Journalist er et populært yrke med lang tradisjon. Man har mulighet for å jobbe på mange flater; tv/nett, avis, tidsskrifter, bøker og radio. En som har jobbet med flere ulike medier er Trude Lorentzen. Hun har bakgrunn fra både Aftenposten, VG og Dagbladet. Sistnevnte avis hadde en prisvinnende reportasje om de tomme ungdomsrommene i kjølvannet av Utøya-tragedien, som Lorentzen skrev sammen med to kollegaer. Hun har også skrevet boka “Mysteriet mamma”, en nydelig bok om et sårt tema. Trude jobber nå i NRK, vi stiller journalisten noen spørsmål!
Hei Trude! Du har nylig sluppet podkasten “Quislings koffert” på NRK, hvor du utforsker en av verdens mest kjente landssvikere. Det startet med at du kom over en gammel koffert på en auksjon, fortell!
Jeg vil nesten si at det var kofferten hans som fant meg, for jeg surret bare rundt på nettet, det ene klikket førte til det andre, og plutselig lyste den imot meg, inne på nettauksjonen til Blomqvist: En brun, gammel lærkoffert, full av skraper og skrammer, med klistremerker fra luksushoteller på sidene og med to bokstaver preget inn i lokket - V.Q.
Hva er det du liker så godt med å skrive og formidle, og derfor valgte et yrke som journalist?
Iblant er det som om det knitrer inni hjernen min, når jeg kommer på en sånn ny og annerledes idé. En stram og original innfallsvinkel, til å utforske noe stort og komplisert. Jeg har som oftest det samme utgangspunktet som lesere og lyttere, at jeg ikke kan særlig mye om emnet selv, derfor prøver jeg å holde fast i de helt åpenbare, enkle spørsmålene og borre meg inn til kjernen. Det er nesten som å jobbe som detektiv. Jeg samler på ledetråder, graver i arkiver og finner fram til mennesker jeg ikke hadde ant fantes. I dette tilfellet var et av høydepunktene å finne frem til Quislings jødiske nabogutt, som bodde rett ved siden av Norges største nazist, men så vidt klarte å flykte før deportasjonen. Leif Grusd, heter han, og han kunne vært en snublestein i fortauet på Frogner i dag, hvis kofferteieren og de han var på lag med hadde fått det som de ville. Isteden er Leif en lys levende nittiåring som forteller historien sin i podkasten min. Et annet høydepunkt var å reise til New York og finne nålevende Quislinger - altså slektninger som fortsatt bærer på det utskjelte etternavnet fra Telemark.
Likte du å lese bøker og å skrive som barn også, eller var det noe som kom senere?
Jeg har litt dårlig samvittighet, for jeg føler jeg burde ha lest mye mer solid litteratur, både som barn og voksen. Jeg gikk den vanlige løypa via Astrid Lindgren til Frøken Detektiv, før jeg oppdaget Agatha Christie og ble oppslukt. Som tenåring har jeg et sterkt minne av at jeg var alene hjemme og leste «Og dermed var det ingen». Jeg hadde aldri trodd at ord på papir kunne skremme livskiten ut av meg sånn. Jeg ble helt vettskremt! Forfatterskapet til Lars Saabye Christensen, særlig «Beatles», åpnet porten videre, til nye, litt mer avanserte leseropplevelser. Dessverre var jeg akkurat litt for gammel til å ha fått med meg Harry Potter som ung leser, men jeg jobber meg innover i det magiske universet nå, sammen med barna mine.
Har biblioteket hatt noen betydning som en ressurs i ditt yrke? Jeg tenker på research og kilder for eksempel.
Ja, her må jeg først si at jeg nå, som voksen, elsker biblioteket sånn generelt - både som privatperson og journalist. Hver eneste ferie er vi på ei hytte i Fredrikstad som ikke har tv-signaler, så da reiser vi rett på biblioteket og fyller en stor trillebag med bøker og gamle klassikerfilmer på dvd. Hele familien, som ellers sitter med nesa ned i hver sin smarttelefon, digger å være der! Lukta av bøkene, de hyggelige menneskene som jobber der, hele atmosfæren er så fin - som et kunnskapens tempel.
I arbeidet med «Quislings koffert» har jeg tilbragt mye tid på Nasjonalbiblioteket i Oslo, for å få tilgang til helt unikt materiale, blant annet de originale kjærlighetsbrevene Quisling og kona Maria sendte hverandre rett før henrettelsen. Tenk at jeg fikk lov til å sitte og holde dem i mine egne hender. Løkkeskriften hans på tynt papir. Men jeg har også brukt den digitale bokhylla.no flittig til reserach i gamle bøker, og ikke minst dykket ned i kringkastingsarkivet som også ligger hos Nasjonalbiblioteket. Der har jeg funnet de mest hårreisende naziprogrammer fra krigen, for eksempel et helt psyko propagandahørespill om Vidkun Quisling laget av det nazifiserte NRK, som jeg bruker klipp av i podkasten. Fint at NRK, som jo også var mediet denne mannen brukte til å begå statskupp, nå kan tilby befolkningen en solid antinazistisk podkast, syns jeg.
