Hopp til hovedinnhold
av Mirjam Kristensen — sist endret 2022-11-16T18:35:01+01:00
Anne K. Bang er født i Bergen i 1966, oppvokst i Os og bor nå i Bergen. Hun har doktorgrad i arabisk historie, er ansatt ved Senter for Utviklingsstudier ved Universitetet i Bergen og har gitt ut to romaner: Kunsten å unnslippe (1997) og Hold i virkeligheten (2003). Den siste boka hennes er Rastløs. Et essay om å reise (2005).


Rastløs er ikke ei bok om en bestemt reise. Den består av tanker forfatteren har gjort seg på flere reiser og i reisenes ettertid. Her finner du ingen tradisjonelle reisetips, kart og morsomme anekdoter fra hippe storbyer. Anne K. Bang har reist i deler av verden som folk flest ikke reiser til. Hun har vært i Yemen, Egypt, på Zanzibar og mange andre steder. I Rastløs tar hun leseren med inn i de tankene og refleksjonene hun har gjort seg etter år med reiser, og etter år med rastløshet hjemme i Bergen. Et sted i boka skriver hun: ”Jeg håper at vi alle er utstyrt med en tilsvarende evne til å kjenne igjen ”hjemme” – hvis vi noen gang finner det. Jeg håper at jeg, med samme sikkerhet, kan si at her! Her er det! Stedet jeg hører til. Stedet der jeg kan være lenge, uten å miste synet helt. Mitt hjem.”

Anne K. Bang skriver ut fra en lengsel etter å oppleve verden og å finne sitt sted. Hun skriver om behovet for å beholde synet friskt, og å ikke bli blind i hverdagen. Flere steder i boka beskriver hun den rastløsheten som kommer over henne når det er lenge siden hun har reist og hun føler at hun blir blind for omgivelsene, den rastløsheten som også har gitt navn til boka hennes.

Den siste boka di er en bok om reising, og du har tidligere skrevet om å unnslippe virkeligheten i romanene dine. Er det å reise vekk en form for å unnslippe virkeligheten?

Ja, det er det jo absolutt. Når man reiser på ferie er det jo nettopp for å ”komme unna”, ”stueforandring” – behovet for variasjon er minst like sterkt som behovet for avslapping. Men når du reiser skjer det jo noe også, og noen ganger kan det skje at du ser virkeligheten på en ny måte når du kommer tilbake. Selv om det ikke skjer en såkalt stor forandring (det er jo ikke automatisk slik at en reise medfører en forandring), kan det jo hende at du i det minste ser den daglige virkeligheten hjemme som litt uvant, litt fremmed, i alle fall en dag eller to. Da har man jo oppnådd noe, en slags spenning som ikke var der før reisen. Egentlig er det vel et slags triks for å unngå å kjede seg, men det fungerer jo.

Den fulle tittelen på din nyeste bok er Rastløs. Et essay om å reise. Hva er denne rastløsheten?

Det vet jeg ikke. Det er bare en opplevelse av at ett sted, ett liv på ett sted, en sammenhengende tid som ikke brytes opp, er helt uutholdelig. Det må være forandringer som holder blikket ved like, som gjør at man kan oppfatte omgivelsene klart og tydelig. Det finnes sikkert andre måter å oppnå det på, men min måte er å forflytte meg, så langt som mulig og så ofte som mulig. Jeg tror ikke det har noe med stedet her å gjøre (selv om behovet for å dra herfra utvilsomt er større om vinteren). Det har heller med stedet der å gjøre, et annet sted, bort, avreisen i seg selv, det å være underveis, å oppleve - og så komme tilbake.Kunsten å undslippe

Når man skriver kan man ikke være rastløs, for man må jo sitte ved det samme skrivebordet dag ut og inn til teksten er klar. Hvordan opplever du kontrasten mellom skriveprosessen og reisingen?

Å skrive er å få ut uro på en rolig måte, tror jeg. En stille variant av en lang reise. Å skrive en bok er jo så ekstremt prosessorientert at det ikke oppleves som å sitte i ro. Det kjennes mer ut som å være på en reise – i egen fortelling, som man ofte ikke vet hvor er på vei. Men iblant er det jo kjedelig å sitte ved skrivebordet også. Da er det på tide å reise bort litt, eller i det minste gjøre noe annet.

