Imre Kertész (f. 1929) ble som fjortenåring sendt til Auschwitz sammen med 7000 andre ungarske jøder. Senere ble han overført til Buchenwald der han ble til frigjøringa i 1945. Etter dette tok det Imre Kertész fjorten år å skrive og utgi den første romanen sin, Uten skjebne. Romanen er fortellingen om den jødiske gutten Köves som er rundt femten-seksten år gammel. Han vokser opp i Budapest i en sekulær jødisk familie der moren og faren er skilt, og han bor sammen med faren og hans nye, ikke-jødiske kone. Romanen åpner med at Köves’ far må reise vekk for å arbeide etter ordre fra myndighetene, og han selv må begynne med hardt kroppsarbeid i stedet for å gå på skolen. Köves forstår ikke at han er på vei til en konsentrasjonsleir før han kommer dit. Det har vært mange stopp underveis, og Köves har ikke sett realiteten i øynene. Han opplever sjelden verden rundt seg som faretruende, men finner heller logiske forklaringer på ting som skjer. Han lever i en slags naiv tilstand der han tror at ikke noe kan skje med ham. Derfor forholder han seg til de stadig skiftende forholdene og tilpasser seg. Da han til slutt, etter en lang reise, ender opp i en konsentrasjonsleir, er det denne tilpasningsevnen som hjelper ham å overleve.
En av de mest kjente overlevende etter konsentrasjonsleirene, som har skrevet bøker om det, er Primo Levi (1919-1987). Han kalte en av sine bøker Hvis dette er et menneske. Tittelen impliserer også et spørsmål; hva er et menneske? Nazistenes konsentrasjonsleire under andre verdenskrig satte klare grenser for menneskelivet, for jødenes liv. Köves’ liv er ikke et av de livene som skal leves. Meningen med oppholdet i konsentrasjonsleiren er at han skal arbeide og dø av det. Derfor spiller det ingen rolle hva som skjer med ham. Etter som tiden går blir Köves valgt ut av en lege til medisinsk eksperimentering fordi han har noen sår på kroppen. Sårene blir stadig åpnet igjen så fort de begynner å gro. Lidelsene er utmattende, men Köves dør ikke. Frigjøringa kommer og han kan reise hjem igjen til Budapest. Hans rett til å leve skal være gjenopprettet.
Den realistiske, og noen ganger rent registrerende, skildringen av livet i konsentrasjonsleiren er vanskelig lesning, men likevel er det enda vanskeligere å lese om Köves’ reise tilbake til Budapest. Plutselig kommer en gruppe menn som har vært i konsentrasjonsleirene tilbake til skinnende sol og hverdagsliv i Budapest. Her går folk rundt som om ingenting har hendt, og krigen og konsentrasjonsleirene er langt unna. Hva skal de hjemvendte mennene gjøre? Inne i byen tar Köves snart farvel med de andre medfangene i følget og går på trikken for å komme seg hjem. Han kan ikke betale billetten og folk kikker på ham. Ei dame vier ham spesiell oppmerksomhet. Hun har hørt om konsentrasjonsleirene og presenterer seg som journalist. Hun vil intervjue Köves. Hun vil at han skal fortelle om konsentrasjonsleirenes redsler så alle kan få vite hva som foregikk og prøve å forstå. Köves kjenner seg ikke igjen i journalistens dramatisering av redslene i konsentrasjonsleiren. For ham var det det livet han måtte leve, det var noe han måtte gjennom. Han kan ikke fortelle journalisten det hun ønsker å høre. Hans opplevelse innenfra og hennes opplevelse utenfra skiller seg dramatisk fra hverandre og åpner en kløft mellom Köves og menneskene rundt ham.
Imre Kertész skildrer konsentrasjonsleiren og menneskene som var der på en måte som kjennes uvant og vond. Her finnes ingen skurk og helt, fiendebildene blir ikke malt opp på veggen og helten har ikke forsonende karaktertrekk. Det er like vanskelig å forstå Köves som det er å forstå det som hender med ham. Romanen forløser ingenting, har ingen svar, har ingen forslag til hvordan jeg, leseren, skal tenke om Köves og det som hender med ham. På mange måter går det ikke an å lese og forstå Uten skjebne, det er umulig å sette seg fullstendig inn i konsentrasjonsleirens univers. Leseren blir som den utenforstående journalisten på trikken.
Det at Kertész selv har vært i leirene, gjør også romanen til en spesiell leseropplevelse. I sin tale ved overrekkelsen av Nobels litteraturpris i 2002, sa Imre Kertész dette om Uten skjebne: ”For example, I might have tried to break up time in my novel, and narrate only the most powerful scenes. But the hero of my novel does not live his own time in the concentration camps, for neither his time nor his language, not even his own person, is really his. He doesn't remember; he exists. So he has to languish, poor boy, in the dreary trap of linearity, and cannot shake off the painful details. Instead of a spectacular series of great and tragic moments, he has to live through everything, which is oppressive and offers little variety, like life itself.”
Denne mangelen på høydepunkt i fortellingen om Köves, men heller hverdagslivets grå trivialiteter iscenesatt i en konsentrasjonsleir, gjør Uten skjebne til vond lesning, men samtidig til en av de mest kraftfulle skildringene som fins av livet i en konsentrasjonsleir. Hva er det Imre Kertész sier om livet i denne romanen? Det kan være vanskelig å forstå. Selv sier han i flere intervjuer at han ikke ville vært foruten oppholdet i Auschwitz nå som han har vært der. Han har aldri opplevd en sånn intens lykke noensinne i livet som da han levde så tett på døden.
Uten skjebne er den første romanen i en trilogi som også omfatter Fiasko og Kaddisj for et ikke født barn.