Ordet brev kommer fra oldhøytysk "briaf" og til grunn for det ordet lå det latinske ordet "breve" som betyr kort(adj.)
(Kilde Falk og Torp: Etymologisk ordbog over det norske og det danske sprog. 1 utg. 1903-06, nyutg. 1994).
Skrivekunsten hos vanlige mennesker var det dårlig med opp gjennom historien. I forrige århundre ble brev- og formularbøker populære hos folk. De ble ofte lest som underholdning, da de gav en grundig innføring i brevskriving i alt fra frierbrev til avslag på frieri og opphevelse av forlovelse. De som kunne skrive var ofte uvant med det og trengte hjelp til å finne de rette ordene.
(Kilde: Norsk litteraturhistorie; Sakprosa fra 1750-1995, B.1. s. 607-10).
Alexander L. Kielland
De som virkelig behersket både språket og skrivekunsten var våre forfattere.
En av de mest kjente brevskriverne var Alexander L. Kielland. I samlingen Brev i utvalg (1950), finnes det brev til tidens store kulturpersonligheter, som Bjørnstjerne Bjørnson, Jonas Lie og August Strindberg. I tillegg er det flere brev til hans egen familie, for Kielland flyttet mye i embets medfør og for å få inspirasjon. Til søsteren skriver han og klandrer henne for å glemme å datere brevene sine. En annen gang forteller han henne at hvis brevskrivingen faller henne vanskelig, skal hun skrive med en gang hun har lest brevet og tenke seg svaret som fortsettelsen av en samtale. Han oppfordrer henne sågar til å vente med å lese brevet til hun har tid til å besvare det. Kielland skrev mange brev og det finnes egne brevsamlinger til noen av barna.
Bjørnstjern Bjørnsom og Amalie Skram
Brevskriving er en vekselvirking. Den som skriver får svar tilbake. Bjørnstjerne Bjørnson fikk ikke bare brev fra Kielland, men fra mange andre og han var en flittig skribent. Og nu vil jeg tale ut - Men nu vil jeg også tale ud (1982) er brevvekslingen mellom Bjørnson og Amalie Skram like siden Amalie het Møller etter sin første mann. Det begynner med at Amalie M. sender sender et brev til Bjørnson, fordi hun har problemer etter skilsmissen og Bjørnson har skrevet en bok "Magnhild" som handler om skilsmisse. Hun undertegner seg A.M. slik at ikke Bjørnson skal vite at hun er en kvinne. Etter noen brev aner han det. Hun skriver om hvordan hun opplever bøkene hans og roser hans engasjement i flaggsaken. Bjørnson var en bestemt mann, som gjerne ville bestemme over andre også. Amalies reaksjon på det kan man lese av tittelens andre del Men nu vil jeg også tale ud. Brevvekslingen pågår i mange år, med et avbrudd på 7 år fra hun hadde fått utgitt Constance Ring, som han mislikte og uttalte seg negativt om. Dette tok hun tungt. Senere ble de venner igjen.
Sigrid Undset
Sigrid Undset var også glad i å skrive brev. Som ung pike fikk hun en svensk brevvenninne, Andrea Hedberg som brevene i Kjære Dea fra 1979 er rettet til. De skrev til hverandre i over førti år skjønt de skrev flittigst i ungdommen. Her utøser den unge Sigrid sitt hjerte over forelskelser (andres) og familieforhold. Senere trekkes beretninger om barna inn. Deas brev kjenner vi kun fra bemerkninger som Undset kom med i sine svar til Dea. Bak i boken finnes en oversikt over hvilken situasjon de enkelte brevene er skrevet i.
Ivar Aasen
En annen stor brevskriver var Ivar Aasen, den store norskdomsmannen. Men hvilken målform skrev han egentlig brevene sine i? Ved gjennomgang av de tre store bindene som utgjør Brev og dagbøker (1828-1896) finnes ikke et eneste brev på nynorsk, alt var på riksmål. Men han skriver flittig om arbeidet sitt og bringer prøver på nynorsk, som oversettelse fra bibelen. Ellers forteller han om undersøkelsene sine og innimellom ber han om penger til å fortsette arbeidet. Brevene er til venner og kjente, til Bladstyret for Oplendenes avis og andre styrer og til Det kongelige norske Videnskabs Selskab.
