Her er de! Årets vestlandsdebutanter! Disse nybakte forfatterne kan i år endelig se sine utgytelser plassert mellom stive permer. Biblioteket spurte i den anledning disse parnassets nyankomne om erfaringer og forventninger i forhold til debuten, om inspirasjonskilder og lesetips, og ikke minst om deres forhold til sivilisasjonens ytterste frembringelse, biblioteket.
Janne S. Drangsholt (f. 1974): Humlefangeren (Tiden)
1. Gratulerer med utgivelsen! Kan du gi en kort beskrivelse av boken?
Boken handler om Rakel som reiser til Tokyo for å studere. Her kjenner hun ingen og forstår lite. Så mottar hun et mystisk brev med noen uforståelige skrifttegn, og rett etterpå møter hun filmstudenten Saeki, som hun ender med å flytte inn hos. Gradvis skjønner hun at Saeki har en kobling til giftgassangrepet på Tokyos undergrunnsbane.
Arbeidstittelen på boken var 'Nihongo shoho', som betyr 'små skritt til japansk'. Synes at Humlefangeren dekker litt av det samme meningsinnholdet som de små skrittene. Det er sånn Rakel beveger seg. Ikke klart og målrettet men med små og famlende bevegelser.
2. Kan du fortelle litt om prosessen frem til ferdig bok?
Jeg har alltid hatt lyst til å skrive en roman, men begynte for alvor å skrive etter at jeg hadde tatt livet av en fugl i barnehagen til datteren min. Den hadde flydd på et tre og så ut til å være hardt skadet. Akkurat der og da føltes det som en avgjørende hendelse, uten at jeg klarte å plassere den inn i et rasjonelt rammeverk. Det var som en av disse mytiske historiene som sier noe om hvem vi er og hvor vi kommer fra.
Derfor gikk jeg hjem og skrev ned det som hadde skjedd. Fugledrapet er fremdeles en del av boken, uten at jeg helt konkret kan si hvorfor eller hva det sier.
Etter det fortsatte jeg å skrive, uten at jeg hadde så mange klare ideer. Jeg visste at jeg hadde lyst til å skrive om mennesker som på forskjellige vis er isolert, og at handlingen skulle utspille seg i Japan. Jeg tilbrakte ett semester i Tokyo etter å ha studert japansk ved universitetet i Bergen, og ønsket å skrive om dette landskapet, som både fremstår som underlig kjent og helt fullstendig annerledes.
Etter å ha skrevet og skrevet kom plutselig plotet til meg en dag, og etter det var det bare å skrive, skrive om, kutte, skrive om, kutte, kutte, kutte.
3. Hvordan har det vært å slippe teksten ut i verden og vite at den vil bli lest av kjente og ukjente?
Jeg er akademiker og brukte mange år på å skrive en avhandling som tilsammen er blitt lest av syv stykker, så det å vite at denne teksten faktisk er blitt lest av en god del mennesker er ganske fint. Tanken på at noen tar imot den historien akkurat jeg har fortalt er til og med litt berusende.
4. Hvilke forventninger hadde du til det å debutere?
Jeg vet at det er vanskelig å bli hørt som debutant, for det er jo så mange forfattere som konkurrerer om oppmerksomheten, så forventningene var ikke så høye. Dermed er jeg også positivt overrasket over at jeg har fått såpass mye respons som jeg har gjort. Anmeldelser og intervju og ukjente mennesker som har hørt om og lest boken. Det har vært en fin opplevelse.
5. Hva skal du bruke bokhonoraret til?
Det går inn i felleskassen. Vi reiste til Italia i sommer, hvor en god slump ble brukt på prosecco og pasta. Jeg har også kjøpt nye joggesko.
7. Kan du anbefale fem bøker og si litt om hver tittel?
Min yndlingsforfatter er William Faulkner, og den boken jeg liker aller best er The Sound and the Fury (Larmen og vreden). Fortellerperspektivet veksler mellom tre stemmer, og det er som å være inne i hodet på dem alle sammen. Vi blir satt inn i et her og nå og får ingen forklaringer på hvor vi er, hva som er bakgrunnen for det som skjer, eller hva forholdet er mellom de forskjellige personene. Men litt etter litt, og gjennom hardt arbeid, blir det klarere for oss, og belønningen er stor.
