Kan du huske?
Kan du huske hvordan det var når de voksne lo av deg når alt du ville var at de skulle forstå? Kan du huske hvordan det var å bli stengt ute fra leken, eller hvordan det var å stenge andre ute? Kan du huske hvor lykkelig det gikk an å bli fordi dere skulle ha pannekaker til middag og ikke fiskekaker? Kan du huske hvor redd du var for skogen bak huset, for at noen plutselig skulle hoppe ned foran deg fra hytta i treet, for de store guttene på skoleveien? Kan du huske de små dukkene du lekte med og som bodde i dukkehuset bestefaren din hadde snekret til deg? Lekebilen som forsvant under badekaret? Gutten som flyttet like etter at dere hadde blitt venner? Kan du huske biter av barndommen?
”Og der, midt iblant alle, som en øy, blant de voksne, ligger barndommen din. Avsondret, og allikevel alltid tilstedeværende. Bak ugjennomtrengelige farvann, bak alskens kratt og skog, og du må aldri tro noen som mener at de virkelig har funnet den, de som mener de virkelig har funnet den, at de vet nøyaktig hvor på kartet den befinner seg; den er og blir utilnærmelig, ufremkombar, den sklir unna, flyter uforankret av gårde.” (Fra Destroyer av Lars Ramslie)
Barndommen, ”alltid tilstedeværende”. Barndommen har en sentral plass i et hvert menneskes liv, og det er kanskje derfor så mange forfattere skriver om barndom, på en eller annen måte. Du slipper aldri unna at du hadde en barndom, og var det kanskje ikke da du ble deg? Er det ikke fra barndommen vi henter historier og historien om oss selv? Hvordan vi ble som vi ble? Så problematisk barndommen var, eller så lykkelig! Uansett hvor kjedelig eller spennende din egen barndom var, er det lett å kjenne seg igjen i de litterære skildringene av den. Det er lett å kjenne seg igjen i Lars Ramslies Lars som vil gjøre alt for å tilegne seg flere KISS-effekter, eller Line Blikstads Ellen som prøver å være ei god og søt jente så moren skal bry seg om henne. Eller en kan kjenne seg igjen i Hanne Ørstaviks Jon som bare går og gleder seg til bursdagsselskapet han håper at moren steller i stand, der han går og ikke kommer inn i huset deres fordi moren ikke er hjemme. Det er lett å kjenne seg igjen, ikke fordi vi har opplevd nøyaktig det samme, men fordi alle barndomsopplevelser har noe til felles; barnet opplever og tar inn ting på en annen måte enn den voksne gjør. Barnet reflekterer ikke over livet som en voksen, forstår ikke rekkevidden av handlingene sine som en voksen, har ikke rukket å sette inn følelsesmessige forsvarsmekanismer ennå. Kjentes ikke alt tydeligere og sterkere den gangen?
”Alle barn har en sjel som lengter, og de legger seg til å sove med sin lengsel, mens de håper at drømmene er gått i oppfyllelse når de våkner neste morgen. De forteller ikke disse drømmene til noen, ettersom det er deres egne drømmer og derfor en del av deres innerste groende selv. Drømmene til noen av disse barna er klarere enn andre barns, og det bor en kraft i dem som tvinger igjennom at de virkeliggjøres. På den annen side blir de mindre klare drømmer glemt med den fremskridende alder, og vi går alle gjennom livet mens vi prøver å finne ord for barndommens halvglemte drømmer, og ofte dør vi uten at ordet er funnet.” (Fra Smilende livskunst av Lin Yutang)
Romaner blir ikke skrevet av barn. Alle disse romanene er skrevet av voksne for voksne, men om barn. Det er klart at man må dikte, fantasere, basere seg på egne minner, eller på observasjoner av barns liv. Det må både forfatteren som skriver og leseren som leser. Hvordan blir det? Kanskje er det en lengsel tilbake som driver forfatterens skriving eller leserens lesing? Eller et ønske om å forstå noe en ikke forstod da? Kanskje kan en aldri gå tilbake og forstå noe som helst, og kanskje er det det som er så fascinerende? Eller finnes det så mange bøker om barndom fordi vi alle har et nostalgisk forhold til den? Barndommen er i alle fall ikke et enhetlig litterært tema, så om noen sier de har lest en roman om barndom, hva slags bok har han / hun egentlig lest da? Har han lest en erindringsbok som Barndom av Tolstoj? Har hun lest om en barndom og oppvekst under spesielle politiske forhold, som J. M. Coetzees Barndom? Eller har han lest en roman som går inn i barnets verden og språk, som Munn mot ein frosen fjord av Inger Bråtveit?