Arne Garborg
Ikke alle brev er skrevet til en bestemt person. Noen forfattere har skrevet brev til aviser og en hadde abonnenter på brevene sine. For å begynne med den eldste først; i 1886 skrev Arne Garborg romanen Mannfolk. Den handlet om prostitusjon og hadde samme tema som Christian Krohgs bok Albertine. Den sistnevnte ble beslaglagt, mens Mannfolk fikk selges fritt, men Arne Garborg ble kritisert for den og for sin holdning til Krohgs bok og for sin kritikk av stortingsmennene. Dette førte til at han i 1887 ikke ble gjenvalgt som statsrevisor, en oppgave han hadde hatt siden 1883. I tillegg til det mistet han venner pga. denne saken og fikk anonyme, ubehagelige brev. Da bestemte Arne Garborg seg for å dra vekk fra sivilisasjonen til seteren som han eide, Garviksætri senere kalt Kolbotnen, i Østerdalen. Derfra skriver han brev, som er samlet i boken Kolbotn-brev.
Brevene er til ukebladet "Fedraheimen", som han selv var med å starte mange år tidligere. Men har man gård, trenger man kjerring kan man lese i brevene hans i "ungkarsdelen". Han kjenner Hulda B. litt fra før av og slår frempå om ekteskap mellom dem. Hun drar på det, men gir etter for ett av løftene hans, hun skal ikke gjøre annet arbeid, enn å passe hunden hans. "Eg var kry no, då eg forstod at eg hadde gjentelykke", skriver han i første brevet i den delen som heter Husliv. Der oppe i villmarken levde de et hardt liv med lange vintre og langt til lege når det trengtes. Garborg forteller om hverdagslivets små hendelser og avslører svært mye om følelseslivet sitt, også den tunge siden.
Arild Nyquist
Arild Nyquist bodde noen år i Stamsund, i Kollvika, og derfra skrev han Kollvikabrev som kom ut i 1978. Boken inneholder Arilds opplevelser i nåtid og fortid. Blant annet er det en fin fortelling om klassekameraten som hadde fått en evighetspenn da de gikk på skolen. Den hadde en kule og den skrev så nydelig. Nå er utviklingen kommet mye lenger, men forfatteren sitter der med sine allemannskulepenner som flekker når man skriver med dem.
Aksel Sandemose
Siste brevskriver jeg tar for meg, er Aksel Sandemose, danskfødt, men følte seg norsk. Han giftet seg til en tomt på Sørlandet, kalt Kjørkelvik. Derfra skrev han Brev fra Kjørkelvik som han med hjelp av Johan Vogt fikk trykket og sendt ut til personlige abonnenter av Sandemoses tidsskrift Årstidene, i årene 1951-55. I 1954 kom der en dansk utgave med et utvalg av disse brevene, kalt Rejsen til Kjørkelvik og i 1974 kom den norske utgaven. Også Sandemose skrev mye om hverdagslivet med dets sorger og gleder, men tar også med betraktninger om undervisning, om dødsstraff og om krig og fred.
Mange andre forfattere er kjent for sine brev som f. eks. Johann W. von Goethe, Franz Kafka og andre. Det finnes eksempler på Goethes brev i endel av bøkene om/av ham. Kafkas Breve til Milena kan man også låne på biblioteket.
Romanpersoner skriver brev
En merkelig bok er Nick Bantocks Griffin & Sabine, en helt spesiell brevveksling. Den forteller om en mannlig postkortmaler som plutselig får et postkort fra en øy i Stillehavet. Avsenderen later til å vite alt om ham, slikt som han ikke har nevnt for andre. Når de blir bedre kjent, vil hun, Sabine vite mer om ham og da blir boken en ekte brevbok, med brevark nedi konvolutter. Hvem er hun, hvordan vet hun alt? Les og bedøm selv.
Mariama Bâ sin bok er prisbelønnet og oversatt til mange språk. På norsk har den fått tittelen Brev fra Senegal. Den kom ut i 1981. Boken begynner der Ramatoulaye blir enke etter 30 års ekteskap, de siste 5 årene har hun levd alene etter at mannen tok en ny kone, og forlot den første. Boken gir et troverdig bilde av det senegalesiske samfunnet og er en hjertegripende fortelling om kvinners harde livsvilkår i dette samfunnet.
Den siste boken i dette utvalget handler om bokelskere. Det er historien om amerikanerinnen Helene Hanff som begynner å skrive til et engelsk antikvariat og bestille bøker. Hun har en spesiell og krevende smak, som antikvaren Frank Doel gjør sitt beste for å tilfredsstille. Etter hvert blir de bedre kjent og Helene sender gaver til antikvariatet, varer som er sjeldne i etterkrigstidens England. Boken er nydelig og tittelen er 84, Charing Cross Road, med undertittelen "To bokelskeres brevveksling".