Alle mine bøker er svarte, egentlig
Cecilie Løveid har en høy stjerne på litteraturhimmelen. Det er mange som mener at hun er en av våre største nålevende forfattere. Cecilie møter bibliotekets utsendte i Sandviken sjøbad, like i nærheten av huset hennes i Gamle Bergen. Hun har med seg en liste over de bøkene som virkelig har preget henne. Siden listen er skrevet på vannavstøtende vokspapir tar vi sjansen på å gjøre intervjuet til havs. Med listen hevet høyt over hodet, legger vi oss på rygg og glir ut i Byfjorden før vi som seler inntar flytebryggen.
Cecilie Løveid, da du skulle lage listen over dine bokanbefalinger, så hadde du ikke boksamlingen din fysisk tilgjengelig, den lå i kasser etter en flytting. Gjorde dette oppgaven vanskeligere?
Jeg tok et raid i bokhyllene, jeg har jo noen bøker fremme, men mesteparten ligger i kasser. Da jeg pakket ut kassene begynte jeg å velge etter et underlig kvalitetskriterium, jeg plukket ut ett eller to verker i et gitt forfatterskap, istedenfor alle bøkene. Bøkene må være i nærheten, jeg har stor glede av bokryggene, gå og lese på dem, det er selskap i titlene og forfatternavnene.
Hvordan ble leseren Løveid født?
Jeg lærte å lese på fanget til onkel, det pleier jo små jenter å gjøre. Man sitter på fanget hos onkel og så har han gjerne en hvit skjorte på og lukter Parba barbervann, og sitter og leser for eksempel i en bok med pene blondiner eller brunetter, de har veldig lange bein og veldig korte skjørt, eller kanskje det er en cowboybok. Hva var det som var så interessant at man kunne sitte der så lenge? Etter hvert klarte jeg å skille mellom å og og, og da kunne jeg jo plutselig lese mye, eller i hvert fall gjette mye!
Andre minner fra den tidligste lesningen?
Jeg husker veldig godt Kwawa fra Afrika av Karl-Aage Schwartzkopf, det var det det aller beste jeg hadde lest til da. Kwawa fyrte opp bål på gulvet hos familien hun skulle bo hos, og ruget på et kjempeegg i en kurv. Men nå er jo den nesten ikke lov å snakke om engang. Ellers husker jeg godt Trollkrittet av Zinken Hopp. Jeg var også veldig begeistret for Jon og Sofus av samme forfatter, med nesten surrealistiske drag, de sitter for eksempel i en skorstein og alt er helt svart. Zinken Hopp var ellers den første riktige forfatteren jeg kontaktet. Ni år gammel ringte jeg … Ellers leste frøken på skolen Sunnaneng av Astrid Lindgren for oss, dette var i fattigdommens dager og alle var sultne, i boken kom de til vakre hager og ble mette. Fint og oppbyggelig, i likhet med fortellingene frøken leste om de sultne barna på Madagaskar.
La oss prøve å nærme oss denne boklisten gjennom dine konkrete bokvaner.
Det er krise hvis jeg har gått ut uten en bok. Jeg har alltid en bunke på tre til seks bøker som jeg holder på med, men de ligger på seksten forskjellige steder i huset. Som oftest har jeg også flere romaner og tidsskrift som jeg leser sittende i sengen. Jeg har nemlig en seng som fungerer som en slags hybel.
Du er jo kanskje mest kjent som dramatiker og lyriker, men du debuterte jo med den romanaktige Most fra 1972 . Hvordan har egentlig ditt forhold til romansjangeren vært opp gjennom?
Jeg var så heldig og uheldig å havne i et miljø som egentlig ikke leste “vanlige” romaner eller “vanlige” diktsamlinger. Man var simpelthen alternativ, man var ekte. Det gikk mye i amerikansk undergrunnslitteratur, engelsk beatlitteratur og ellers forfattere i kretsen rundt Profil.
Leste du systematisk?
Det har sikkert vært det hvis du begynner å undersøke det på en seriøs måte. Jeg har sjelden lest profesjonelt, jeg er lystleser og leser av et behov som er konstant, et behov for selskap, et behov for mening. Det er min form for dop. Jeg kan gå veldig inn i bøkene, men jeg glemmer dem også fort igjen.
I hvor stor grad leser du hele forfatterskap?
