Logg inn





Glemt passord?   Registrer deg her.
av Erlend O. Nødtvedt sist endret 2019-05-07T07:38:20+01:00
Oliver Opheim debuterte tidligere i år med den alternative utelivsromanen Mann går på bar. Les høstens tredje debutantintervju her.

Selv om boken kom i vår, gratulerer med utgivelsen! Kan du gi en kort beskrivelse av Mann går på bar?
Mann går på bar handler først og fremst om en livstrett, middelaldrende mann som finner trøst både i alkoholens bedøvende, berusende kraft og det faktum at det høye alkoholinntaket uunngåelig vil ta livet av ham etterhvert. Han går på en ikke navngitt (men likevel ikke helt ukjent) bar hver eneste damann går på barg, i den hensikt å sakte drikke seg ut av livet. All handling utspiller seg i Bergen, og byen blir scenen hvor forfallet hans utspiller seg.

Har du tall på hvor mange enheter som inntas i boken?
He-he, nei, det har jeg faktisk ikke! Men jeg tipper det hadde blitt et helt ok vorspiel hvis man bestemte seg for å drikke like tett som hovedpersonen gjør i boken.

Kan du fortelle litt om prosessen frem til ferdig bok?
Min ferd mot ferdig bok var nok litt annerledes enn den gjengse debutant, i og med at jeg tok kontakt med forleggeren min relativt tidlig i prosessen. På det tidspunktet hadde jeg kun skrevet ca. tretti sider, men den positive tilbakemeldingen jeg fikk fra forlegger Vidar Kvalshaug gjorde at jeg fant selvtilliten til å skrive ferdig resten av boken på kun noen få måneder. Men selv om skrivingen av denne boken gikk veldig raskt for seg (for raskt vil nok noen mene), har jeg selvfølgelig tidligere skrevet min del av elendige, rett ut håpløse manus, som – heldigvis, kan jeg si nå – aldri har sett dagens lys.   

Du dro jo blant annet i land en pen femmer av selveste Knut Faldbakken i VG. Hvordan var ditt møte med litteraturkritikken?
Mitt møte med litteraturkritikken var egentlig ganske mildt – først og fremst fordi det var ganske kort. Når man som debutant gir ut roman på et nyoppstartet og relativt lite forlag, er det ikke selvsagt at man i det hele tatt får noen anmeldelser. Jeg har vel fått fem-seks og alle utenom én har vært veldig positive, med Faldbakkens anmeldelse i VG som et desidert høydepunkt. Bergens Tidende var ikke fullt så begeistret, men når sant skal sies, fant jeg kritikken deres stort sett rettferdig og lærerik. Alt i alt har jeg hatt et ganske positivt første møte med litteraturkritikken, og litteraturindustrien som sådan – kanskje mest av alt fordi jeg fra starten møtte den med en gode dose skepsis og tilbakeholdenhet.

Hvilke forventninger hadde du til det å debutere, og svarte det til hvordan det faktisk ble?

Her står jeg kanskje i fare for å gjenta meg selv, men jeg tror ærlig talt at jeg hadde ganske sunne og lavmælte forventninger til det å debutere. Selvfølgelig håper jo man på at boken skal bli solgt i pallevis i hver eneste bokhandel, men jeg visste veldig godt at det gjennomsnittlige salget for en skjønnljosephrothitterær debutant ligger på noe slikt som 250 bøker. I et svakt øyeblikk så jeg kanskje for meg enda litt flere anmeldelser enn det jeg har fått, men samtidig har jeg vært positivt overrasket over hvor mye annen dekning den har fått, spesielt her i Bergen, og jeg er veldig takknemlig for all den dekningen den har fått i lokale medier.

Hva røk honoraret til?
Honoraret har nok røket på å betale leie for leiligheten jeg deler med kjæresten min i London, som har et leiemarked enda litt sykere, enda litt uvennligere, enn Bergen. I den tenkte situasjon at det liksom skulle være noe igjen av honoraret etter tolv måneder i London, har det nok røket på x antall restaurantbesøk, og x antall turer på den lokale puben.

Kan du anbefale fem bøker og si litt om hver tittel?

1. Radetzkymarsjen av Joseph Roth. En bok og en forfatter jeg oppdaget via studiene mine her i London. Siden har jeg lest nesten alt som er av ham. Handler om mellomkrigstiden, Østerrike-Ungarns fall, og om den nye generasjonens umulige bør.

2. Mrs. Dalloway av Virginia Woolf. Hun har jo mange å velge mellom, men Mrs. Dalloway er for meg en opplagt kandidat. Selve handlingen er det vel ikke så mye å si om (selv om det på langt nær skjer så lite i romanen som enkelte hevder!), men for meg handler Virginia Woolf først og fremst om den fine musikaliteten hun har i språket sitt; de lange, nydelige setningene hun skriver, og den innsikten i menneskesinnet hun oppviser. På mange måter en formfullendt roman.

3. Hærværk av Tom Kristensen. Må nesten nevne denne da den har vært en stor inspirasjonskilde i arbeidet med min egen bok, samtidig som jeg nettopp er ferdig med å skrive en masteroppgave om blant annet denne. Handler også om mellomkrigstiden og det forfallet og den dekadansen som rådet i de årene. Boken følger litteraturkritikeren Ole Jastrau mens han drikker seg fra jobb, hus og hjem. Det er en nøkkelroman og boken er både sterk kost og henrivende lesning. 

4. Snø av Orhan Pamuk. Møtte denne forfatteren med en del fordommer, men til min store skrekk lot jeg fort all skepsis fare. Pamuk skriver hele tiden på grensen til det melodramatiske, svulstige, klisjéfulle, men Snø var en fantastisk leseopplevelse, og samtidig som den er melankolsk og poetisk, sier den også en hel del om den politiske situasjonen i Tyrkia, blant annet om den islamistiske ekstremismen som man også aner ringvirkningene av her i Norden.

5. Brev av Tomas Espedal. Espedal har jo selvfølgelig en imponerende katalog å velge av, men Brev var den første boken jeg leste av ham, og derfor den jeg husker best. Som alltid er språket poetisk og intimt, men det er også et driv i denne romanen, spesielt i starten hvor de første ca. tretti sidene er skrevet uten et eneste avsnitt, slik at man at man ender opp med å lese dem i én lang sekvens, og etterpå sitter man nærmest og gisper etter luft. Min Espedal-favoritt, men et lite forbehold er på sin plass, da jeg ennå ikke har fått lest Bergeners eller hans nyeste.

Hva har biblioteket som institusjon betydd for deg?
Jeg skammer meg nesten litt over å innrømme at jeg har vært en særs dårlig bibliotekgjenger. Jeg skylder imidlertid mer på min egen lett utviklede offentlighetsfobi og latskap enn på biblioteket som institusjon. Her i London har jeg dog vært nødt til å benytte meg av biblioteker, og i skrivende stund benytter jeg meg av de nydelige fasilitetene til British Library, som virkelig er et helt ekstraordinært bibliotek; et sted man entrer med ærefrykt og som har en slik ånd over seg at man ikke våger å skrive dårlige setninger. Når jeg en gang vender tilbake til Bergen, har jeg store planer om å benytte meg flittig av bibliotekene i byen, som for å ta igjen for tapte stunder.