av Cathrine Strøm — sist endret 2021-01-14T19:58:11+02:00
Amhurst er en liten by i New England i dag, og var nok heller ikke verdens navle da Emily Dickinson levde der, men det hindret henne slett ikke fra å skrive 1789 uforliknelige, originale dikt; dikt som stadig nye lesere opplever som sterke, friske!

Perhaps I asked to large -
I take - no less than skies -
For Earths, grow thick as
Berries, in my native Town

My Basket holds - just - Firmaments -
Those - dangle easy - on my arm,
But smaller bundles - Cram.

(358)

Disse linjene skrev Emily Dickinson (1830-1886) da hun var 32 år gammel, hjemme i byen Amhurst, Massachusetts, der hun ble født og tilbrakte hele sitt liv. Amhurst er en liten by i New England i dag, og var nok heller ikke verdens navle da Emily Dickinson levde der, men det hindret henne slett ikke fra å skrive 1789 uforliknelige, originale dikt; dikt som stadig nye lesere opplever som sterke, friske!

Mange av diktene hennes er overraskende lekne, og ofte ironiske; for hva mener hun vel med å si at jordkloder vokser tett som bær i fødebyen? Ikke at hun er interessert i å velge og vrake blant dem, for selv sikter hun nemlig mer mot himlene, skyene, himmelhvelvingene! Og de er alt annet uoppnåelige: hun har jo fullt opp i kurven som henger lett over armen hennes – som den største selvfølgelighet … Noe slikt er utvilsomt skrevet av en ambisiøs forfatter, og det på tross av at hun har lite bekreftelse fra omverdenen å støtte seg på. Bare sju av diktene hennes kom på trykk mens hun levde, alle anonymt.

Vi vet ikke altfor mye om hvordan hun hadde det der i huset i Amhurst (på tross av at hun også skrev en stor mengde brev), men hun hadde i alle fall mulighet for å skrive, i motsetning til mange andre kvinner før henne og på samme tid. Familien tilhørte borgerskapet, og Emily var standsmessig henvist til hjemmet. Hun begynte skrivingen i 1850, og trakk seg etter hvert mer og mer tilbake fra omverdenen. «En mygg ville ha sultet - / Av å leve så smått som meg - (…) // Jeg hadde ikke - som Myggen - / Privilegiet å fly / Og søke en Middag for meg selv -», skriver hun (i Kurt Narvesens gjendiktning). Hvordan kunne hun klage over et innskrenket liv, hun som gjennom sitt dikterblikk hadde mer utsyn enn de aller fleste? Kanskje forklaringen ligger i dette utdraget fra dikt nummer 446:

Dikteren - det er Han -
Som åpner Bilder for oss -
Og berettiger oss - ved Kontrasten -
Til endeløs Fattigdom

Gjennom diktningen kan både leseren og dikteren få øye på de mest fantastiske ting, noe som kanskje gjør hverdagslivet desto fattigere i kontrast? Det er én mulig forklaring, men det er ikke bekymringer over hverdagens ørkesløshet som først og fremst kjennetegner disse diktene. Mange av dem handler om sommermorgener, sol og – svært ofte – om bier! Her er et eksempel fra de aller første diktene hun skrev, i Tone Hødnebøs gjendiktning:

Begerblad, blomst og en torne
og en vanlig sommermorgen -
dugg i en kolbe - en bie eller to
et vindkast i et tre -
og jeg er en rose

Så enkelt og fint! Det skal likevel sies at mange av diktene er mindre umiddelbare enn dette, og krever at du setter av litt tid slik at du får øye på flere betydningslag. Dickinson regnes som en stor fornyer i poesien og en av modernismens viktigste forløpere. Litteraturforskeren Harold Bloom skriver at «som Shakespeare og William Blake, tenkte Dickinson alle ting gjennom på nytt. Man må som leser av Dickinson være forberedt på å kjempe i møte med hennes kognitive originalitet. Belønningen er unik, for Dickinson lærer oss til å tenke mer subtilt, og med større oppmerksomhet i forhold til hvor vanskelig det er å bryte med leserkonvensjonene som er så dypt forankret i oss.»

Det å fylle kurven med himmelhvelvinger og se jordkloder som strødd utover i hjembyen, som jeg’et gjør i diktet jeg siterte innledningsvis, er eksempler på hvordan Dickinson skaper poetiske bilder av å sette sammen konkrete og abstrakte elementer, og hun foretar gjerne store sprang i løpet av noen korte linjer. Emily Dickinson skrev selvfølgelig langt fra bare biesurrende, solfylte tekster; hun var blant annet særdeles dødsbevisst i sin diktning – og visste dessuten at ord ikke er uskyldige, men også kan såre dypt:

She dealt her pretty words like Blades
How glittering they shone -
And every One Unbared a Nerve
Or wantoned with a Bone -

She never deemed - she hurt
That - is not Steel’s Affair -
A vulgar grimace in the Flesh
How ill the Creatures bear -

To Ache is human - not polite -
The Film opon the eye
Mortality’s old Custom -
Just locking up - to Die -

(458)

Om og av Emily Dickinson på biblioteket

«Mitt første møte med Emily Dickinson rammet meg som et lynnedslag!,» skrev Inger Hagerup, en av dem som først gjendiktet Dickinson til norsk. Et utvalg av hennes og Sigmund Skards gjendiktninger (samt enkeltoversettelser av flere andre) kom ut i samlingen Mitt brev til verden i 1977. Den allerede nevnte Tone Hødnebø ga ut et veldig fint utvalg gjendiktinger i 1995 som bærer preg av at de nettopp er oppstått i møtet mellom to sterke poetiske stemmer. Disse samlingene er altså bare små utvalg, men i 2008 kom første del av Kurt Narvesens maratonoversettelse av alle diktene hennes. Første del samler diktene 1-793.

Om Emily Dickinson

Eksempler på andre som har latt seg inspirere eller går i dialog med Emily Dickinson

Mange har dessuten laget musikk til diktene, her er noen norske eksempler