Logg inn





Glemt passord?   Registrer deg her.
av Mirjam Kristensen — sist endret 2019-07-29T14:28:07+02:00
”LEAVING EARLY” – en samtale mellom Mirjam Kristensen og Ingvill Solberg.

Sylvia Plath er en av de mest berømte og diskuterte poetene i moderne amerikansk litteratur. Helt siden hun tok livet av seg tredve år gammel, i 1963, har både personen og forfatterskapet fått en stigende berømmelse. Det finnes hyllemetre med bøker om Sylvia Plath og litteraturen hennes. Selv skrev hun utallige brev og dagbøker, samt den selvbiografiske romanen Glassklokken.

Det finnes mye å ta tak i, både for de som er interessert i livet hennes og de som interesserer seg for litteraturen, men som regel henger det sammen. Alt forfatteren skrev var tilsynelatende selvopplevd og basert på private opplevelser, og det at hun varslet sin egen død i diktningen gjør ikke interessen mindre. Etter sin død ble hun et ikon for mange. Hun ble dyrket av feministene som den uskyldige, geniale kvinnen som ble drevet i døden av en mann. Etter som årene går blir bildet av henne stadig nyansert, men fremdeles er hun et ikon for mange unge kvinner, også for oss to, Ingvill og jeg, som samtaler om henne her.

Ingvill Solberg / Mirjam Kristensen
Ingvill Solberg har gitt ut to diktsamlinger og har lenge hatt Plath som en av sine favorittdiktere. I følgende samtale prøver vi sammen å finne ut av hva det er vi synes er så spesielt med Sylvia Plaths liv og litteratur.




Samtale

Mirjam Kristensen: Jeg har lest Glassklokken (1963) av Sylvia Plath, noen enkelte dikt og ikke så mye mer. Romanen grep meg, kanskje fordi jeg visste at den var basert på hendelser fra hennes egen ungdomstid. Diktene hennes opplever jeg at det tar lengre tid å komme inn i. Men jeg blir, nesten mot min vilje, interessert i Sylvia Plaths liv i tillegg til litteraturen hun skrev. Hvordan var det du oppdaget Sylvia Plath?

Ingvill Solberg: Mitt bekjentskap med Sylvia Plath begynte også med Glassklokken. Vi hadde en bokklubbutgave fra 1986 i bokhylla hjemme, som jeg leste en gang i tenårene. Jeg ble fascinert av den, men ikke mer enn av andre gode bøker. Det var først da jeg tilfeldigvis kjøpte en svært billig (69 kroner) utgave av diktsamlingen Ariel at min interesse for Sylvia Plath ble vekket på ordentlig. Først syntes jeg det var vanskelig å lese diktene fordi det var så mange av de engelske ordene jeg ikke forstod. Derfor begynte jeg å oversette dem, for min egen del, og dermed åpnet de seg for meg på en måte som dikt aldri har åpnet seg for meg før eller siden, og jeg kom inn i en diktverden med kraftfulle, sterke bilder som jeg i grunnen aldri har kommet ut av. Så begynte jeg å bli nysgjerrig på hvem Sylvia Plath var - at hun hadde tatt livet av seg ved å stikke hodet i gassovnen var omtrent det eneste jeg visste - og fant ut at det eksisterte hyllemetre med bøker om Sylvia Plath, om hennes liv og om hennes diktning.

Grunnen til denne enorme interessen rundt henne, både blant akademikere og vanlige lesere, tror jeg må være den eksplosive blandingen av de siste diktenes tematikk rundt dødsdrift, hevntanker og selvmord med det at hun faktisk tok livet av seg like etter at hun hadde skrevet dem, som om hun skrev seg inn i selvmordet, og det at hun var gift med forfatteren Ted Hughes. Han forlot henne til fordel for en annen bare litt over et halvår før hun begikk selvmord, og slik ble hun også et perfekt bilde på et offer for patriarkatet i en tid med gryende kvinnefrigjøring, et bilde som etter min mening er svært unyansert.

