Poesidagen! Våre favoritter fra den norske poesihylla akkurat nå

Denne boken er det beste eksemplet på at man ikke trenger å forstå alt ved poesi for å nyte den. Denne samlingen er noe helt for seg selv, med dikt fulle av referanser til både litteraturen og popkulturen. Men det føles ikke nødvendig for leseren å knekke alle koder forfatteren benytter seg av. Det er nok å følge trådene Ingebrigtsen legger ut.  

Bukk & sigd er en samling som handler om skapelsesprosessen, om det å skrive og feile, men også om det å leve og utvikle arbeidet sitt i takt med nye tanker og erfaringer. Ingebrigtsen skriver skapende og ambisiøst, men samtidig inviterende og åpent. Det er en bok man stadig kan komme tilbake til.  

En flott liten diktbok som tar utgangspunkt i livet etter et stort tap. Jeg-fortelleren mister en mann. Hun er småbarnsmor, og sorgen er hele tiden i bakgrunnen mens hun må fortsette med det daglige, som matlaging og husstell. Hun vil ut i skogen. Hun vil se stjerner. Så en dag pakker hun hele familien sammen og de går ut i natten. 

Det er en bok hvor det realistiske og hverdagslige blandes med det fantastiske og metafysiske, hvor sorg manifesteres i ulike former, hvor mat blir til noe helt annet, og hvor savnet er tydelig i hvert eneste ord. 

Berget er en stilsikker poet som vet hva hun skal med ordene. Diktboken er helhetlig, vakker og velkomponert.
 

Denne boken er kanskje mer en roman i diktform, men den fortjener likevel en hyllest på poesidagen. Ordene… , som er den kritikerroste debuten til Mari Nilsen, er en særdeles sterk og original beretning om det kjære og det brutale; om oppvekst, savn, vold, kropp og behovet for å bli elsket. Her bruker forfatteren verktøy som capslock, verselinjer og repetisjon til å skape en brennende desperasjon i teksten.

Fortellingen er direkte og sårbar. Den formelig roper på leseren, som har ikke noe annet valg enn å bli fanget av teksten.

Hva i mennesket er konstant, i utvikling, og i ødeleggelse? Dette utforsker det unge jeget i denne samlingen, idet hun møtes av ideer, skikkelser og skred fra fortiden, og forsøker å fortolke omverdenen via disse. Under det hele ligger bevisstheten om klimaet og om natur- og miljøødeleggelser. Avhandling om snøskred tar opp jegets opplevelse av seg selv og andre, og diskuterer hvordan man ender opp som man gjør. Det handler om snøskred, mennesker, fortid og om å falle. 

Tekst: Biblioteksentralen.

Denne diktsamlingen fra 2024 har en rød tråd som kretser rundt tid, bevegelse og hukommelse. Fortellingen handler om en mor som får alzheimer, samtidig som jeg-fortelleren får egne barn. I tillegg vender tekstene seg mot naturen, og naturens sykluser. Tekstene beskriver sevje fra trærne, rådyrsporene i sneen, håndskriften til den syke moren, og jeg-ets egen håndskrift som ligner den, barna som stiller spørsmål, mister tenner og lærer seg nye ting, samt årstidene og lyset som skifter og forandrer tiden. Anngjerd Rustand er blitt sammenlignet med andre samtidspoeter som Joanna Lundberg og Silje Linge Haaland. Nærheten til naturen i tekstene, det tverrfaglige kunstperspektivet og hvordan de komponerer teksten sammen er en fellesnevner.  

Ingvild Lothe (f. 1990) er forfatter og poet fra Stord, og dette er hennes tredje diktsamling. I denne fine diktsamlingen får man tilbragt mye tid i hagen, og Lothe setter ord på livets forgjengelighet: Livet i hagen er skjørt, og livet selv er skjørt. Diktene handler om morskap, om barn som vokser, og vekster i hagen. I hagen er det brunsnegler, som er en trussel for plantelivet. Jeg-fortelleren i diktsamlingen reflekterer over livet og dets skjørhet på en nydelig måte.

Les og nyt! 

I 1969 lander mennesket på månen. Diktsamlingens far setter opp tv-apparatet på tunet og campingplass på familiegården. Tilsynelatende er det dette diktsamlingen Månelandinga handler om, men vi får også glimt fra naturen rundt gården, som når elgokser samler lyspartikler i geviret. I høyeste grad handler det også om båndene innad i familien, og om hvordan en fleipete julegave plutselig kan bli noens siste. Særlig inntrykk gjorde diktet hvor faren dør og blir takket for å være en slipestein med tommelen opp gjemt bak ryggen.

Dette er vakker og rørende poesi med mye å hente mellom linjene. 

Vuggesang for liten kriger er en kjærlighetshistorie som ikke tar slutt, selv etter at den elskede er død. Selma Yonus’ dikt er fulle av sorg og desperasjon, og henvender seg til den savnede med smertefull intensitet. De handler også om å leve i et fremmed, kaldt og ordnet land, mens døden jobber på andre siden av verden. Samlingen inngår i den forseggjorte og vakre Parallell-serien til Aschehoug, som jobber frem tekster på to språk parallelt, i Yonus’ tilfelle på morsmålet arabisk og norsk. 
 

Det er bare å ta imot når en av våre mest originale diktere serverer dette lekne og sjarmerende langdiktet om Jim og Thea som på hver sin måte befinner seg utenfor de andre i 70-tallets Stavanger. 

“Mens de andre bler igjen på den trygga siå,/ e eg på vei tvers øve det umuliga./ Eg krysse den buldrande elvå/ der alt bler reve med,/ opp ner, slått te pinneved, før det forsvinne." 

Dikt er identitet. Dikt kan gi oss eit språk til å snakke om problem som det elles ikkje er lov å snakke om. Dikt kan vere aktivisme. Ein måte å hevde eins eiga menneskelegheit på, sjølv når ingen andre gjer det. Dikt kan vere ein måte å overleve på. 

Denne antologien med nyare palestinsk lyrikk, nyomsett til norsk, gir eit verdifullt innblikk i ein litterær tradisjon som er lite kjent her i vest, og gir oss eit glimt av menneska bak avisoverskriftene, bak dødstala.