Hvordan henger det å skrive romaner sammen med det å skrive om reising?

Jeg er ikke sikker på om det henger sammen. Jeg tror det henger sammen fordi begge deler går ut på å fortelle. Å fortelle fra en reise er også å fortelle en historie, og veldig mange romaner gjør jo akkurat det: å fortelle om en reise. Det er selvfølgelig forskjell i form, men jeg oppfatter det egentlig som å skrive – uansett hvilken genre man bruker.

Du har doktorgrad i arabisk historie og har reist til deler av verden som nordmenn vanligvis ikke reiser til. Hvordan har de reisene og arbeidet med arabisk historie påvirket deg til å skrive denne boka?

Når det gjelder denne boka er sammenhengen helt konkret og direkte. Mye av de erfaringene jeg beskriver her er gjort på reiser som jeg ikke ville gjort som ”privatperson” – i alle fall ikke i utgangspunktet. Den trekker også direkte på kunnskaper jeg har i egenskap av å være Midt-Østenforsker, og som jeg ikke ville hatt ellers. Det er ofte slik at forskeren reiser mye, men forteller veldig lite. Jeg tenkte at det var på tide å fortelle – å bruke dette stoffet i en mer litterær form.

Du skriver også om noen emner som vi anser som religiøse og politiske, for eksempel bruken av hodeplagget hijab og full tildekking av kvinner, men du har en annen innfallsvinkel enn den vi forbinder med diskusjonene i media?

Jeg blir ofte veldig lei av å høre disse evindelige hodeplaggsdiskusjonene. Er det så veldig viktig hva folk har på hodet? Det finnes jo vitterlig ganske mange steder i verden der nesten alle kvinner (og menn også for den saks skyld) har noe på hodet, så det er jo verken merkelig eller uvanlig eller ”spesielt”. Hvis det er noe spesielt med hijaben, så er det vel at den blir brukt her – i Norge, i Europa. Men er det egentlig et veldig stort problem? Når det gjelder hel tilsløring synes jeg det stiller seg noe annerledes. Det dreier seg om å fjerne en identitet, og ikke på variasjon i menneskenes påkledning. Generelt synes jeg ikke disse diskusjonene burde være basert på en ”oss/dem” forestilling, men heller på en erkjennelse av at vi lever i den samme verden uansett hva vi har på oss.Rastløs

Reisebetraktningene dine er også preget av et syn på verden og menneskene. Et sted i boka skriver du for eksempel: ”I en litt nedtonet og sekulær variant finnes det en annen versjon som kan komme til oss når vi ser onde ting hende og er åpne for det: Den eksistensielle erkjennelsen av at alle mennesker er ett. Vi er ett og vi er de samme.”

Det er en jo en del mystikere som hevder dette; at man kan oppnå en opplevelse av å være del av den store verdenshelheten. Jeg tror at slike opplevelser ikke trenger å være religiøst fundert; egentlig er det jo like mye en humanistisk erkjennelse at vi folk er ett og de samme uansett hvor vi bor eller hva vi spiser eller hvor gode eller onde eller hjelpsomme eller egoistiske vi er. Selv Hitler var en av oss, av oss mennesker, akkurat som alle hans ofre var det. Det at vi er ulike er ikke egentlig et argument for å innføre grunnleggende klassifikasjoner av type vi/de andre, oss/dem. Hvert eneste menneske som blir født, lever og dør bidrar til menneskene historie.

Hva har dette synet betydd for deg som forfatter, forsker og ikke minst reisende?

Jeg tror egentlig dette synes har vokst frem netttop gjennom å være forfatter, forsker, reisende, men kanskje aller mest som leser – litteraturen er jo egentlig bildet på akkurat det. I praksis betyr det kanskje at man blir litt ekstra oppmerksom på folk som ellers befinner seg i utkantene, den som ingen er helt oppmerksom på, som han eller hun som står stille og smiler ved siden av en som blir intervjuet på TV. De er jo like viktige.

Rastløs er skrevet som en lang strøm av tanker rundt det å være europeer og komme fra Vesten, og rundt forholdet til De Andre. Har du vært mer opptatt av å skrive om dette enn reisene i seg selv? Har reisene noen verdi i seg selv?