Mirjam: Jeg har nettopp lest den norske akademikeren Marianne Egelands essayistiske gjennomgang av Sylvia Plaths liv og forfatterskap, og hun refererer til mange både triste og vanvittige episoder fra Sylvia Plaths liv. Hun forteller blant annet om en periode der Plath ikke fikk til å skrive. Hun hadde giftet seg med Ted Hughes og de hadde bodd i England en stund, men flyttet så til Sylvias hjemtrakter i USA. Hun begynte å undervise i engelsk og amerikansk litteratur på Smith college hvor hun selv hadde gått. Dette tok så mye av tiden hennes at hun ikke fikk tid til egen skriving. Hun fikk store personlige problemer og gikk ofte inn til sin mann på dagtid da de skulle sitte hver for seg og arbeide. En dag talte han hvor mange ganger hun kom inn og forstyrret ham i arbeidet, og han kom opp i 104!

Jeg syns det er spennende og merkelig å få vite slike intime ting fra livene deres, men tolkninger av Sylvia Plaths forfatterskap blir jo ofte vinklet biografisk nettopp fordi biografien er så kjent. Mange tolkninger gjør også bruk av livet hennes og litteraturen og former tolkningene etter allerede bestemte ”løsninger” og ”svar”. Sylvia Plath skrev personlig, og noen ganger også helt privat, men er det ikke nok å lese litteraturen som litteratur? Ingen mennesker er jo fullstendig endimensjonale, slik vi har lyst til at de skal være noen ganger, hvis det gavner en spesiell framstilling.

Jeg fortsetter å lese om Sylvia Plaths liv og jeg tar også fatt på diktene hennes, altså motsatt av den veien du kom inn til henne. Det er kanskje å begynne i feil ende?

Ingvill: Det er mange måter å komme inn i et forfatterskap på, og jeg tror ikke noen måte er ”feil”, heller ikke ved å gå veien om biografien. Å lese om en forfatters liv og så få lyst til å lese bøkene hennes, kan være like ”riktig” som å gå motsatte veien, fra å lese en forfatters bøker til å lese om henne.

Tilfellet Sylvia Plath står kanskje i en særstilling når det gjelder litteraturen og det private, intime, siden det hun skrev var så tett innpå hennes eget liv. Først og fremst gjelder det jo romanen, Glassklokken, som er en selvbiografisk roman. Hovedpersonen, Ester, gjennomlever de samme tingene som Sylvia selv gjorde: Hun var gjesteredaktør for et dameblad i New York, hun gikk inn i en depresjon, hun forsøkte å ta livet sitt, og ble lagt inn på sykehus. Bipersonene i Glassklokken er tatt direkte fra Sylvias liv: blant annet kjæresten, moren og den kvinnelige legen som til slutt hjalp henne gjennom sykdommen. Romanen ble gitt ut under pseudonymet Victoria Lucas.

plathsamtalen2.jpgMen også mange av diktene henter mer eller mindre stoff direkte fra Plaths eget liv og egne følelser. Faren, som døde da hun var 8 år gammel, går igjen i form av forskjellige figurer, som havgud, koloss, og til slutt i det hatefulle diktet ”Daddy”; som vampyr og nazist. Moren blir jo ikke særlig sympatisk fremstilt i Glassklokken, og i diktene vil dikter-jeget markere avstand til en krevende mor: ”Mother, keep out of my barnyard, / I am becoming another.” (fra Poem for a Birthday, skrevet i 1959). Men samtidig føler jeg en motstand mot å gjøre forbindelsen mellom Sylvia Plaths liv og det hun skrev til noe fastsatt og enkelt, i hvert fall når det gjelder diktene. De er så mye mer enn en dagbok, mer enn en katalog over Sylvias følelsesmessige problemer. Og det er ikke sikkert at hun alltid mener sin egen far når hun skriver far, sin egen mor når hun skriver mor.