Gjennom barnets blikk
Munn mot ein frosen fjord av Inger Bråtveit er en fortelling om ei jente som har mistet lillesøstra i ei ulykke. Romanen består av jentas fortelling om hvordan alt ble etter at søstra ble borte, om foreldrene, om besteforeldrene, om bestemora som langsomt blir senil og forsvinner inn i en annen verden. Dette er en fortelling om en familie i sorg og oppløsning etter den yngste jentas død, og selv om en aldri kan være helt sikker på hva som egentlig skjedde den gangen, forstår en at det som skjedde ikke skulle ha skjedd. Familien glir sakte fra hverandre, og storesøster har trukket seg inn i seg selv. Men hovedpersonen er en fantasifull unge og teksten snor seg vakkert rytmisk gjennom tanker, drømmer, oppdiktede og virkelige situasjoner, i et konkret og poetisk språk. Allikevel, gjennom alle de underlige situasjonene, sentrer teksten rundt spørsmålet: hvordan skal det kunne bli godt igjen etter at søster er borte og aldri kommer igjen? Hvordan skal vi greie oss?
”Bestefar hadde akkurat kakka toppen av egget og trekt klokka opp då radiostemma braut seg over bordet og fortalde om ulukka på vegen. Bilen hadde enda i vatnet. Vegen hadde vore glatt. På radioen spelar ein svensk melodi. På radioen spela ein svensk melodi og bestefar knuste skalet så plomma sprakk. Han køyrde tommelen ned i eggeglaset og plomma spruta utover voksduken. Eggeplomma størkna med det same. Eg la handa over den varme stripa på bordet og kjende at ho hadde vorte kald. Songen fraus til i kjøleskåpet som dura og gjekk før alt vart stilt.”
Den voksne og barnet
”Mamma snudde ansiktet mot meg, hun hadde tårer i øynene. Jeg reiste meg og gikk bort til henne og la armen på skulderen hennes. Jeg sto tett inntil henne og så på røyken som snirkla seg opp fra sigaretten. Mamma tok av seg brillene, hun tørka seg i øynene med håndbaken. Jeg lente hodet mot skulderen hennes, og jeg kjente det grove kjolestoffet mot kinnet og den søte lukta av henne, av og til var den sursøt, som sausen til kjøttet vi pleide å spise etter suppa.”
Allerede i begynnelsen av romanen I lyset av Håvard Syvertsen, opplever en at det er noe som er forskjøvet i forholdet mellom Arne på ti år og moren hans. I åpningen av romanen sitter moren og gråter på kjøkkenet, og Arne går bort og vil trøste henne. Arne har denne uklare lengselen i seg; han vil både trøste moren og bli trøstet av henne. Det blir etter hver tydelig at moren lider av en psykisk sykdom, og uansett hva godt Arne og faren hans vil gjøre for moren, er det som om det aldri kan nytte å hjelpe. Moren forblir inni huset, og hun forblir inni seg selv, i sykdommen sin. På et tidspunkt har hun vært innlagt på sykehus, og Arne og faren lærer seg på et vis å leve med henne og sykdommen.
”- Mamma, sa jeg, - det går nok bra.
Det begynte å renne tårer fra øynene hennes, og hun trakk pusten hardt inn. Plutselig reiste hun seg og gikk inn i stua. Jeg begynte å gå etter henne, men pappa snakka til meg.
- Arne, sa han.
Jeg snudde meg. Pappa sto ved kjøkkenbenken. Han hadde en liten papirlapp festet på haka. Den var blitt rød, han hadde skåret seg da han barberte seg. Han så på meg.
- Du må ha litt frokost, sa han.
Det var akkurat som om han ikke var sikker, som om han ikke visste om jeg skulle ha frokost, som om han ikke visste hvordan noe foregikk. Han så mot døra etter mamma.”