Jeg har vært ganske opptatt av det ja. Jeg er jo europeer, og jeg har ikke noe ønske om å verken skjule det eller forsøke å komme ”bort” fra det. Det betyr jo ikke at jeg kommer fra verdens sentrum – at det er mitt privilegium å reise ut i verden og fortelle om alle ”de andre”. Det som egentlig foregår er jo at alle forteller om hverandre hele tiden, for hele verden reiser jo rundt, om ikke annet så til nabolandsbyen der man gjør ting på litt andre måter.

Men det er enkelte oppfatninger knyttet til det å være vestlig som gjør at vi som er vestlige helt klart har noen privilegier som mange ikke har. Vi kan blant annet være nokså sikre på at vi kan vende trygt tilbake til vårt eget land, noe som ikke er gitt for alle. Vestlige folk har også en historie i mange deler av verden som ikke akkurat har vært av det gode, og som har gitt en forestilling om makt. Og så kommer det med pengene… Den globale urettferdigheten er jo total og alle er fullt og helt klar over det. Jeg tror likevel at det er fullt mulig å overkomme disse tingene og se hverandre som annet enn noe ”andre”. Det er her reisene er viktige. Det er viktig for å forstå akkurat det: At vi til syvende og sist er de samme og at vi kan snakke om hverandre i alle retninger (gleden av å baksnakke hverandre, toveis) og ikke minst med hverandre.

Reisen som motiv i skjønnlitteraturen er vel like gammel som litteraturen selv. Er det noen spesielle forfattere som har inspirert deg til å skrive om reising?

Ja, veldig mange. Egentlig er jeg ikke så glad i såkalt ”reiselitteratur” – jeg vil heller reise selv enn å lese om andre som har gjort det (jeg blir bare rastløs…). Men noen gode er det jo, Bruce Chatwin blant annet, og Sven Lindqvist, som jeg liker bedre og bedre. Og ikke minst Amitav Ghosh. Særlig Amitav Ghosh, egentlig, og boken In an Antique Land. Der skriver han om sine opplevelser som antropolog på feltarbeid i Egypt, og gjør det tydelig hvor vanskelig og uhyre enkelt det er å være ”fremmed” – en som ikke forstår noen ting og som dermed egentlig ikke er ansvarlig for felleskapets ve og vel. Ghosh viser også at fysisk mobilitet og evne til å observere ”de andre” ikke bare er et europeisk privilegium, men ett som også afrikanere, arabere, indere og andre har hatt siden tidenes morgen. Det er en veldig god bok, og den som mest direkte inspirerte meg til å skrive Rastløs.

Men jeg er aller mest glad i å lese skjønnlitteratur, og den (og særlig romanen) har jo ofte en eller annen form for reise i bunnen. Dessuten er vel all god litteratur en reise i seg selv – en tur ut i noe annet, noe som man ikke kjente fra før - et annet sted mellom to permer som kan forandre måten vi ser og opplever på?

Annes anbefalinger

Her er noen bøker som har betydd mye for meg gjennom årene. De er listet i noenlunde kronologisk rekkefølge, det vil si rekkefølgen jeg leste dem i – uten noen form for rangering dem i mellom. Når jeg ser nærmere på listen ser jeg at veldig mange av dem har en fysisk reise som tema, eller en bevegelse over flere steder. Det er kanskje derfor jeg har endt opp med å skrive om reiser selv?

  • Jens Bjørneboe: Haiene

Denne romanen var sterk lesing for en ungdom og er vel enda en av mine favoritter – nettopp fordi den er så ekstremt tydelig på sitt tema. Bjørneboe antyder ikke, han er overtydelig og gir sterkt utrykk for sin mening, men han gjør det som en ekte dikter; med en god fortelling.

  • Karel Čapek: Salamanderkrigen

Her er vill fantasi og viktig samfunnskritikk på sitt aller beste. Fremdeles en av mine absolutte favoritter. Den kan leses på tusen måter og er i tillegg underholdende hele tiden. Som for eksempel når dykkerforbundet skriver brev stilet til ”kolleger salamandre”.

  • Leo Tolstoj: Anna Karenina

Den er bare så elegant komponert og så dyktig gjennomført at man kan lese den i pur beundring for en mester i faget. Kjærlighet, utroskap og død i russisk innpakning. Livet er alvor også, sier Tolstoj.