Hvis jeg får et crush på en bestemt forfatter leser jeg det meste, hvis jeg da ikke plutselig får nok og klapper igjen boken midtveis. Hamsuns er nok det mest omfangsrike forfatterskapet jeg har lest rubbel og bit av. Murakami den siste.
La oss begynne med begynnelsen. Det er noe sånt som 2632 år mellom oss og hun som regnes som en av verdens aller første poeter, nemlig Sappho. Hvordan kan disse fragmentene si oss noe i dag?
En annen tekst fra antikken, er Metamorfoser av Ovid.
Jeg leste Metamorfoser i Otto Sten Bues danske versjon ganske sent, og ble veldig fascinert, selv om man blir litt fort mett, det er en veldig spekket tekst med mye namedropping, veldig mange guder og skikkelser og forvandlinger. Men det er jo steine flott. Man kan også psykologisere innholdet; hva er det som får mennesket til å ville forvandles, eller å lage forvandlingshistorier, hva betyr egentlig det?
Har den svenske og danske litteraturen vært like viktig for deg som den norske? Du har jo levd mange år i Danmark.
Egentlig ikke den danske litteraturen, men kanskje den svenske. Jeg begynner å vibrere når jeg hører svensk, selve språket!
Men la oss uansett ta en tilfeldig danske på listen, Peter Seebergs Fugls føde fra 1957, en klassisk fremmedgjøringsroman. En dansk Camus-epigon?
Det kan godt hende at han er en dansk Camus. Seeberg har jeg faktisk møtt. Jeg begynte som forfatter så tidlig at jeg liksom fikk med meg en generasjon jeg egentlig ikke skulle ha fått med meg. Det er en utrolig gripende bok, i slekt med Duras, ikke bare Camus. Den er udansk. Dette er en stor roman som ender veldig riktig. For å si det helt enkelt handler det om at man som menneske kommer til kort, alle kommer til kort ovenfor hverandre. Man brenner seg på det svikefulle indre mennesket, som ikke kan eksistere i forlengelsen av en annens lengsel. Jeg identifiserte meg også med den sviktende forfatteren i boken, han svikter på alle plan, alt går i stykker rundt ham mens han ikke klarer å skrive denne boken. Ingenting er deiligere enn den litterære håpløsheten når den er godt skrevet.
La oss gå videre til Peer Hultberg, som har skrevet en bok om barndommen til komponisten Chopin, sett fra Chopins synsvinkel.
Hultberg har jeg også truffet, han satt som en aristokrat på en barkrakk. Preludium frembringer tårer i en leser som meg, man identifiserer seg med barnesinnet til Chopin. Hultsberg klarte nesten å destruere sin egen karriere ved å gi ut det jeg tror var to selvbiografier, der han avmytologiserte seg selv og satt igjen med en anklage mot de voksne for hva de hadde gjort med ham som barn. En tiltale mot de voksnes inkonsekvenser.
Ekman er en flott, svensk krimdronning, forteller, ufrivillig medlem av Akademiet og frivillig av PEN. Romanen skremte meg, den var vanskelig å komme i gang med, kanskje var det fordi hun ved en anledning hadde kastet meg ut av et lokale, jeg var kanskje fornærmet på denne myndige damen. Men da jeg endelig leste boken ble jeg slått av realismens makt, sakligheten, de omfattende realkunnskaper hun hadde om miljøer, hvordan folk oppfører seg, kler seg og forholder seg til hverandre. Det er ikke plottet alene som er bokens forse, men miljøskildringene og spesielt kvinneskikkelsene.
Styrer det lesningen at du har møtt forfatteren?
Jeg føler jeg får styrket min egen forfatteridentitet, mange forfattere er jo også interessante som typer, en dag sitter du i en bar med Stig Larsson som forteller om omgang med 14 år gamle jenter, finner han på eller er det sant? Neste dag er det deg selv som blir kastet ut av Kerstin Ekman. De er så forskjellige disse forfatterne, det er veldig spennende å møte disse folkene som skriver disse mange tegnene på ark. Kanskje det er en tiltrekning mot boken som gjenstand som forener oss.
Hvordan er forholdet ditt til boken som fysisk objekt?