En annen grunn til at vi kommer så tett innpå henne, er at dagbøkene hennes er gitt ut, i tillegg til de mange brevene hun skrev hjem. Å lese brevene, dagbøkene, biografier og bøker om Sylvia Plaths diktning, har for meg vært en berikelse. Siden jeg er forfatter selv, har jeg stort utbytte av å lese om hva forfattere som betyr noe for meg, har tenkt om sin skriving og sin situasjon. Det er en form for kommunikasjon nærmest, selv om den på sett og vis bare går en vei, en kommunikasjon det er vanskelig å ha i en samtale eller en forbindelse med en levende forfatter.

Mirjam: Ja, det er fint å lese hva forfatterne selv har tenkt om sin egen skriving, om skrivingen er knyttet sterkt til det private og intime, eller andre ting, et politisk engasjement for eksempel. Jeg leste et sted at Ted Hughes betraktet noen av Sylvia Plaths siste dagbøker som en selvbiografi, noe hun hadde skrevet for andre enn bare sine egne øyne, og at han derfor syntes det var fint å gi dem ut. De aller siste dagbøkene brant han av hensyn til de to barna, Frieda og Nicholas. For det er en ting når en forfatter skriver om egen skriving og om litteratur. En annen ting er når en under lesningen føler at dette aldri var ment for andre øyne enn den som skrev det. plathsamtalen4.jpg

Uansett hvordan det var med Sylvia Plaths dagbøker, brev og dikt hun skrev, så ble i alle fall alt som kunne brukes mot Ted Hughes, brukt mot ham. Han ble den store syndebukken i Sylvia Plaths liv, det var vel nesten sånn at folk anklaget ham for å være ansvarlig for hennes død? Folk forsøkte jo å skrape vekk navnet Hughes fra gravsteinen, sånn at det bare skulle stå Plath. Det rareste med dette er at Ted Hughes aldri tok til motmæle, han gikk aldri ut og sa, du tar feil i den biografien der, det var egentlig sånn og sånn og sånn. I stedet var han helt stille i mange år og så, når han endelig svarte, svarte han på all kritikken med en diktsamling,The Birthday Letters, i 1998.

I diktet ”Besøk” skriver Hughes: ”Heller ikke visste jeg at jeg prøvespilte / for den mannlige hovedrollen i ditt drama, / mimet meg gjennom de første, enkle bevegelsene / nærmest med øynene lukket, innlevd i rollen”. På slutten av diktet heter det: ”Du har vært død i ti år. Det er bare en historie. / Din historie. Min historie.” For meg er dette så fantastisk, og klokt gjort. Han svarer på alle angrep på seg selv, på sin person, på livet han har levd, med litteratur! Litteraturen, er det som om han sier, er sterkere og står høyere enn alt det der dere holder på med. Til syvende og sist er det bare litteraturen som står igjen.

Ingvill: Ja, Ted Hughes må ha hatt en indre styrke og en ro uten like. Det hadde vel ikke nyttet å ta til motmæle i den opphetede tiden, men de fleste ville vel ha gjort det av ren frustrasjon, bare for å få det ut. Ted Hughes kunne oppleve at folk skrek ”morder!” til ham under opplesninger, og Sylvias grav ble skjendet gang på gang ved at Hughes-navnet ble skrapt bort, og skjell og steiner som familien hadde pyntet graven med, ble stjålet. Vi var inne på dette med å være offer, og jeg vil si at det er mange ofre i denne historien, både Ted Hughes, barna, og også moren til Sylvia Plath. En kan kanskje også si at Sylvia Plath ble et offer, ikke for mannen, men for sin egen berømmelse. Selv om jeg tror, etter det jeg vet om henne, at hun ville ha likt å være berømt.

I Ted Hughes’ Fødselsdagsbrev, som du nevnte, er det et dikt som heter ”Hundene eter moren deres”, der man får et glimt av hvordan han og barna har lidd:plathsamtalen3.jpg

[...] Beskytt henne

og de kommer til å rive dere ned

som om dere var enda mer henne.