  • Joseph Conrad: Mørkets hjerte

Nok en sjøreise, denne gangen til Kongo. Hva er ”de andre”? Hvem er de? Hva gjør vi med dem? Og hva gjør vi med oss selv? Conrad skrev den første og fremdeles en av de beste litterære refleksjoner over Europas møte med verden – den gangen kjent under navnet kolonier. Den er ikke mindre aktuell i dag.

  • Erica Jong: Fanny, eller Den sannferdige historie om Fanny Hackabout-Jones og hennes eventyrlige liv og levned

Erica Jong var en åpenbaring etter å ha lest mye gørrkjedelig feministisk litteratur. Her er det lange reiser, mye sex og en ekte heltinne. Lettlest, men med en klar hensikt.

  • Paul Auster: New York triologien

Å tenke seg alle muligheter. Ingenting er som det gir seg ut for å være. Bak alt er noe annet.

  • Elsa Morante: Historien

En helt nådeløs fortelling. Morante viser hvordan menneskene lever i historien. Forferdelig og god.

  • Donna Tartt: Den hemmelige historien

Det er en slik bok jeg husker nøyaktig når og hvor jeg var da jeg leste den. Jeg har ikke lest den siden, men den gjorde enormt inntrykk den gangen, høsten 1993.

  • Amitav Ghosh: The Circle of Reason

Min favorittforfatter. Ghosh er fra India, utdannet sosialantropolog og skriver alt fra science fiction, store romaner til lærde artikler og klare essay. Han er mest kjent i Norge for Glasspalasset. Det er ikke lett å si hva som er hans beste bok, men jeg har en svakhet for The Circle of Reason som blant annet beskriver de indiske fremmedarbeiderne i oljesheikdømmet ”Al Jazira”. Hovedpersonen Alu ble født med hode formet som en potet, ble senere mestervever og ender opp som guru for indiske arbeidere i ”Al-Jazira”. Det dreier seg til syvende og sist om definisjoner av virkelighet og ulike syn på hvordan vi kan oppfatte den – med fornuften? Eller kanskje på helt andre måter?

  • Abdulrazak Ghurnah: Admiring Silence

Jeg har jobbet ganske mye på Zanzibar. Det er et usedvanlig sted som jeg liker godt. Gurnah er selv fra Zanzibar, men har vært bosatt i England siden 1968. Han skriver mye om hva det vil si å være ”borte fra”, ”komme hjem” og om det å være fremmed. Hjem er ikke alltid det man tror og mye forandrer seg både ved å reise bort og ved å returnere. Hva gjør den som er fremmed? Er han/hun aldri hjemme eller alltid? Jeg er ikke like glad i alt han skriver, men liker denne fordi den så treffende beskriver deler av Zanzibar. Mest kjent i Norge er Ved sjøen (By the Sea), som kom på norsk i 2002. Jeg gleder meg til å lese hans nyeste bok som kom ut i år – Desertion.

  • Merethe Morken Andersen: Hav av tid

En helt annen genre enn jeg vanligvis liker, men denne var virkelig så tett på at det gjorde vondt å lese den. Veldig, veldig bra bok.

  • Haruki Murakami: Sauejakten

Murakami har en egen stil som jeg liker veldig godt. Du leser fredelig og rolig og plutselig skjer det noe som du aldri kunne ha forutsagt. Virkeligheten fordreies plutselig, helt uten forvarsel. Jeg synes dette er Murakamis beste, men de er gode alle sammen.

  • Rayda Jacobs: Confessions of a Gambler

Rayda Jacobs er et nytt bekjentskap og et spennende et. Hun er fra Cape Town, er muslim og skriver fra det muslimske samfunnet hun vokste opp i. Heltinnen i denne boken er en flittig gjest på Cape Town Casino og en angrende synder i virkelig stor stil. Hva betyr det å være muslim i dag? Jeg synes Rayda Jacobs tar opp temaet på en uvanlig ærlig og direkte måte. Hennes nyeste bok (2005) er en reiskildring fra pilegrimsferden til Mekka. Hun gir et direkte og tydelig bilde av hva som egentlig skjer når en troende drar til Islams helligste by.

  • Gregory David Roberts: Shantaram

Ekstremroman (i form av memoarer eller vill dikting alt etter som) fra India. Forfatteren kom til landet på flukt etter å ha rømt fra fengsel i Australia. 950 sider om å bli del av noe annet, noe nytt. Roberts gjør det bedre enn de aller fleste – les den! (Kommer sikkert på norsk).