Man glemmer alltid at boken er et masseprodukt, en kopi av en kopi, det er kanskje derfor det gjør så vondt å kaste bøker, til tross for at fleste bøker ikke akkurat er unica. Jeg kjøper bøker ofte bare for å ha teksten, jeg er altså ikke bibliofil i den forstand, men jeg har da for eksempel en førsteutgave av Et dukkehjem. Jeg er selvfølgelig opptatt av bokens utseende, tyopografi er veldig viktig, jeg kan unnlate å lese en bok hvis den ikke tiltaler meg, jeg kan legge den for hat eller kle den i gråpapir. Jeg har kanskje ikke vært så flink å styre mine egne bøkers utseende, jeg har prøvd, men har ikke alltid fått det til, alle mine bøker er svarte, egentlig.
La oss vende tilbake til den konkrete listen. Georg Johannesen kjente du godt?
Da jeg ble oppmerksom på Georg var han allerede en legende. Dikter, men først og fremst politiker for meg den gangen. Jeg var fremdeles på pikerommet da jeg leste Høst i mars. Senere fikk vi et nært forhold. Jeg satt ofte på fanget hans.
Du har valgt Nye dikt?
Det tok en stund før Ars moriendi åpnet seg for meg, jeg var for ung, jeg kom rett på Nye dikt, og de snakket én til én til meg, det var nesten som det var meg selv som førte ordet. At disse diktene liksom skulle være vanskelige var helt uforståelig for meg, Georg Johannesen er lett tilgjengelig etter m
Vi tar nok et hopp. Er ikke Ut å stjæle hester kjedelig?
Jeg hadde lenge et lunket forhold til Pettersons forfatterskap, og tenkte på han som en standard representant for den skrivende arbeiderklassen med radikalt bokmål osv., jeg så at han skrev godt, men gikk ikke på det, liksom. Men så forandret det seg totalt. Jeg knakk koden og nå må jeg lese det fra perm til perm, det var bare mine egne fordommer som sto i veien. Så da gikk jeg tilbake og leste hele forfatterskapet.
Hva med din venn Tomas Espedal?
Han skriver verdenslitteratur, men det er så nært at det ikke er så lett for meg å snakke om det. Det er vanskelig å skille mellom personen og verket, Espedal er voldsomt generøs i sin selvutlevering. Vi har Peter Handke til felles, Duras med flere, og bydelen Solheimsviken i Bergen. Men jeg synes ellers at den selvbiografiske bølgen, der alle skal skrive sitt liv med navns nevnelse og så videre, er gjort så ettertrykkelig at jeg er blitt alvorlig interessert i fiksjon igjen. Å lyge så det renner!
La oss snakke litt om Sylvia Plaths posthume Ariel fra 1965. I hvor stor grad setter du den i forbindelse med Plaths skjebne og 
Det er så mye mer med Plath enn at hun la seg i gasskomfyren! Ariel har en fascinerende stygghet, den er ond og giftig og skrikende rasende, deilig sinnsyk, skrevet i fistel. Man kan se tendenser til dette tidligere i forfatterskapet, men i Ariel kommer det helt ut. Det er veldig avansert litteratur. Ted Hughes redigerte manuset. Og ettertiden har jo vært besatt av disse to på en helt feil måte, det hele står som et skrekkeksempel på hva litterær berømmelse kan føre til. Jeg liker også veldig godt Ted Hughes, han skriver veldig kresent, økonomisk. Hans “animal poems"...
En annen poet på listen er vår alles store, lekne far, Sigbjørn Obstfelder?
Mammy, blue fra 1977, skrevet av Eldrid Lunden, er en moderne norsk klassiker.
Jeg fikk med meg Eldrid Lunden før hun hadde gitt ut noe ut i det hele tatt. Gutta var helt betatt av henne. F.eks. juli var en forlengelse av salmediktningen. Hun skriver veldig levende og egentlig veldig norsk, lystfullt. Jeg kan levende se for meg den unge jenten Eldrid, en av de fnisete jentene utenfor Samvirkelaget med skaut på tuppert hår og spisse pupper. Altså et kvinnelig forbilde.
Øyvind Berg er en nyere klassiker.
Det er jo umulig å følge helt med på Øyvind Berg. Han er så fascinerende! Men ofte forstår jeg ikke helt hva han holder på med, ofte nærmer det seg nesten lydmalende skulpturer. Han er i en annen forlengelse. Europa.
Vi springer videre til Gertrude Stein, den lekne modernisten som holdt hoff for kunstnere som Picasso, Hemingway og Joyce i 
Et forferdelig usympatisk menneske, drittbortskjemt, hovmodig og frekk, men med en eventyrlig biografi og stinn av kapital. Midt i denne opprørende tiden med kriger og alt mulig kan hun skrive en bok som heter Wars I have seen, det er helt drøyt. Hun var så feit at hun knapt kom opp av stolen, hun satt der i en kimono og gjorde seg monumental mens hun mullet setninger som hun påsto var helstøpte portretter mens kunstnerne portretterte henne. Frekt og umåtelig gøy. Hun var en ekte fornyer. Hun hadde råd til det.
