Anne Helene Guddal er født i 1982 og kommer fra Kattfjord i Troms. Hun jobber som stipendiat i litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen, og er attpåtil redaksjonsmedlem i det tradisjonsrike litteraturtidsskriftet Vagant. Senere i høst kommer hennes første bok med den besnærende tittelen Også det uforsonlige finnes på feinschmeckerforlaget Kolon. For biblioteket svarer Guddal på de obligatoriske debutantspørsmålene.
Gratulerer med utgivelsen! Kan du gi en kort beskrivelse av boken?
Også det uforsonlige finnes er en diktsamling som kretser om sykdom, sammenbrudd og uvirkelighet, ensomhet og unntakstilstand. Men diktene undersøker også skapergleden og hva det vil si å skrive. Diktsamlinga inneholder korte vers og lengre dikt, aforismer, essayistiske innslag og drømmebilder.
Kan du fortelle litt om prosessen frem til ferdig bok?
Jeg begynte å skrive dikt (en sjanger jeg nesten aldri har prøvd) i fjor høst, uten tanke om at det kunne bli bok. Men ved påsketider sendte jeg likevel manuset til Bjørn Aagenæs, forlegger og redaktør i Kolon forlag, som jeg kjente litt fra før. Etter mange og grundige gjennomganger av manuset, med store endringer, er boka ennå ikke helt ferdig. Jeg ser veldig fram til å ha den i hendene.
Hvordan tror du det blir å slippe teksten ut i verden og vite at den vil bli lest av kjente og ukjente?
Jeg tenker på det av og til, og blir både opprømt og nervøs, men jeg tror ikke det er heldig å gruble for mye på det. Nå er selve arbeidet viktigst.
Hvilke forventninger har du til det å debutere?
Jeg er ikke helt sikker på hva jeg forventer, utover gleden jeg kjenner når jeg tenker på at jeg har skrevet, og forhåpentligvis vil fortsette å gjøre det.
Hva skal du bruke honoraret til?
Mesteparten av honoraret er allerede brukt, til daglige utgifter, og det vil resten også gå med til. Ingen ekstravaganse, med andre ord.
Vil du anbefale fem bøker og si litt om hver tittel?
Dette er et krevende spørsmål, siden slike utvelgelser alltid føles litt brutale. Men siden det er 100-årsjubileum for Marguerite Duras, synes jeg hun må nevnes først. I dette forfatterskapet er det mange sterke kandidater, men viktigst for meg har Smerten vært, en roman om hjemkomsten til Duras' ektemann fra konsentrasjonsleiren Dachau, der han såvidt overlevde. Duras forteller om en traumatisk tilfriskning der spørsmålet om hva et liv er tøyes til bristepunktet. Tor Ulvens Samlede dikt var en skjellsettende leseopplevelse for meg da jeg ble introdusert for ham som tyveåring av en lærer på folkehøyskolen, som også satte meg på sporet av diktene til Georg Johannesen gjennom Ars Moriendi, klassikeren fra 1965, som igjen førte meg videre til hans egen oversettelse av Bertolt Brecht, 100 dikt: politisk, moralfilosofisk og skarp poesi, med tydelig slektskap til bergensretorikeren. For å holde meg til poesien, må jeg også gi plass til Göran Sonnevis Det omöjliga, en forfatter jeg begynte å lese seint, men med desto større kraft. Sonnevi fletter sammen de store og de små begivenhetene i et liv i et sanselig, åpnende, klokt språk. (Jeg vet jeg skal holde meg til fem bøker, men to til må nevnes: Virginia Woolfs Til fyret, og Øyvind Rimbereids Solaris korrigert.
Hva har biblioteket som institusjon betydd for deg?
Der jeg vokste opp, var det litterære tilbudet besørget av bokbussen, hvor jeg fråtset i all slags litteratur; noe hadde jeg hørt om før, andre bøker ble tatt med hjem på lykke og fromme. Biblioteket har gitt meg muligheten til å finne fram til alt det jeg ikke visste jeg trengte, alt det som seinere har fortsatt å bety noe for meg.