Romanen er fortalt gjennom Arnes perspektiv, det er hans blikk som ser foreldrene og omgivelsene. Alt rundt Arne trer klart og tydelig fram i beskrivelsene og observasjonene hans. Moren som lukter søtt, men av og til sursøtt som sausen de har til kjøttet etter suppa. Sigarettrøyken som snirkler seg til værs, farens papirlapp over kuttet på haka. Alle de små detaljene, observasjonene av småting og stemninger, antydninger i stemmene, alt dette hører til i Arnes tanker og gjør at romanpersonene og fortellingen trer så tydelig og klart fram at en nesten kan kjenne lukta, se røyken og faren for seg, med papirlappen på haka. Samtidig gjør observasjonene Arne selv til en tydeligere person. Det er som om han gjør verden mer virkelig og konkret ved å legge merke til alle disse små tingene, særlig når verden i seg selv kan virke så utflytende og usikker for ham.I lyset er en fortelling om forsoning, en roman om en liten gutt som må forsone seg med morens sykdom og sin egen oppvekst.
Barnet og Historien
Hovedpersonen i den tyske forfatteren Hans-Ulrich Treichels roman Den bortkomne, er en gutt som vokser opp som eneste barn i en familie i etterkrigstidens Tyskland. Han vokser opp i skyggen av Arnold, som skulle vært storebroren hans, men som forsvant som baby da foreldrene flyktet fra russerne under krigen.
”I de første barndomsårene slo jeg meg bare til tåls med mors tårer og tenkte ikke noe større over hvorfor mor så ofte begynte å gråte når hun betraktet [fotografier av] den glade Arnold. Dessuten var jeg i de første årene heller ikke særlig urolig over at Arnold nok var broren min, men at jeg ennå ikke hadde sett ham i levende live, især fordi det passet meg utmerket at jeg slapp å dele rom med ham. Men på et eller annet tidspunkt satte mor meg inn i Arnolds skjebne og avslørte at han hadde sultet i hjel under flukten fra russerne.”
Hovedpersonen er, i motsetning til Arnold, knapt synlig på bildene i familiens fotoalbum. Slik han også er knapt synlig for foreldrene som ikke tenker på annet enn Arnold som forsvant, som antagelig døde, men som de ikke kan være helt sikker på at ikke er hittebarn nummer 2307. Hovedpersonen, som har vært stolt over å ha en død bror, ja til og med en som er død av sult under flukten fra russerne, blir irritert over morens håp om at Arnold stadig er i live. ”Først nå begynte jeg å forstå at Arnold, den ikke-døde broren min, spilte hovedrollen i familien, mens jeg var blitt tildelt en birolle.”
Romanen utvikler seg gjennom familiens undersøkelser for å finne ut om Arnold fremdeles er i live. Tenk om han har vokst opp hos en annen familie? Moren kan ikke la være å etterrasjonalisere og forestille seg hvordan alt hadde vært hvis de bare hadde visst den gangen hva de vet nå. Hun driver familien inn i en søken etter den kanskje levende gutten Arnold, som kanskje allikevel er død. Underveis har hovedpersonen mange snodige tanker om svinehodespising og søndagsturer og anskaffelsen av familiens første fjernsyn. Alle hans betraktninger gjøres i lys av foreldrenes nervøse liv som er fylt av skam fordi de overlot Arnold til en fremmed i panikk for russerne. Ubegrunnet panikk skulle det vise seg. Arnolds lillebror er en tynget liten gutt som allikevel har et ømt og ironisk blikk på familien og livssituasjonen i skyggen av den store Historien som har forandret livene deres.
Barndommens brutalitet
”Alle levde det samme livet, sa moren, bortsett fra barna. Om barna visste man ingenting. Det er sant, sa faren, om barna vet man ingenting.” (Fra Sommerregn av Marguerite Duras)
Fra dette sitatet har den italienske forfatteren Simona Vinci hentet tittelen til sin debutroman Om barna vet man ingenting. Martina er ti år gammel og hører til i en gjeng. Gjengen er en gruppe barn, både på Martinas alder og noen eldre, som bor i utkanten av Bologna. I begynnelsen av sommerferien, som er romanens tidsrom, drar de sammen til et skur med jordgolv og en madrass. I skuret begynner en hemmelig lek, en utforsking av hverandres kropper, fantasi, seksualitet og grenser. Gjennom sommerferien blir det mange turer til skuret, og hver gang går leken et hakk videre. Barna lukker seg inn i en egen verden, en verden som er skjult for alle andre enn de som er med på leken i skuret. Leken ender i et alvor ingen av dem hadde kunnet forestille seg.
