Jeg måtte konstruere listen ut fra minnet, ettersom jeg befant meg på reise og ikke hadde tilgang til bøkene mine. Hvilke verk følte jeg der og da hadde betydning for meg? Listen kunne nok sett annerledes ut om jeg satt mellom bokhyllene hjemme, eller om jeg hadde en dårlig dag.
Hvordan var utviklingen til den tidlige leseren Leikvoll? Hvordan kom litteraturen inn i livet ditt?
Den svært unge Leikvoll fant stor glede i barnebøker, men senere gav min egen forestillingsevne meg mer glede enn verdenene i bøkene. Eller for å si det slik, lenge fant jeg ikke en verden i bøkene hvor jeg følte meg hjemme. Men da jeg var rundt 19 år begynte jeg for alvor å lese igjen, og oppdaget forfattere som skapte en verden hvor det fantes en plass for meg, leseren Leikvoll.
Er det noen av bøkene på listen du leste tidlig?
Kafka, Gombrowicz, Fosse og Solstad. De gav meg leseopplevelser jeg bare ytterst sjelden er i nærheten av nå.
Hva var det som kjennetegnet disse leseopplevelsene?
De førte meg inn i helt nye verdener. Kanskje aller mest Fosse og Kafka, på hver sin måte. Kafka manet frem underlige, skremmende og uhyre fascinerende univers som gjorde dypt inntrykk på meg. Fosse, med sitt spesielle språk og nydelige nynorsk, ga meg også uforglemmelige opplevelser. Mitt møte med litteraturen påvirket ikke bare, men endret, min livsvei.
La oss nærme oss disse bøkene gjennom dine konkrete lesevaner. Ligger du når du leser? Sitter du? Nynner du? Leser du bøkene fra perm til perm i en eneste feberhet seanse?
Jeg leser best når jeg ligger, eller når jeg tar fergen over Fensfjorden i store bølger. Som oftest ligger jeg på sofaen, med ansiktet mot stuevinduene. Jeg liker å se på lyset og skyene når jeg har behov for å tenke, eller for å la en setning, en ytring, sige inn. Det er sjelden jeg leser bøker fra perm til perm på en gang, den siste var Ernst Pawels Kafka - et liv. Den slukte jeg. Normalt sett leser jeg et kapittel, lar det synke inn, leser det en gang til om det var veldig bra. Jeg leser mest for å lære hvordan man skriver. Det hender jeg savner å bare lese en bok for nytelsens skyld. Jeg opplever det som oftest med biografier eller når jeg leser filosofi. Skjønnlitterære bøker er enten gode eller dårlige lærebøker for meg. Jeg savner den rene nytelsen. Eller nei, det gjør jeg faktisk ikke.
Ditt eget forfatterskap står jo i en særstilling i kombinasjonen av det onde og heslige på den ene siden og det vakre på den andre siden. Er det noen forfattere på listen med lignende motivkombinasjoner?
Vi kan i forlengelsen av dét holde oss i Sverige. P. O. Enquist sin selvbiografi, Ett annat liv, er jo tidvis rystende lesning, for eksempel da barnet P. O. må finne opp synder for å ha noe til den ukentlige, obligatoriske bekjennelsen i det dypt religiøse miljøet han vokste opp i. Det kan jo også leses som en slags utviklingsroman i tre akter?
I dag er Enquist en av dem jeg setter absolutt høyest, på enkelte dager er han den største, bare slått av Kafka. (Jeg tør ikke si annet, Kafka stirrer på meg fra veggen i skrivende stund.) Det er tidvis rystende lesing, og man skal lete lenge etter et så presist språk. Hans tidlige bøker, som Kaptein Nemos bibliotek og Magnetisørens femte vinter, er også virkelig bra. Ett annat liv er et nådeløst selvportrett ført i pennen av en eldre mann, med en slik oppriktighet og tilstedeværelse at man som skrivende kan miste selvtilliten av mindre, eller akseptere sin skjebne og bruke forfatterskapet som en umåtelig rik kilde til inspirasjon.