I hvor stor grad har du vært opptatt av den høymodernistiske kanon?
Spesielt Kafka sine korte fortellinger var viktige for meg, jeg ble påvirket emosjonelt, de gikk veldig inn på meg. Kafka var en av byggesteinene, en jeg kunne ta til inntekt for meg selv, psykologisk, selv om det kan høres litt smålatterlig ut.
Jeg har følt meg liten i møte med Woolf, hun er liksom så perfekt, tenker så bra. Og hadde et veldig spennende liv, sett i bakspeilet i hvert fall. Jeg ble sent klar over den homoerotiske problematikken hun slet med, og psykosene. Desto større er hun.
Den yngste du har på listen er Tina Åmodt og hennes Anleggsprosa. Leser du mange debutanter?
Jeg er veldig glad for å være tilbake i Norge slik at jeg lettere kan følge med, og sågar bytte og få bøker. Åmodt sin bok er virkelig imponerende, den rørte meg fullstendig til tårer.
Avslutningsvis, hvor langt er det egentlig mellom dine store leseopplevelser, nå etter et langt leseliv?
De kommer faktisk tett. Jeg oppsøker alltid det jeg tror har noe for seg for meg nå. Lystlesningen står høyt, jeg leser med glupende appetitt, en forfatter som Murakami slukte jeg med med rullegardinen nede og mobilen avslått. Jeg er overhodet ikke redd for å lese “feile” ting. Det at det er en ny gullalder rett her i landsbyen, feiler heller ikke noe, for å si det litt som en danske.
Liste over Cecilies bokanbefalinger
Romaner
- Italo Calvino: Marco Polo
- Peter Seeberg: Fugls føde
- Magnus Florin: Trädgården (eller Syskonen)
- Knut Hamsun: Victoria
- Kjerstin Ekman: Händelser vid vatten
- Haruki Murakami: Kafka on the Shore
- Ian McEwan: On Chesil Beach
- P.O. Enquist: Magnetisørens femte vinter
- Peer Hultberg: Præludier
- Per Petterson: Ut og stjæle hester
- Helle Helle: Rødby-Puttgarden
- Marguerite Duras: Lol V. Stein
- Torgny Lindgren: Ljuset
- Niels Fredrik Dahl: Herre
- Don deLillo: Mao II
- Cora Sandel: Alberte-trilogien
- Franz Kafka: Fortellinger
- Tomas Espedal: Imot naturen
- Virginia Woolf: The Waves
- Sara Stridsberg: Darling River
- Marlen Haushofer: Veggen
Dikt
- Paal Helge Haugen: Anne
- Sigbjørn Obstfelder: Samlede dikt
- Steinar Opstad: Avhymninger
- Eldrid Lunden: Mammy, blue
- Georg Johannessen: Nye dikt
- Øyvind Berg: Poe si tid
- Tina Åmodt: Anleggsprosa
- Tomas Tranströmer: Samlede dikt
- Ovid: Forvandlinger
- Sappho: Fragmenter
- Sylvia Plath: Ariel
- Ted Hughes: Diktene "Wind" og "Heptonstall"
- Magli Elster: Den syngende flåten
- Jan Erik Vold: Blikket
- Helge Rykkja: Bok
- Gitte Broeng: Interiør
- Henning H. Bergsvåg: Over elven Tweed
- Gertrude Stein: Tender Buttons
Skuespill/ filmmanus
- Harold Pinter: A Kind of Alaska
- David Hare: The Hours (filmmanuset)
- Ingmar Bergman: Fire filmmanusskripter (Riten/Reservatet/Beröringen/Viskningar och rop)
- Tom Stoppard: Arcadia
- Marguerite Duras: Savannah Bay og Hiroshima mon amour
- Ludvig Holberg: Jeppe på Bjerget
Barn
- Astrid Lindgren: Sunnaneng
- Inger Hagerup
- Zinken Hopp: Trollkrittet og Jon & Sofus
- Lewis Carrol: Alice in Wonderland (Else i Eventyrland oversatt av Zinken Hopp!)
- Karl-Aage Schwartzkopf: Kwawa fra Afrika