Cynthia Ozick ble født i 1928 i New York City. I dag bor hun i New Rochelle utenfor New York City sammen med mannen som er advokat. Hun har en voksen datter som er arkeolog. Selv vokste hun opp i Bronx i en jødisk familie med en eldre bror og foreldre som eide og drev et apotek. Begge foreldrene var immigranter fra Russland som flyktet på grunn av pogromene mot jødene. I Bronx gikk Cynthia Ozick på offentlig skole, og hun kan huske at hun nektet å synge de kristne julesangene på skolen og ble utpekt for det. Når hun gikk gjennom nabolaget og passerte de to kristne kirkene som lå der, hendte det at det ble ropt ”Kristusmorder” etter henne. Kanskje har opplevelser som disse forsterket hennes jødiske identitet; i alle bøkene hennes er det jødiske sterkt til stede.
Cynthia Ozick debuterte i 1966 med romanen Trust. Da var hun 38 år gammel og hadde brukt ungdomstiden til å skrive en stor roman som aldri ble utgitt. Siden brukte hun sju år på å skrive Trust. Hun sier i et intervju med Robert Birnbaum (se under) om debutromanen at ”nobody has ever read [it]. And I say, I will have struck a gold medal, for anybody who can give me evidence that they actually finished this book.” Hvis vi skal ta henne på ordet og tenke oss at debutromanen hennes er nesten uleselig, er det i alle fall en karakteristikk som passer dårlig på de andre bøkene hennes. Til sammen har hun gitt ut fem romaner, fire novellesamlinger og fire essaysamlinger. Blant disse utgivelsene er novellesamlingen Sjalet fra 1989 som består av to noveller med den samme hovedpersonen, Rosa.
Vi møter den polskfødte jødiske kvinnen Rosa i tittelnovellen "Sjalet", sammen med hennes niese Stella og datteren Magda som bare er et spedbarn. De tre er på vei til en av nazistenes konsentrasjonsleire til fots. Under marsjen klarer Rosa å skjule den lille datteren Magda i en bylt ved brystet, mens hun drømmer om å redde datterens liv ved å gi henne bort til en av kvinnene i landsbyene langs veien. I leiren klarer hun å skjule Magda ved hjelp av et sjal som Magda enten gjemmer seg under, suger på for å få næring fra eller leker med som en bror eller søster. Men Magda kan ikke skjules for alltid, og i det den sjalu tenåringen Stella tar Magdas sjal og varmer seg på det, reiser Magda seg og stabber ut av brakka på leting etter det dyrebare sjalet. Hun blir plukket opp av en vakt i leiren, og etter som det er forbudt å ha barn i leiren, må Magda dø.
I oppfølgingsnovellen "Rosa" følger vi den overlevende Rosa som har kommet til USA sammen med Stella. Etter å ha smadret sin egen antikvitetsforretning i New York, har Rosa reist, eller snarere rømt, til Miami, Florida. Der bor hun i et gammelt leilighetshotell. "Rosa" handler om den overlevendes liv, om livet som ikke lenger tilhører henne, men som ble konfiskert av nazistene, som hun sier. Det livet Rosa skulle ha levd er borte, og hun kan ikke se at det fins noe nytt liv for henne i Amerika. Stella, derimot, yngre og med en annen personlighet, og kanskje en annen tilpasningsdyktighet, lever et annet og fungerende liv i New York. Sentralt i Rosas liv er fremdeles det magiske sjalet som har overlevd sammen med henne. Gjennom sjalet blir Magda virkelig igjen og Magda er den eneste Rosa kan leve for.
Sjalet er en grusom fortelling fra konsentrasjonsleiren som samtidig er så fantastisk godt skrevet at man skammer seg over fryden man føler over å lese den. Akkurat dette er også en problemstilling Cynthia Ozick har arbeidet med i essayene sine; skal man skape kunst av holocaust? Hun har selv sagt et sted at hun ikke ville forsøke å skildre holocaust i sitt forfatterskap, men så kom hun over en bisetning i en historiebok om hvordan små babyer ble kastet mot de elektriske gjerdene i konsentrasjonsleirene, og hun begynte på Sjalet. Hver av novellene i boka ble publisert i et magasin hver for seg med mange års mellomrom, og det gikk enda flere år før hun var villig til å publisere dem sammen i en bok. Motvilligheten har å gjøre med dette nærmest forbudte; å skape kunst av holocaust. Sjalet har imidlertid blitt en av de bøkene Ozick er mest kjent for.
I sin hittil siste roman, Heir to the Glimmering World, eller The Bear Boy (2005) som den heter i britisk utgave, skildrer Ozick tiden i USA like før andre verdenskrig bryter ut i Europa. New York i 1935 er full av immigranter og romanens hovedperson, Rose Meadows, blir ansatt i familien Mitwisser, en tysk-jødisk immigrantfamilie med fem barn som har kommet seg unna Berlin i siste liten. Rose vet ikke helt hvilken stilling hun har hos familien Mitwisser, og arbeidsoppgavene hennes varierer fra å være barnepasser, sekretær for professoren og assistent for hans kone. Herr Mitwisser, professoren, er ekspert på karaitene, en jødisk sekt som levde i antikken, og arbeidsværelset hans er fullt av bøker på hebraisk, arabisk, gresk og tysk. Fru Mitwisser, som var en høyt respektert fysiker hjemme i Berlin, ligger for det meste til sengs og er deprimert.
Den andre hovedpersonen i romanen er The Bear Boy, bjørnegutten, som den britiske tittelen sikter til. James A’Bair er sønn av en berømt barnebokforfatter. Han har arvet rettighetene til farens barnebøker om Bear Boy, som han selv har vært modell for som liten gutt, og har så mye penger at han kan leve som han vil. Han treffer familien Mitwisser på et hotell og kommer etter hvert til å fungere som en slags beskytter for dem; han bor sammen med dem i et hus i Bronx, han har lange samtaler med herr Mitwisser om kveldene, han kjøper leker til den yngste datteren og de tre guttene, han tar den eldste datteren, Anneliese, med ut og han sørger for at familien klarer seg økonomisk.
Cynthia Ozick sier at hun ble inspirert til å skrive romanen da hun leste dødsannonsen over Christopher Robin Milne som døde i 1996. Han tok sterk avstand fra foreldrene som voksen og følte seg for alltid fanget i sin egen berømte og udødeliggjorte barndom gjennom Ole Brumm-bøkene. James føler seg, i likhet med Christopher Robin, også fanget i barndommen gjennom farens bøker, men det er ikke bare faren som har fratatt ham muligheten til å leve sitt eget liv i oppveksten, det er også litteraturen. James er fanget i litteraturen, akkurat som Rose er det. Rose har brukt de engelske romanene - Austen, Dickens, Brönte - som en flukt fra den triste hverdagen sammen med en far som prøver å få Rose til å tro at moren hennes døde i barsel, selv om Rose har vage minner fra da hun var tre år gammel om en kvinne som lå på sofaen. I Heir to the glimmering world / The Bear Boyhandler det om å fri seg fra den mektige litteraturens grep om livet. Cynthia Ozick har selv skrevet en roman en blir grepet av. Sånn tematiserer hun hele tiden kunsten og litteraturens makt til å redde og ødelegge liv.
Lenker
- Langt intervju i forbindelse med The Bear Boy / Heir to the Glimmering World