I dag får jeg mindre ut av Jonssons dikting enn i yngre år, men selve språket inspirerer meg fremdeles. Tor Jonsson har en helt særegen følsomhet for rytme og klang, og det er mer musikaliteten enn de tross alt veldig rørende motivene som fenger meg mest nå for tiden.
Vesaas var vel den siste som snakket med Jonsson før denne begikk selvmord bare 34 år gammel. I Fuglane er det vel et tolkingsspørsmål om Tusten lar seg synke med vilje. Hva er det som er så lysende med denne romanen?
Selv har jeg alltid tenkt at Tusten drukner seg med vilje, og at han i skrekkens øyeblikk ønsker å rope, men lar være. Vesaas tør å være naiv i sine bøker, et sinn som Tustens møter man ikke ofte i litteraturen. Han er skildret med humor, samtidig som skikkelsen blir tatt på alvor. Det er kanskje en av grunnene til at Fuglane er så sterk som den er den dag i dag.
Jon Fosse er vel på sett og vis i slekt med Vesaas, og du har valgt to klassikere fra hans katalog, nemlig Melancholia og Naustet. Er du enig med dem som anser Fosse som en nobelpriskandidat?
Jeg anser Jon Fosse som en av de absolutt store, samtidig forundres jeg ofte over hvor vanskelig det kan være å oppdrive flere av hans bøker. Om han får Nobelprisen en dag, er umulig å svare på, men det er hevet over all tvil at han er en av våre aller største kunstnere. Han er alltid tro mot sitt prosjekt, det imponerer meg.
Olav H., Olav H. Hvilke aspekter ved Hauges diktning er du mest opptatt av?
I det siste er det gjendiktningene hans som har fenget meg. Hans Dikt i umsetjing er en perle. Jo mer jeg leser den, desto mer betyr den for meg. Ikke var han bare en kresen gjendikter, men språket hans er så klart og presist. Jeg bruker den boken mye når jeg selv trenger poetisk påfyll.
Du har i det hele tatt mange poeter på listen din. Hvordan forholder prosaisten seg til lyrikken?
Lyrikere og sakprosaister er til større inspirasjon for meg enn de fleste prosaister, selvsagt med noen unntak. Det er først og fremst i poesien jeg henter inspirasjon. Det finnes en klarhet i mye poesi som er er sjelden å finne i romaner, og jeg fascineres av hvordan enkelte klarer å sette ord på ting, skape bilder i et så rent språk som i lyrikken. Inspirasjon finner jeg også i eldre poesi, som Brecht. Bare det å slå opp på helt tilfeldige sider, lese en linje eller et vers, har ofte gitt meg helt uventede tilnærminger til mine egne prosjekt.
Vi må snakke om det nynorske. Du er jo tospråklig i den forstand at bokmål er ditt bruksspråk mens nynorsk er ditt litterære språk. Hva skyldes dette? Er du opptatt av å inngå i en spesifikk nynorsktradisjon?
Carl Frode Tiller er jo en av våre beste, unge nynorskforfattere. Hva kjennetegner dette forfatterskapet?
Han er jo også egentlig bokmålsbruker, og det synes jeg er interessant. Språket hans er kraftfullt, levende og lite tilgjort. Han bryter språket opp og setter det sammen på sin egen måte, noe som jeg tror er utviklende for nynorsken.
La oss ta nok et hopp. Week-end i evigheten av Gunnar Larsen er et fint og overraskende innslag på listen din. En nokså ukjent men dypt original roman?
Første gang jeg leste den, slo det meg hvor underlig og god den var. Det må være en av landets mest ukjente og kanskje undervurderte romaner. Det er lenge siden jeg kom over den, men den er en av de bøkene som har fulgt meg siden.
Den evinnelige Solstad er en gjenganger i disse intervjuene. Hvorfor kommer man ikke forbi ham?
Du har både amerikanske, svenske, tyske, finske og polske forfattere på listen. Hvordan orienterer du deg i den internasjonale litteraturen?