Hvilken bok var den siste du leste?
Ha ha, på nattbordet mitt ligger en stor og skremmende stabel med nazilitteratur, både signert store nazister selv og mer analyserende verker. For en som ikke vet at det er jobb, er det nesten grunn til å ringe inn en bekymringsmelding et eller annet sted. Den aller siste boka jeg leste, er også en av de beste innen dette feltet - sakprosaboka «Skyggespillet» av Philippe Sands. Den handler om stornazisten Otto Wächter som ganske sikkert ville blitt hengt i Nürnberg sammen med de andre pampene i 1945, men som ingen har hørt om fordi han klarte å stikke av, med god hjelp av den katolske kirke. Samme forfatter har også skrevet en knallgod bok som heter «Tilbake til Lemberg» om to jødiske jurister som så vidt unngikk å bli drept, og brukte krigsårene til å utvikle to nye juridiske prinsipper: Folkemord og forbrytelser mot menneskeheten.
Hvordan er det å lage podkast i forhold til å skrive en bok? Noen forskjeller du kan trekke frem, utenom at det er to ulike format?
I podkast er jeg blitt enda mer drilla i å bygge dramaturgi, å holde på spenningen og fremdriften knallhardt - hele tiden. Lyttere er flyktigere enn boklesere, tror jeg. Derfor er hele verktøykassa fra Hollywood i bruk, med frampeik og cliffhangere, tvister og vendepunkter. Når det er sagt, kan disse virkemidlene med fordel tas med inn i bokskrivingen også. Jeg tror alle fortellinger - uansett format - har godt av en dæsj Hollywood, uten at det trenger å bli fordummende av den grunn.
I dagens mediesamfunn, med så mange informasjonskanaler og sosiale medier virker det vanskelig å skille seg ut eller nå frem. Har du noen tips til spirende journalister?
Tenk originalt og finn din egen journalistiske stemme. Ikke lag historier som ligner på noe du allerede har sett og hørt X ganger før. Tør å eksperimentere - og noen ganger gå skikkelig på trynet. Safe, skoleflink journalistikk vinner sjelden frem. Det må være en nerve der. Jobb hardt og vær modig!
Kildekritikk er noe som det er en del fokus på nå. Synes du det er vanskeligere, og også viktigere med god kildekritikk i dag enn før?
I det materialet jeg har vært oppslukt av dette siste året - nazismen og andre verdenskrig - er mange av kildene sterkt farget av hvilken bakgrunn de selv kommer fra. Det er det superviktig å synliggjøre. Jeg er generelt fan av å vise frem reserachen og de valgene jeg tar som journalist, også når jeg er i tvil og kommer til et punkt der jeg ikke finner enkle svar. Jeg mener det gir både ærligere og mer spennende historiefortelling.
Si noe kort om hvorfor journalistikk og det du arbeider med er viktig for verden.
Vi trenger å lære om det vi er redd for, det vi frykter. Vi må forstå det og klare å gjenkjenne et uhyggelig ekko av 1930-tallet i vår tid, med fremvekst av konspirasjonsteorier, ekkokamre og polarisering. En klok fyr jeg snakket med sammenlignet det med vaksinering. God, grundig og kritisk journalistikk er avgjørende for å skape antistoffer i befolkningen.
Har du noen spennende prosjekter på gang fremover som du kan røpe for oss?
Jeg er fortsatt fanget i en Quisling-besettelse og jobber med bok nå. Etter arbeidet med podkasten sitter jeg med et fantastisk rikt og uutnyttet materiale som det gjelder å foredle mellom stive permer. Også skriver jeg på min første skjønnlitterære bok for barn sammen med en annen knallgod forfatter. Det er en helt ny opplevelse, vi skriver annen hvert kapittel, nesten som en bordtennismatch. Hva som er tema for den boka må forbli hemmelig, men jeg kan love at det er heftige greier som jeg tester aktivt ut på alle barn i vennekretsen.
Kan du gi oss en liste med noen bøker du anbefaler?
«Skyggespillet», Philippe Sands
«Tilbake til Lemberg», Philippe Sands
«Haren med øyne av rav», Edmund de Waal
«Forsvunnet», Daniel Mendelsohn
«Alle dagers ende», Jenny Erpenbeck
Hør Trude sin podkast her; Quislings koffert
Les om flere yrker her.