I Om barna vet man ingenting fortelles en ekstrem historie, men kanskje en ekstrem historie som ikke er usann eller usannsynlig. De voksne i fortellingen er nesten helt fraværende. Barna som vokser opp utenfor Bologna har ingen faste grenser for hvor langt en lek kan gå. Ingen vet helt når de går over en grense, og grensene virker flytende og kan forandres fra dag til dag. Om noen begynner å gråte i leken, stopper ikke de andre; gråten blir en del av leken. De fatter ikke rekkevidden av handlingene sine, og ender opp i en situasjon ingen av dem kan komme ut av og som de synes å være nesten hypnotisert innfanget i. Romanen utforsker barnet og barnet som del av en gruppe. Er et barn sterkt nok til å si i fra til en gruppe og bryte ut av den? Er ikke alltid gruppen sterkere enn enkeltindividet? Martina og de andre på hennes alder, ligger under for kravene fra den eldre Mirko. Han dukker opp med både magasiner og fotografiapparater og instruerer de andre i hva de skal gjøre. Martina og de andre er verken bare barn eller bare voksne i disse situasjonene, men en unaturlig, merkelig og forferdelig blanding.
Om barna vet man ingenting er en fortelling om hvor brutale og uskyldige barn kan være på samme tid. Hvor mye skyld har et barn? Hvor uskyldig er et barn? Hvor kommer barnas brutalitet mot hverandre fra? Hvordan kan et barn være uberørt av andres lidelser? Romanen er ubehagelig lesing, men allikevel forstår en noe av barnet som prøver seg fram i verden. Barnet som ennå ikke vet så mye om verden, om det å være seg selv, et eget menneske.
En tragisk barndom
I den nederlandske forfatteren Renate Dorresteins roman Et hjerte av stein, møter vi Ellen som vokser opp med to eldre søsken og en yngre bror, og foreldre som elsker hverandre høyt, så høyt at de vil ha flere barn. Da en ny lillesøster blir født, bestemmer Ellen at barnet skal hete Ida, for det er det verste navnet hun vet. Ellen synes hun har nok søsken, og at de har det bra som de har det. Når mor og far elsker hverandre så høyt, så elsker de kanskje barna mindre? Og det blir liksom mindre og mindre kjærlighet på hvert barn jo flere som kommer.
Etter Idas fødsel, går moren inn i en fødselspsykose som gir henne forskjellige tvangsforestillinger om babyen, seg selv og resten av familien. Ellen synes å være den eneste som vil se hvordan moren forandrer seg og ta tak i henne. Den distré og mentalt fraværende faren merker at kona forandrer seg, men etter hvert trekkes også han inn i hennes verden, i stedet for å trekke henne tilbake til virkeligheten. Foreldrene til Ellen flykter sammen inn i en annen virkelighet der en annen logikk har tatt over, og i den virkeligheten kan familien ikke fortsette å leve.
Romanen fortelles gjennom Ellens perspektiv, både den voksne Ellen og Ellen som barn. I romanens nåtid har den voksne Ellen reist fra mannen midt i en graviditet. Det gamle barndomshjemmet hennes der alt hendte, er igjen til salgs og Ellen kjøper huset og flytter inn i det. Mens hun må være sengeliggende gjennom store deler av graviditeten, folder historien om hva som faktisk skjedde seg ut i tankene hennes. Foreldrenes brutale forbrytelse mot familien tar hun fram igjen fra et sted i hukommelsen hun tidligere hadde lagt lokk over, og gjennom det nye barnet som kommer til verden, kan kanskje livet begynne på nytt igjen.
Litteraturens barndommer
Barnets blikk hos Inger Bråtveit, barnets forhold til den voksnes verden hos Håvard Syvertsen, å vokse opp i Historien hos Hans-Ulrich Treichel, barns brutalitet og utforskning av grenser hos Simona Vinci og den tragiske barndommen hos Renate Dorrestein; kanskje har alle disse bøkene til felles at de handler om barndom, kanskje handler de om noe helt annet. Men det er i alle fall barn som er hovedpersonene i disse romanene, og fortellingen om et barn, eller et barns fortelling, gir ofte andre perspektiver eller opplevelser i lesingen. Fokuset skifter, observasjonene blir annerledes, språket er kanskje forandret. ”Å gå i barndommen” er et uttrykk man bruker når gamle, senile mennesker lar livet gå i ring og blir barn igjen. Kanskje trenger alle å gå i litteraturens barndommer av og til. Om du ikke blir ført tilbake til din egen barndom, blir du i alle fall ført inn i en verden det er viktig å ikke miste forbindelsen til.