De skulle finne dere minst

like saftige som henne. For sent

Å ta vare på det hun var.

Jeg gravla henne der hun falt.

Dere lekte rundt graven. Vi pyntet den med

skjell og store årete rullesteiner

som vi bar fra Appledore

slik hun skulle gjort. Men en slags

hyener kom klynkende opp mot vinden.

De grov henne opp. Nå fråtser de

på overfloden

fra hennes kropp. Gnager

til og med fronten av gravstenen,

slafser i seg gravpynten,

svelger selve jorda.

[...]

 

Jeg vet ikke hvordan det er nå, om hundene har sluttet å spise og fråtse, men interessen rundt Sylvia Plaths liv har ikke forsvunnet. Det så vi jo for ikke så lenge siden, ved at det ble laget en film om henne, Sylvia. Jeg hadde trodd at filmen skulle utløse en interesse for Sylvia Plaths bøker, slik The Hours gjorde for Virginia Woolfs, men jeg vet ikke om det skjedde. Kanskje hadde det noe med at Sylvia ikke var noen stor film, men heller en ganske middelmådig historie om et kjærlighetsforhold, der Sylvia Plaths diktning kom lite fram? Nå hører det med til historien at Sylvia Plath og Ted Hughes’ datter, Frieda Hughes, ikke ville la diktene bli brukt i filmen, fordi hun mente filmen framstilte moren hennes som en ”suicide-doll”.

Mirjam: Ja, jeg har også lest at Frieda Hughes ikke ville ha noe å gjøre med filmatiseringen av morens liv, hun ville ikke en gang se filmen.

Når jeg leser Sylvia Plaths dikt synes jeg det er vanskelig å forstå at en har lest dem så blindt biografisk. Det er jo en begrensende lesemåte, og vil man ikke åpne opp for mest mulig utenom det biografiske? Sylvia Plath visste jo også selv at det var dikt, brev eller dagbok hun skrev, hun hadde sjangerbevissthet. Hun selv må jo ha ønsket at diktene skulle bli lest bredere enn rent biografisk. Allikevel ble og blir diktene lest som sannheter om både Sylvia selv, mannen og andre familiemedlemmer og venner, og attpåtil brukt mot de etterlatte. Dette er sjokkerende, og samtidig kommer jeg til å tenke på at Sylvia Plath var inspirert av den bekjennende tradisjonen innenfor poesien. Hun hadde hatt kontakt med Robert Lowell, en amerikansk dikter, og hans elev, Anne Sexton, som begge skrev bekjennende dikt og hadde en viss suksess med det. Så det var vel naturlig for henne å skrive på den måten?

Men denne bekjennende måten å skrive dikt på, den er vel ikke så vanlig lenger? Kanskje er bekjennelsespoesien så fascinerende for oss i dag, fordi vi fremdeles har en forestilling om at kunstneren/forfatteren er en lidende sjel? Og så har det kommet så mange som er flinke til å skrive, som skriver intellektuelt og filosofisk. Kanskje foretrekker vi av og til de saftige detaljene fra det ulykkelige levde livet?plathsamtalen5.jpg

Ingvill: Ja, jeg tror de fleste av oss foretrekker det levde livet framfor den avstanden som møter oss i det flinke og intellektuelle. Samtidig kan det kanskje bli litt klamt hvis det blir for nært og personlig også. Jeg tror at en viss avstand mellom forfatteren og det hun skriver om må til for at det skal bli god litteratur, en avstand jeg mener Sylvia Plath hadde, selv om hun, som du sier, skrev innenfor den bekjennende tradisjonen. Sylvia Plath forsøkte gang på gang å fjerne seg fra seg og sitt når hun skrev. I dagboken formaner hun seg selv til å skrive mer om den ytre verden, men ender likevel alltid opp med det hun ser som sitt eget. Jeg tror at det ble slik fordi det måtte bli slik, det var slik hun var og slik hun skrev best.