Jeg har alltid likt å finne mine egne forfattere, og de fleste har jeg kommer over gjennom tilfeldigheter. I det siste har jeg begynt å samle på lesetips fra sakprosaforfattere som jeg stoler på. Som jeg nevnte, henter jeg ofte inspirasjon til språk fra poesien, men også sakprosaen er viktig for meg i min skriving.
Du har jo tilbrakt mye tid i Hviterussland. Har du blitt kjent med litteraturen der?
Ikke så mye som jeg ønsker. Men jeg har sett mye film fra Hviterussland og det tidligere Sovjetunionen, noe som har vært en berikelse. Samtidig inspirerer det meg å være der, og jeg ser at det iblant påvirker skrivingen min.
La oss holde oss litt i Øst-Europa. Zbigniew Herbert er et nytt navn for meg! Hva er dette for et forfatterskap?
Zbigniew Herbert er blant de største poetene i Polen etter andre verdenskrig. Han ble født i Lviv, i dagens Ukraina, den gang i Polen. Han bodde ulike steder i Polen og i Europa før han vendte hjem til Warszawa der han bodde til sin død i 1998. Den engelske oversettelen av mange av hans dikt, Elegy for the Departure, har hatt betydning for meg som leser og forfatter. Noen av hans bøker finnes på norsk, men personlig synes jeg det er bedre å lese ham på tysk eller engelsk, men også svensk. Mange mente at Herbert burde ha fått Nobelprisen, men slik gikk det ikke. Da han døde i 1998, etterlot han seg et svært viktig bidrag til den polske litteraturen.
Witold Gombrowicz er en annen berømt polakk, og en forfatter som har betydd mye for norske forfattere, ikke minst Dag 
Jeg begynte å lese dagbøkene nå nylig, og er kommet et stykke på vei. Jeg synes de er svært gode, og jeg gleder meg til å lese videre. Han er en som skriver virkelighetslitteratur med virkelig tyngde.
Jan Roar, jeg ser at det er påfallende få kvinner på listen din, hva har du å si til ditt forsvar?
Jan Roar Leikvolls bokanbefalinger
- Per Olov Enquist: Kaptein Nemos bibliotek
- Ted Hughes: Fødselsdagsbrev
- Philip Roth: Amerikansk pastorale
- Gunnar Larsen: Weekend i evigheten
- Franz Kafka: Forvandlingen
- Merethe Lindstrøm: Dager i stillhetens historie
- Arto Pasilinna : Harens år
- Henning Bergsvåg: Newfoundland
- Sofi Oksanen: Utrenskning
- Gunvor Hofmo: Samlede dikt
- Jon Fosse: Melancholia
- Jon Fosse: Naustet
- Oddmund Hagen: Utmarkstrilogien
- Goethe (i Åse Marie Nesse sin oversettelse): Mitt hjarta slo
- Pentti Saarikoski: Brev til min kone
- Paul Auster: New York-trilogien
- B. Brecht: Liebesgedichte
- Franz Kafka: Prosessen
- Morten Søndergård: Bier dør sovende
- Tor Jonsson: Dikt i samling
- Tarjei Vesaas: Fuglane
- Carl Frode Tiller: Skråninga
- Carl Frode Tiller: Innsirkling
- Olav H. Hauge: Dikt i umsetjing
- Knut Hamsun: Sult
- Antologi: Die Lieblingsgedichte der Deutschen (Rilke, Goethe, Schiller, Benn, etc.)
- Göran Tunström: Berømte menn som har vært i Sunne
- Göran Tunström: Under Tiden (Ventetid)
- Per Olov Enquist: Et annat liv
- Zbigniew Herbert: Epilog burzy
- Dag Solstad: Genanse og verdighet
- Dag Solstad: Professor Andersens natt
- Cormac McCarthy: No Country for Old Men
- Karin Boye: Samlade dikter
- Rainer Maria Rilke: Brev til en ung dikter
- Witold Gombrowicz: Ferdydurke
- Tor Eystein Øverås: Til