Den andre jeg vil anbefale er Øyvind Vågnes' roman Sekundet før, som både er spennende, sterk og tankevekkende. Vi møter to hovedpersoner som blir vitne til at en mann tenner på seg selv utenfor et kunstmuseum, og boken utforsker hva slags konsekvenser denne handlingen har for dem, samtidig som den stiller spørsmål ved hva det er som får et menneske til å gjøre noe sånt, og hva slags forklaringsmodeller et samfunn har en tendens til å falle tilbake på.
Den tredje er Karl Ove Knausgårds En tid for alt. Etter at jeg leste denne tenkte jeg at jeg kan aldri skrive noen ting. Det ligger en åpenbaring i nesten hvert eneste avsnitt. Den er enestående.
Den fjerde boken er Chimamanda Adichies Half of a Yellow Sun, som jeg leste i sommer og ikke klarte å legge fra meg. Adichie er opptatt av hvor farlig det er å være fornøyd med ett perspektiv og én historie om hvordan verden ser ut, og i denne boken presenteres man for tre forskjellige stemmer som formidler en virkelighet som både preges av personlige og nasjonale utfordringer i et Nigeria som er splittet av borgerkrig.
Den femte, og siste, boken jeg vil anbefale er Cormac McCarthys The Road. Som mange historier i vår tid er dette en som ikke beskriver et forløp hvor man prøver å hindre at apokalypsen inntreffer, men en verden hvor den allerede er et faktum. Her, et sted hvor all menneskelighet har forsvunnet og hvor overlevelse for enhver pris er det eneste som gjelder, møter vi en far og en sønn hvis forhold preges av betingelsesløs kjærlighet. Det er en bok man aldri glemmer.
8. Hva har biblioteket som institusjon betydd for deg?
Veldig mye. Jeg gikk ofte alene på biblioteket som barn, og det var fantastisk å ha et sted hvor det er tilgang på så uendelig mange bøker og hvor man kan være så lenge man bare vil (innenfor åpningstiden, selvsagt). Et magisk sted. Nå når jeg selv har barn er det fremdeles magisk. Vi går på biblioteket nesten hver lørdag, og blir værende lenge. Vi leter og utforsker, leser og kikker, og bærer med oss store poser.
Svein Tarald Framnes (f. 1986): Juletre til Afrika (Aschehoug)
1. Gratulerer med utgivelsen! Kan du gi en kort beskrivelse av boken?
Juletre til Afrika er historia om den tidlegare institusjonaliserte Helge og den russiske innvandraren Pavel som åleine må felle tusenvis av grantre for å redde litt verneverdig lyng. Samtidig må dei kjempe mot ordføraren som vil byggje ein vindmøllepark på staden.
2. Kan du fortelle litt om prosessen frem til ferdig bok?
Eg hadde lyst å skrive ein humoristisk og småsurrealistisk roman som tok utgangspunkt i noko jordnært. Eg bestemte meg derfor for å la meg inspirere av ulike lokale saker, hovudsakleg frå Vestlandet. Etter nokre snaue minutt med research i diverse lokalaviser, var det meste gjort.
3. Hvordan har det vært å slippe teksten ut i verden og vite at den vil bli lest av kjente og ukjente?
Viss eg hadde visst sikkert at teksten kom til å bli lest av både kjende og ukjende, hadde eg vore nøgd med det.
4. Hvilke forventninger hadde du til det å debutere?
Eg hadde ærleg talt ingen forventningar. Eg har alltid vore glad i å skrive, å få teksten publisert ser eg på som ein bonus.
5. Hva skal du bruke bokhonoraret til?
Planen er å bruke pengane til å kjøpe meg tid til å skrive meir. Men det er nok fare for at eg heller bruker dei på ei lang rekkje billige charterturar.
6. Kan du anbefale fem bøker og si litt om hver tittel?
Då vil eg nemne: Bildet av Dorian Gray av Oscar Wilde, på grunn av aforismane, Generasjon P av Victor Pelevin, på grunn av omslaget, Den gamle mannen og havet av Ernest Hemingway, på grunn av lengda, Harens år av Arto Paasilinna, på grunn av humoren, og Fuglane av Tarjei Vesaas, som jo er eit meisterverk.