Sylvia Plath ble kjent med den bekjennende stilen på et skrivekurs hun tok i Boston i 1959, under Robert Lowell. Akkurat det året kom han ut med boka Life Studies, der han skriver åpent om sin familie og oppvekst og om egne psykiske problemer. På det kurset deltok også Anne Sexton, som du nevner, som debuterte i 1960, samme år som Sylvia Plath, med en diktsamling. Også Anne Sexton skrev åpent og personlig om psykiske problemer, og om kroppslige erfaringer. Selv om jeg ikke kjenner Anne Sexton så godt, synes jeg hun virker mer ”bekjennende” enn Sylvia Plath. Sylvia Plath har mer av dette som ligger mellom det private og det endelige kunstneriske uttrykket, den avstanden som utgjør forskjellen mellom god litteratur og gjengivelse av egne problemer, hvor universelle de enn kan være, hun har et mer eget univers, rikere bilder. Sylvia Plath og Anne Sexton hadde begge forsøkt å begå selvmord, noe de ofte snakket om når de møttes. I diktet “Wanting to Die” beskrev Anne Sexton denne dragningen mot døden slik: ”But suicides have a special language. / Like carpenters they want to know which tools. / They never ask why build.” Jeg mener ikke at Anne Sexton skrev dårlige og uinteressante dikt, tvert i mot, jeg mener bare at Sylvia Plath aldri ville ha kalt et dikt ”Wanting to Die”, så rett fram og utvetydig.

Både Lowell og Sexton påvirket Sylvia. Kanskje var det en lettelse for henne å se at det gikk an å skrive om personlige problemer og egne opplevelser og samtidig skrive godt, jeg vet ikke. To andre forfattere som påvirket henne på denne tiden, om ikke ved personlige møter, var Dylan Thomas og den mindre kjente Theodor Roethke. Påvirkningen ser vi i det lange diktet ”Poem for a Birthday”, som Sylvia skrev mens hun og Ted var gjester ved kunstnerkolonien Yaddo i USA mot slutten av 1959. Dylan Thomas skrev et dikt som het ”Poem on his Birthday” i 1938, og Sylvia ”stjal” tittelen derfra. Mange av motivene i diktet er derimot lånt av Theodore Roethke. Når man leser Sylvias dagbok fra oppholdet på Yaddo, er det tydelig at hun går inn i en ny fase i skrivingen, en frigjøring, en mer intuitiv, assosiativ stil kanskje, der hun ikke legger så mye bånd på seg som før: ”OCTOBER 23: Friday: Yesterday an excersice begun, in grimness, turning into a fine, new thing: first a series of madhouse poems. October in the toolshed. Roethke’s influence, yet mine.” Motivene er redskaper, kålhoder, småkryp og steiner. Noen dager senere skriver hun: ”I wonder about the poems I am doing. They seem moving, interesting, but I wonder how deep they are. The abscence of a tightly reasoned and rhyhmed logic bothers me. Yet frees me.” ”Poem for a birthday” er sju enkeltdikt som godt kan leses hver for seg. Jeg er veldig glad i det første, ”Who”, der de overnevnte motivene skaper en høstlig og rar stemning der smått og stort får liv og stemme:

The month of flowering’s finished. The fruit’s in,

Eaten or rotten. I am all mouth.

October’s the month for storage.

This shed’s fusty as a mummy’s stomach:

Old tools, handles and rusty tusks.

I am at home here among dead heads.

Let me sit in a flowerpot,

The spiders won’t notice.

My heart is a stopped geranium.

[...]

O the beauty of usage!

The orange pumpkins have no eyes.

