Hopp til hovedinnhold
av Mirjam Kristensen — sist endret 2023-04-18T12:44:38+01:00
Monika Fagerholm er opptatt av blant annet oppvekst og unge kvinner, men skriver om dette på en måte du aldri har lest før.

Monika Fagerholm er født i 1961 og oppvokst i Helsingfors. Nå bor hun i nærheten av Ekenäs som ligger en times kjøring utenfor den finske hovedstaden. Fagerholm er finlandssvensk; hun er finsk og bor i Finland, men tilhører den minoriteten som snakker og skriver på svensk, i likhet med forfattere som Catharina Gripenberg, Eva-Stina Byggmäster, Tua Forsström, Bo Carpelan og Tove Jansson.

Monika Fagerholm er opptatt av blant annet oppvekst og unge kvinner, men skriver om dette på en måte du aldri har lest før. I et intervju har hun sagt at hun skriver for de som synes at litteraturen og kunsten skal være så viktig at den redder liv, som i Janet Frames tilfelle. Denne nødvendigheten preger alt hun skriver. Hun debuterte i 1987 med prosaboka Sham og fortsatte med fortellinger i Patricia i 1990. I 1994 ga hun ut romanen Vidunderlige kvinner ved vann som ble gjennombruddet hennes og hun fikk et større publikum. Romanen ble oversatt til flere språk, blant annet norsk, og ble også filmatisert i Finland hvor den hadde premiere i 1998.

Vidunderlige kvinner ved vann, med undertittelen En roman om søsken, handler om de to finske husmødrene Isabella og Rosa, og familiene deres, på 60-tallet. Thomas er Isabellas og Kajus’ sønn og vokser opp i en byleilighet i tredje etasje: ”Om vinteren bor de i en byleilighet i tredje etasje over en gårdsfirkant. Om sommeren bor de i et sommerparadis.” I sommerparadiset er de naboer til familien Engel: ”De kaller dem familien Engel. Det er på grunn av bilen, den hvite engelen fra borte over havene. De har kjøpt den i Amerika, i Washington D.C., hvor herr Engel har arbeidet i et elektrisitetsfirma og familien Engel har bodd i minst et år […] De kaller dem familien Engel. De heter jo ikke det. De har et vanlig etternavn, et etternavn som alle andre. Det er Gabriel Engel, Rosa Engel, Nina Engel og Renée Engel, som har det mest bustete håret, den mest oransje genseren og den mest spyttende munnen allerede denne sommeren. Salivglitrende. Hva ordet betyr forstår man når man ser Renée.”

Utgangspunktet for romanen er de to familiene med de to vidunderlige kvinnene, Isabella og Rosa, og de to barna, Thomas og Renée, som treffer hverandre hver sommer i sommerparadiset. Vi opplever Rosa og Bella som de fremstår for Thomas, og vi får se dem i det tidsbildet fra 60-tallet som romanen tegner, like før kvinnefrigjøringa bryter ut og verden forandrer seg. Men fremdeles er det Tupperware og bildet av den perfekte husmor som råder: ”Nå forklarer Rosa for Bella at Tupsu Lindbergh er som laget for Tupperware. Drømmen om den perfekte husmor. -Drømmen om den perfekte husmoren, sier Rosa. Det er en av hennes første replikker denne sommeren. –Tupperware, Bella. Det er et stort marked. Men who cares, Bella? Når det er kjedelig. Boring. Boring. Boring. Og hun snur seg over på magen og dovner bort i solen. Og når hun våkner på nytt noen minutter senere og oppdager Bella igjen som for første gang, smiler hun gjenkjennende og sier høyt og tydelig: -Jeg vil noe annet, Bella, sier Rosa Engel mens trærne suser, jeg vil ha et annet liv.”

I 1998 kom Fagerholm med sin fjerde bok, romanen Diva med undertittelen Alfabetsamling fra en oppvekst med dukkelaboratorium (en bonusfortelling fra fremtiden), som hun ble nominert til Nordisk Råds Litteraturpris for. I Diva kommer vi også inn i et kvinneunivers, men denne gangen er det tretten år gamle Diva som er hovedperson og den sentrale kraften i en jenteverden som også omfatter en mamma som skriver poesi, to brødre som blir omtalt som bjørnebrødre, fantastiske venninner, en kjæreste, Leo, og en syk nabojente, Kari, og alle andre som fins i Divas liv. Romanen tar for seg oppveksten til snart fjorten år gamle Diva på en høyst original måte. Dette er ingen rett fram og realistisk beskrivelse av en oppvekst og utvikling fra jente til kvinne, men et innblikk i Divas helt særegne univers, hennes fantastiske liv, følelser og tanker. Selve tekstens oppbygging gjenspeiler hvordan Diva organiserer sitt liv og sitt syn på tilværelsen og menneskene rundt seg. Inni teksten er noen ord og setninger uthevet, skrevet i feit skrift eller med store bokstaver, som hentet rett ut av en trettenårings skriblerier i en kladdebok, dagbok eller rett på doveggen

En kan slå opp nesten hvor som helst i boka om Diva og komme over de mest slående og fantastiske observasjonene eller dialogene, som her, i samtale med mamma:

”Det skumle duplikatprinsippet. Mamma har en gang sagt til meg at det verste forholdet en mor og datter kan utvikle seg imellom, er at det blir et slags kameratskap basert på likheten mellom dem. –Det går ikke, sier mamma, det vil alltid være et element av ulikhet som er avgjørende.

-Jeg mener, jeg er ikke deg og du er ikke meg.

Og takk og lov for det.

Du skal være som du er, Diva. Ny. Fantastisk. Annerledes.

Det skumle duplikatprinsippet. Kvinner er på sett og vis utskiftbare. Men nå sier hun ikke noe sånt, hun holder ikke foredrag for meg.

Hun sier:

-Jeg vet ikke hva du driver med, Diva. Ikke tro at jeg forstår.”

Eller som i denne passasjen der Diva observerer broren:

”Mellombjørn er den typen som ligger på senga si i hockeyensomheten, under en bred hockeyvimpel der det står navnet på et kanadisk hockeylag og Mellombjørns eget navn under: Det er en gave fra hockeyklubben, som noe å strekke seg etter. Og skriver. Dikt. Ligger der og skriver og skriver, når han ikke er på hockeytrening eller ellers er VILL rundt omkring i Värtbyhamn og omegn.

Den amerikanska flickan handler om menneskene i Trakten, både de som har levd og forlatt de levende, og de som blir igjen. To tenåringers dødsfall i Trakten i 1969 danner utgangspunkt for romanen som rommer en hel rekke menneskers livsfortellinger. Fagerholm har blitt nominert til Nordisk Råds Litteraturpris for denne romanen også, og mottatt Augustprisen for beste svenskspråklige roman. Juryen sa blant annet dette i begrunnelsen for prisen: ”Med ett språk som glittrar och svärtar i samma andetag, skapar hon ett bredbildsberättande som rymmer både ögonblicksnärvaro och existentiellt siktdjup.” Den amerikanska flickan er første delen av en romansuite som Fagerholm har kalt Slutet på Glitterscenen, og hun har selv sagt i forbindelse med utdelingen av Augustprisen at det ikke går seks år til fortsettelsen kommer. La oss håpe det.