7. Hva har biblioteket som institusjon betydd for deg?
Eg søkte på ei stilling som bibliotekar ein gong. Dessverre ville dei ikkje ha meg, og takka fint nei. (Det gjorde dei nok rett i.) Resultatet vart at eg måtte byrje å skrive sjølv, skulle det bli noko av meg. I ettertid veit eg ikkje kor vellukka det vart. Men boka enda jo opp ganske bra.
Erik Meling Sele (f. 1987): Likkisten (Juritzen)
1. Gratulerer med utgivelsen! Kan du gi en kort beskrivelse av boken?
Tusen takk! Likkisten består av 15 krimfortellinger. Vanlige personer vikles inn i kniper, da ofte med et makabert preg. I oppskriften inngår også en teskje humor, samt en ambisjon om å røske bort teppet under leseren i siste linje. Vi møter for eksempel en ufaglært hypnotisør, en illusjonist uten grenser og en lektor som blir drapstruet – ti år frem i tid.
2. Kan du fortelle litt om prosessen frem til ferdig bok?
For det første trenger man en god idé. For meg er dette ikke noe man leter etter, men noe man finner ”rekende på ei fjøl”, om du vil. Deretter kommer bearbeiding og planlegging, som jeg vil anslå er 90 % av jobben, etterfulgt av de resterende 10 % som er skrivingen. For krim, altså. Da boken ble antatt, bar det inn i en traurig - men høyst nødvendig - finpussingsperiode med omskrivinger, språkvask, korrektur etc. Etter siste gjennomlesning var jeg klar til å kaste boka på bålet.
3. Hvordan har det vært å slippe teksten ut i verden og vite at den vil bli lest av kjente og ukjente?
80 % gøy, 10 % ekkelt og 10 % skummelt.
4. Hvilke forventninger hadde du til det å debutere?
Intuitivt anså jeg det som kvinnefotball: Ingen bryr seg. Men Juritzen forlags oppfølging har rett og slett vært super i alle ledd. Jeg kunne ikke blitt bedre ivaretatt om jeg var sultan.
5. Hva skal du bruke bokhonoraret til?
Hoppeslott, romdrakt, pølsemakerkurs og tatovering med teksten ”Fuck poor people”.
6. Kan du anbefale fem bøker og si litt om hver tittel?
Nytt navn av Douglas Kennedy:
Spennende, realistisk og tankevekkende historie om statusjag og identitet. Et mord er svært sentralt for handlingen, men det er ikke en kriminalroman.
The Best of Roald Dahl av Roald Dahl (selvfølgelig)
En samling geniale krimfortellinger, og utvilsomt min største inspirasjonskilde. Anbefaler denne på originalspråket.
Rødstrupe av Jo Nesbø
En av de beste krimbøkene jeg vet om.
Kompani Orheim av Tore Renberg
En sterk og rørende oppvekstroman om en gutt med en alkoholisert far.
Appelsinpiken av Jostein Gaarder
Fin bok om en gutt som får et langt brev fra sin avdøde far.
7. Hva har biblioteket som institusjon betydd for deg?
Takket være biblioteket har jeg fått enkel tilgang til bøker som har gitt meg gode opplevelser og som har inspirert meg til å skrive selv. I tillegg vil jeg påpeke at personalet bestandig yter utmerket service. Forresten; gratis kaffe til forfattere… kan det være en idé?
Joakim Hunnes (f. 1981): Alle vet hvem du er (Tiden)
1. Gratulerer med utgivelsen! Kan du gi en kort beskrivelse av boken?
Takk. Det er en roman fra grisgrendte strøk, der den unge protagonisten Sindre nettopp har fått lappen og kjeder seg, faren skal bruke bilen selv, og han må være sammen med dama og venninna og se film. Da en eldre sambygding med et rufsete rykte ringer og spør om ikke han kan kjøre for dem stiller han gladelig opp. Denne kvelden starter noe som får konsekvenser ut over i boka. Det er en relativt enkel historie, der språket på mange måter driver historien videre.
2. Kan du fortelle litt om prosessen frem til ferdig bok?
Det har vært en lang vei fra da den ble skrevet i min bestemors hus sommeren 2008 til den nå skal ut til leserne. Å skrive selve historien tok meg tre og en halv måned, og uten mye redigering sendte jeg det fra meg og fikk napp, men fikk beskjed om å skrive om, strammere denne gangen. Så jeg strammet opp, så redigere så skrive litt mer, så stryke litt og så redigere enda mer. Igjen og igjen. Men man lærer jo hele tiden, så selv om man blir møkklei av å redigere er jo gulroten å få se boka i butikken og på biblioteket når man er ferdig.