These halls are full of women who think they are birds.

plathsamtalen6.jpgMirjam: Det er sånn når jeg leser det diktet, at jeg leser mange enkeltsetninger, mange forskjellige bilder som settes sammen til et dikt uten at det fortelles en historie. Jeg liker godt setningene: ”These halls are full of women who think they are birds.” og “My heart is a stopped geranium.” Det er merkelige setninger, de henger og henger igjen og en blir liksom sakte full av bilder eller inntrykk mens man leser, synes jeg. Jeg liker også godt et dikt som jeg har lest på norsk, ”Sau i tåke”, som er gjendiktet av Liv Lundberg i samlingen Lady Lazarus (Gyldendal, 1986):

Åsene dukker ut i det tåkehvite.

Folk eller stjerner

betrakter meg trist, jeg skuffer dem.

Toget legger igjen en stripe pust.

Å, langsomme

hest farget som rust,

hover, smertelige klokker—

hele morgenen

har morgenen mørknet,

en bortglemt blomst.

Mine knokler rommer en stillhet, de fjerne

markene smelter mitt hjerte.

De truer med

å slippe meg inn til en himmel,

stjerneløs og faderløs, et mørkt vann.

Vi snakket om den bekjennende tradisjonen, og om Anne Sextons dikt ”Wanting to Die”. Du har helt rett, Sylvia Plath ville nok aldri ha gitt et dikt en så utvetydig tittel, det ser en jo bare en leser ”Sau i tåke” eller ”Who”. Universet i diktene er mye større enn de private følelsene, det ligger en enorm vilje der til å utforme litteratur av det personlige. Jeg synes også at verden utenfor dikter-jeget er veldig sterk og tydelig, den blir liksom sett og omformet gjennom den følelsesmessige kverna som jeget representerer. Kanskje var den bekjennende poesien bare en åpning for Plath til å kunne skrive dikt på en friere måte?

Nå har vi sagt mye om Sylvia Plaths ettermæle, om biografien og de posthume utgivelsene. Jeg har hele tiden tenkt på Sylvia Plath som en mørk skikkelse, at døden henger etter dikteren som en skygge. Men så har jeg oppdaget de to barnebøkene hun skrev, Sengeboka og Det-spiller-ingen-rolle dressen. Sengeboka er jo helt vill og gøy, og Det-spiller-ingen-rolle dressen er artig. Og jeg tenker, er det den samme forfatteren som skriver her? Hun som skriver ”Mitt landskap er ei hånd uten linjer, / vegene buntet sammen til en knute, / knuten meg selv,” skriver også ”Det fins mange sorter senger. Enkeltsenger, dobbeltsenger, vugger eller køyer eller sprinkel- eller himmelsenger. Mange senger brukes bare til å sove i. Men så fins det også senger vi kan ha det gøyalt i. Ikke bare rene senger, dyne-og-alene-senger, ensomme litt-fryse-senger. Sov! Jeg-slukker-lyset-senger!” Det er nesten befriende, i hvert fall oppklarende å lese de to barnebøkene, for da forstår man jo at Sylvia Plath virkelig var mye mer enn denne ”suicide-doll” som datteren anklaget filmen Sylvia for å fremstille moren som.plathsamtalen7.jpg

Ingvill: Det diktet, ”Sau i tåke” (”Sheep in Fog”), er veldig fint. Det slo meg da jeg leste innspillet ditt, og dette diktet, hvor annerledes det er enn ”Who”. ”Sau i tåke” er mye mer formfullendt og sammenhengende, mer dempet, trist. Når jeg leser det, klarer jeg ikke å la være å tenke på at dette er et av de siste diktene Sylvia Plath skrev. I Collected Poems står det 2. desember 1962 og 28. januar 1963 under diktet (Sylvia Plath daterte alltid diktene, i hvert fall de siste årene hun levde). Hun tok livet av seg 11. februar 1963. De diktene hun skrev i 1963, har alle denne dempetheten, selv de som dirrer av fortvilelse, selv de som er bortimot makabre, som det aller siste diktet hennes, datert 5. februar. Det er vanskelig å lese det løsrevet fra hva som faktisk skjedde bare noen få dager senere:

Edge

The woman is perfected.