Forfattere svarer på spørsmål om barndommen
om hva barndommen betyr, hvorfor de skriver om den og hvilke forfattere de synes har skrevet godt om barndom.
Gro Dahle
For meg betyr barndommen et stort bakrom, et lager med hylle på hylle nedpakkede minner.
Veldig ofte når jeg starter et nytt skriveprosjekt, begynner jeg med friskrift – jeg skriver i vei uten å tenke, skriver uten mål og mening og retning, skriver til jeg glemmer at jeg skriver. Da havner jeg ofte opp i dette lageret. Og uten å tenke på det, driver jeg og åpner disse nedpakkede barndomssituasjonene for å se hva som fins der. Det fins alltid noe der. Et lommetørkle med de tre bjørnene på. En sandal. En hytte som faren min bygde. En femkrone under et furutre. En grønnmalt båt, en gråslitt brygge. En jente med fletter og grå genser. En gulblek funkisbygning ved stranden. En Finakiosk. I hjørnet står en stor kanne med ubehag. Den bruker jeg ofte, heller utover gulvet og stikker en fyrstikk borti. Det er da det begynner å brenne.
Hvorfor jeg skriver om barndommen? Bare fordi den dukker opp, bare fordi det er noe jeg ankrer opp i der nede på bunnen av en sjø. Detaljene er ladet, minnene inneholder hele scener med personer, steder, miljø. Jeg er ikke flink til å finne på. Jeg har ingen fantasi. Derfor må jeg hente fram disse eskene med situasjoner som allerede ligger der klare med alle sine ørsmå observasjoner. Der ligger at som trengs for en historie. Ikke minst ladningene og hemmelighetene.
Jeg liker veldig godt Ivans barndom – en film av Tarkovskij. Den er ladet, full av sterke bilder og vind i åkeren, en poetisk montasje.
Hege Woxen
"Barndommen" var noen bilder som åpnet seg, og som åpnet for diktene, som ble til debutboken min, Gjemsel med korte dager. Et landskap å gå inn i, og der fant jeg diktene. Ikke nødvendigvis min barndom, eller mitt landskap, men et sted der jeg kunne skrive. Fargene, situasjonene og bildene er like mye fantasi som virkelige minner, like mye diktets minner som min egen virkelighet. Et rom inne i hver og en av oss, hvis jeg går inn i mitt barndomsrom, så kanskje jeg møter deg der. En bunnløs barndom, der speilet åpner seg, og jeg faller, som Alice, et vektløst fall gjennom kroppen.
Bokliste
- Miree Abrahamsen: Bols
- Aharon Appelfeld: Miraklenes tid
- Ingeborg Arvola: Forsiktig glass
- Walter Benjamin: Barndom i Berlin
- Jens Bjørneboe: Jonas
- Line Blikstad: Til Ester
- Johan Borgen: Lillelord
- Inger Bråtveit: Munn mot ein frosen fjord
- Helene Cixous: Osnabrück
- J.M. Coetzee: Barndom
- Niels-Fredrik Dahl: På vei til en venn
- Gro Dahle: Hundre tusen timer
- Gro Dahle: Linneapasjonen
- Tove Ditlevsen: Barndom
- Renate Dorrestein: Et hjerte av stein
- Fjodor M. Dostojevskij: Netotsjkas barndom
- Torbjörn Flygt: Underdog
- Jon Fosse: Prosa frå ein oppvekst
- David Grossman: Den indre grammatikkens bok
- Aleksandar Hemon: Hvor er Bruno?
- Sigurd Hoel: Veien til verdens ende
- Tove Jansson: Sommerboken
- P. C. Jersild: Barneøya
- Päivi Laakso: Jeg elsker sol
- Sigmund Løvåsen: Nyryddinga
- Ian McEwan: Om forlatelse
- Torborg Nedreass: Trylleglasset
- Lars Ramslie: Destroyer
- Meir Shalev: Som om det bare var noen dager
- Arne Sundelin: Det som skjer
- Håvard Syvertsen: I lyset
- Steffen Sørum: Du elsker meg
- Kirsten Thorup: Lille Jonna
- Hans-Ulrich Treichel: Den bortkomne
- Mirja Unge: Det var ur munnarna orden kom
- Tarjei Vesaas: Is-slottet
- Simona Vinci: Om barna vet man ingenting
- Hege Woxen: Gjemsel med korte dager
- Hanne Ørstavik: Kjærlighet