun virket kry av valget sitt, hun smilte. Jerome følte det som om han var med i en slags konkurranse der det gjaldt å være så lite forfengelig som mulig i sine forbruksvaner og mest mulig typisk Hessen-boer.

Jerome og Tanja er post-ironiske, oppriktige mennesker, som ikke er redde for å ta i det svulstige eller det selvsagte og banale. De kan si ting som “Det var fantastisk å eie en mobil, det var fantastisk å kjenne folk man elsket”. Er dette noe så sjeldent som en roman om emosjonelt friske mennesker?

En kvalitet ved romanen er Randts nærhet og distanse, den tvetydige feiringen og utleveringen av dette miljøet, i tillegg til en stor sosiologisk og stilistisk følsomhet. Selv om romanen som helhet sender ut tvetydige signaler og er konsekvent i sin diskré fremmedgjørende og underlig naive tone, sitter jeg likevel med en tydelig opplevelse av at karakterene rammes av romanens ironi. Man kommer ikke utenom at det er noe litt latterlig og patetisk ved Tanja og Jerome, ved deres selvtilfredse og ansvarsløse individualisme, deres arrogante smaksdommer, deres forfengelige lydhørhet overfor subtitle trender der selv valg av bolig og hva man spiser er et spørsmål om imagebygging. Ja, de to er faktisk ganske frastøtende. Men romanen er ikke uten medlidenhet og solidaritet i sin fremstilling av karakterenes, av deres manglende evne til å lide, av deres overfladiske forventning om at livet skal være en nytelse: Likevel følte Tanja seg nummen. Hun visste at humøret snart ville letne, men hun kunne ikke utstå å bare vente passivt. Hun ville være fornøyd nå, ikke senere. Tanja og Jerome oppholder seg mye i tankens og konseptenes abstrakte verden, der “forventning er den fineste formen for glede” og der det avgjørende er hvilken idé om ens eget livet man klarer å inngi seg selv med.

Tanja og Jerome lever i pastell-modus, et litt distansert, blodfattig og selvrefererende mellomgir. Et lunkent metamodus. En nesten virtuell og behagelig selvkuratert virkelighet som til tross for romanens overflod av virkelighets- og samtidsforankrende koordinater inngir en følelse av vektløs uvirkelighet og nummenhet. Dette er så å si romanens tema. Hva er grunnpilarene i dette livet? Frihet, estetikk, mote, den subjektive sannhet og omsorg for selvet? Ja, er det nesten noe upassende ved dette sett i lys av et pandemi- og krigsrammet Europa?

Det lyse og varme pastelluniverset etterlater et totalinntrykk av en litt mørk roman med et forsiktig anstrøk av dystopi, av tilværelsens uutholdelige letthet, av mild ennui og dekadanse – en lullende solkysset døs, en forlokkende hedonisme, og under: en svakt sildrende, knapt hørbar weltschmerz.