Her dead

Body wears the smile of accomplishment,

The illusion of a Greek necessity

Flows in the scrolls of her toga,

Her bare

Feet seem to be saying:

We have come so far, it is over.

[...]

Men samme dag skrev hun et annet dikt, ”Balloons”, om en leilighet som er full av ballonger: ”Since Christmas they have been living with us”. Dette diktet er veldig håndfast, det er ballonger, og barn som leker med ballonger: ”Your small / brother is making his balloon sqeuak like a cat. / Seeming to see / A funny pink world he might eat on the other side of it,”

Ballongene er lette, fargerike og bevegelige, ”traveling globes”. Men de er skjøre. Glade og vakre, men skjøre, de skal snart gå i stykker, de sprekker, eller lufta går sakte ut av dem.

Ja, det er veldig lett å se på Sylvia Plath som en mørk skikkelse, deprimert og suicidal, men hun var så mye mer. Hun var svært vital, hadde en stor appetitt på livet (og på mat!), var ressurssterk og morsom. Det hun kanskje ikke hadde, var balanse. Hun var høyt oppe og lavt nede, folk rundt henne var enten engler eller djevler.

Disse siste diktene er tatt med i diktsamlingen Ariel, som Ted Hughes ga ut i 1965, men så vidt jeg har forstått mente Sylvia Plath at de hørte til i en annen bok, hennes tredje diktsamling. Sylvia Plath ville at Ariel skulle starte med ”love” (diktet ”Morning Song”: ”Love set you going like a fat gold watch.”) og slutte med ”spring”, vår: ”The bees are flying. They taste the spring.” (fra ”Wintering”, det siste av flere biedikt). Slik skulle diktsamlingen bli en slags historie om død og gjenfødsel, et gjennomgangstema hos Sylvia Plath. Hun identifiserte seg med Lasarus, han som ble vekket til live igjen av Jesus etter at han var død og begravet, siden hun selv hadde ”dødd” og ”gjenoppstått” da hun forsøkte å ta livet sitt i 1953. Hennes kanskje mest berømte dikt heter da også ”Lady Lazarus”. Det er et langt og kraftfullt dikt, sarkastisk og hevngjerrig. Lady Lazarus dør hvert tiende år, og gjenoppstår, til allmenn forskrekkelse og forlystelse. Diktet slutter slik:plathsamtalen8.jpg

Out of the ash

I rise with my red hair

And I eat men like air.

Hennes mest siterte linjer er nok disse:

Dying

Is an art, like everything else.

I do it exceptionally well.

Jeg tror ikke disse linjene hadde vært like berømte hvis hun som skrev dem hadde levd til hun ble 80.

Mirjam: ”I do it exceptionally well”. Det er litt av en måte å avslutte kunstverket sitt på, både diktningen og livet. Jeg tenker på de to barna hun etterlot, og mannen, som hun kanskje en stund håpet å bli gjenforent med.

Jeg har lest og tenkt litt mer på diktet ”Daddy”, der jeg-et i diktet sammenligner seg med en jøde som blir drept i en konsentrasjonsleir. Slik jøden blir drept av tyskeren, slik blir jeg-et drept av daddy. For meg er det vanskelig å akseptere den sammenligningen, jeg blir provosert av den. Jeg synes ikke det går an å sammenligne et vanskelig sinn, og noe som oppleves som et psykologisk drap, med utryddelsen av Europas jøder. Når jeg-et i diktet sier ”Daddy, I have had to kill you. / You died before I had time—”, så betyr jo ikke det at Sylvia Plath bokstavelig talt ville ha drept sin far, hvis han ikke allerede var død. Derfor blir det uhyre problematisk, for denne leseren i alle fall, å trekke inn den helt virkelige historiske hendelsen holocaust i et dikt som ellers snakker billedlig. Plath bruker jødenes lidelse under andre verdenskrig som metafor, slik jeg opplever det.