3. Hvordan har det vært å slippe teksten ut i verden og vite at den vil bli lest av kjente og ukjente?
Man vil jo gjerne innfri forventningene til de som har ventet på denne boka, og man håper jo på at noen foruten om familie og venner skal lese den også. Utover det må jo man stå for det man har skrevet og håpe at de som leser det også får noe ut av det, så får teksten heller leve sitt eget liv.
4. Hvilke forventninger hadde du til det å debutere?
Jeg har prøvd å senke dem ned på et realistisk nivå, der jeg ikke forventer at så mye skal skje, at lokalavisa skal ringe og intervjue meg og at om jeg er heldig blir jeg anmeldt i en avis eller to, og utenom det så kommer det nok dessverre til å gå stille for seg. Man blir verken rik over natta eller folk på gata vet hvem man er, heldigvis. Men man har jo sett for seg at man en dag skal få se sin egen bok i bokhandelen, og det skal nok bli en veldig spesiell og kjærkommen følelse.
5. Hva skal du bruke bokhonoraret til?
Ny mac, en liten haug med bøker og et par pils på den lokale puben, så er det vel oppbrukt.
7. Kan du anbefale fem bøker og si litt om hver tittel?
Mitt år i ingenmannsbukten av Peter Handke. Jeg-et (som er en mer eller mindre fiktiv Peter Handke) forteller om et år i en forstad til Paris, der han går turer og tenker over livet, og skriver boka man leser. Boka handler også om et knippe venner som er ute og reiser; Maleren, sangeren, tømmermannen/arkitekten, leseren, presten fra hjembygda, Catalaninen (kona), venninnen Helena og sønnen Valentin. Handke har et veldig godt språk og skriver lettlest, men likevel veldig mettende.
En beretning om blindhet av Jose Saramago. Saramago har jeg hatt en ting for i mange år, han kombinerer sitt veldig gode språk med fine fabel-aktige historier. Jeg føler at man ofte må velge enten den gode historien eller det gode språket, men Saramago er det beste av begge verdener. I Blindhet blir en mann blind mens han kjører bil, noen redder han ut av bilen, og snart er de også blinde, og blindheten sprer seg som en farsott.
Muligheten av en øy av Michel Houellebecq. Her får vi møte Daniel som er en rik, kynisk komiker, og hans klone Daniel 23. Når Daniel begynner å bli eldre blir han med i en sekt som vil klone seg selv og leve evig. Vi møter den rike jetseteren Daniel og samtidig veksler vi mellom Daniel 23 og senere Daniel 24 som lever et isolert liv, post- apokalyptisk.
Murphy av Samuel Beckett. Den arbeidsky Murphy blir av sin forlovede tvunget ut i arbeid som sykepleier på et galehus, mens en eksentrisk gjeng prøver å spore han ned. En mesterlig tredjepersons allvitende forteller i denne absurde boka som blir fortalt i et fantastisk språk.
August-triologien til Knut Hamsun, det er jo da tre bøker, Landstrykere, August og Men livet lever. Dette er noe av det bedre Hamsun har skrevet, og er noe av det senere, post-Nobelpris. I den grisgrendte nordlandsbygda Polden kommer August hjem, Polden er en stillestående bygd uten fremdrift, der det leves for å dra på fiske en gang om året og drive den moderate buskapen resten av året. Men August har vært ute i verden og sett hvordan det kan være, og starter sin egen "industrielle revolusjon" i bygda og setter i gang dristige og spekulative prosjekter, noen som ender bra, og andre som kanskje er for vågale.
8. Hva har biblioteket som institusjon betydd for deg?
Biblioteket har alltid vært et viktig sted for meg. Siden jeg var 10-12 og konsumerte alt av Pelle og Proffen og Den vesle vampyren og senere i tenårene alt av Ambjørnsen og Saabye Christensen. Som student har det vært flott å ved hjelp av biblioteket kunne holde nattbordet fullt av lesestoff selv når et bokkjøp stort sett kun var pensum. Og senest i vår da jeg gikk inn for å fordype meg i Handke var det umulig å oppdrive annet enn en bok på norsk, men biblioteket hadde alle utgivelsene fra den første oversatte i Kolon-serien til Gyldendal på 70-tallet.