Marianne Egeland har et interessant perspektiv på dette, som også er en biografisk lesning. Ted Hughes ble jo sammen med en ny kvinne etter at han hadde forlatt Sylvia, og hun het Assia Wevill og var jøde. Familien hennes var drept i tyskernes leirer under andre verdenskrig. Egeland mener at Sylvia Plath var misunnelig på Assia Wevill, på hennes identitet og den dramatiske familiebakgrunnen. Ifølge Egeland tok Sylvia Assias identitet på seg og brukte den i dikterisk form. Kanskje var Sylvia Plath også opptatt av disse tingene siden hennes familie var tyskættet?

Nå har vi sagt mye om Sylvia Plath, og samtidig har vi sagt en del om Ted Hughes også. For meg har det kanskje vært like spennende å oppdage Ted Hughes forfatterskap som Sylvia Plaths. Diktene i Fødselsdagsbrev og Kråke synes jeg er fantastiske. Det er utrolig å tenke på at han var sammen med to kvinner som begge tok livet av seg ved å stikke hodet inn i gassovnen. Assia Wevill hadde attpåtil den lille babyjenta deres, Shura, med seg i armene og hun døde også. For noen liv, tenker jeg, for noen dramatiske liv. Og kanskje er det virkelig derfor at poesien deres er så fengende, så gripende. Det virker noen ganger umulig å skille mellom liv og diktning, sånn som i tilfellene Hughes og Plath.

Ingvill: Jeg har aldri klart å ta helt inn den andre, men mindre kjente tragedien med Assia Wevills selvmord og Shuras død, det stopper liksom opp, det kan bare ikke være mulig. Jeg forstår ikke hvordan Ted Hughes og barna har klart å leve med disse tapene.

Du er ikke alene om å reagere på diktet ”Daddy”, på sammenligningen mellom en tyrannisk far og en nazist som sender jøder til konsentrasjonsleir. Den irske dikteren Seamus Heaney mener diktet ”rampag[ing] so permissively in the history of other people’s sorrows that it simply overdraws its rights to our sympathy.” Og det er problematisk. Sammenligningen er ekstrem og hensynsløs.plathsamtalen9.jpg

”Daddy” står i diktsamlingen Ariel, som vi har sagt litt om. De fleste Ariel-diktene ble skrevet mens Sylvia Plath bodde alene i Devon med de to barna, Frieda og Nicholas. Hun fikk leid inn hjelp til barnepass innimellom, men var også mye alene. Noen nære venner hadde hun ikke i landsbyen, og heller ingen familie, de bodde jo i USA. På bakgrunn av dette er det imponerende hva hun fikk til denne høsten 1962. Særlig var oktober en produktiv måned, da det kunne komme flere dikt om dagen, og de fleste av dem ble skrevet før frokost. 12. oktober beskriver hun det slik for moren i et brev: ”Hver morgen, ved femtiden, når sovetablettene slutter å virke, er jeg i arbeidsværelset mitt med kaffe, og skriver som en gal– har klart ett dikt daglig før frokost. Alle bokdikt. Strålende stoff, som om hjemmelivet kvalte meg.” Den 16. oktober skriver hun videre: ”Jeg er et geni av en dikter; jeg har det i meg. Jeg er i ferd med å skrive mitt livs beste dikt; de kommer til å skaffe meg et navn.”

Bøkene

  • The Collossus (1960)
  • The Bell Jar (1963)
  • Ariel (1965)
  • Crossing the Water (1971)
  • Winter Trees (1971)
  • Letters Home (1975)
  • Johnny Panic and the Bible of Dreams (1979)
  • Sylvia Plath. The Collected Poems (1981)
  • The Journals of Sylvia Plath (1983)
  • The Bed Book (1986)
  • The It-Doesn’t-Matter suit [1996]

Bøker av Sylvia Plath på biblioteket

Bøker om Sylvia Plath på biblioteket

Ted Hughes på biblioteket

 

Mirjam Kristensen er forfatter og tidligere litteraturformidler ved Bergen Off. Bibliotek.