Mette Karlsvik - intervju og anbefalinger

Blant gonzo-journalister og litterære cowboys

Som journalist har hun skrevet for avisene Tidens Krav (Kristiansund), Bergens Tidende og Dag og tid, og nå sist for D2, fredagsbilaget til Dagens Næringsliv. Mette debuterte som forfatter i 2005, med boka Vindauga i matsalen vender mot fjorden, en roman som ga henne den gjeve debutantprisen med navn etter Tarjei Vesaas.

I 2007 kom Flytårn, en ganske tynn roman på 90 sider, men med et imponerende spenn i innholdet: Rammet inn av Nordmøres samferdselshistorie fra steinalderen til i dag, fortelles en historie om en flygeleder på Kvernberget flyplass, fra han finner kjærligheten og får barn, til han blir rammet av kreft. Og akkurat dét hendte også i virkeligheten, eller det vil si: "På ein månad får to flygeleiarar ved Kvernberget kontrolltårn same kreftdiagnose (…) Er det tilfeldig at begge blir sjuke? Sannsynlegvis.", skriver Mette i forordet til boka. Videre står det at "Flytårn er ein fantasi omkring hendinga. De kan kjenne att delar frå den store historia. Romanpersonane, derimot, har ingenting med hendinga å gjere."

Hvorfor var det nødvendig å forklare dette i forordet?

Jo, men kan jo alltid argumentere for at det er greit så lenge det står roman på omslaget, men jeg ville ikke ta noen sjanser. I dette tilfellet måtte hensynet til folk komme foran kjærligheten til litteraturen. Jeg følte ansvar for de folkene som var involvert, så jeg sendte manuset til dem før boka ble gitt ut for at de kunne lese gjennom og være forberedt.

Det var en fin ting. I dine bøker, for eksempel i Flytårn, så inviterer du leseren til å delta, jeg mener, når du beveger deg over store tidsrom, og så mange historier er flettet sammen, så blir det jo åpninger der for leseren. Tenker du forskjellig, når du skriver journalistisk og skjønnlitterært, om det å gi rom for leserens egne tolkninger?

Tja, det tror jeg. På et vis ... Innenfor journalistikken er det tydeligere regler om hva slags sjanger man skal bruke i forhold til hva slags stoff og i hvilket medium, og så har man redaktører som stiller andre krav enn forlagsredaktøren, sånn at det er færre valgmuligheter. Plassmangel er noe av det som former den journalistiske teksten mest av alt. Også derfor blir den ofte unyansert, i alle fall økonomisk, og strippet for subjektivitet – selv om det selvsagt er mange grunner til det siste. I Pol har jeg tillatt plass til pur babling, kanskje provoserende synsing, kommentering og bedrevitende. Paradoksalt nok kan det kanskje virke som en slags bedrevitende kommentar om bedrevitende kommentarer. Håper jeg. Paradokser er jo midt i blinken for problematiserende og konfliktoppsøkende journalister og redaktører.

Selv om valgmulighetene er færre innenfor journalistikken har du jo valget om f.eks. å bruke litterære virkemidler. Hvorfor velger du fortellingen, altså den fortellende journalistikken som metode, i de tilfellene du gjør dette?

Jeg opplever at når du tar valget om du skal fortelle i jeg-form eller i tredjeperson, så tar du et valg som handler om; én: hva som skal stå i sentrum for teksten; er det selve historia eller journalistens tilstedeværelse?, og to: hva slags type sikkerhet du skal uttrykke. Når du velger å skrive scenisk, i tredjepersons form, så må du være veldig sikker på stoffet ditt og ha veldig god research i bunnen, nok til at du kan ha den autoriteten som kreves for å referere handling, referere scener. Og så kan du velge jeg-form – og nå tenker jeg litt høyt her – altså førstepersonsforteller for å få en åpning til å fortelle noe om metoder og prosess, og det gjør du hvis du tror at det kan gi noe til fortellingen og til leseren, for eksempel om du føler deg usikker på stoffet. Men man bør jo ikke gjøre det bare for å gjøre seg synlig i teksten som sådan.

Det er viktig å vise hva man har gjort for å komme frem til de opplysningene man presenterer?

Det er en vurdering man må gjøre for hver sak man lager. Jeg tenker i utgangspunktet at med en gang man går inn som informasjonsarbeider så har jo leseren krav på å få vite så mye som mulig, og det kan nesten aldri bli nok, så hvis man bare har nok spaltemillimeter og ressurser og tid, så er det egentlig bare å kjøre på med å dra leseren inn i alle deler av historien.

New is the new new

Det er mange forskjellige måter å gjøre det på, man trenger jo ikke gå inn som førstepersonsforteller heller, man kan kanskje sette inn en faktaboks, slik en del dansker og amerikanere har gjort. Det er ikke så vanlig her til lands.

Når du snakker om "dansker og amerikanere", tenker jeg med en gang på "New Journalism" – eller er det som kalles "Narrative journalism"?

Det er så mange begreper! "Narrative journalism" er det vi på norsk kaller fortellende journalistikk, mens "New journalism" er det som oppstod på femtitallet i USA, og var forløperen til "Narrative journalism".

Begge (i kor): Og så er det jo ikke minst New new journalism! Ha ha!

Men hva var egentlig grunnen til at New journalism ble populært på femti- og sekstitallet? Kom det ikke blant annet mange slike krigsreportasjer fra Vietnam, for eksempel Norman Mailer sine personlige reportasjer? Der de gjorde noe med formen for å få fortalt noe annet enn den offisielle historien? I den sammenheng tenker jeg også på gonzo-stilen: Du sier at den nye boka di, Pol, handler om, eller er gonzo. Hva betyr egentlig det?

Fortelleren i Pol lar seg tilsynelatende overmanne av stoff, altså stoffet han jobber med i dette tilfelle, og ikke narkotika. I Flytårn prøvde jeg å ha en ovenfra-og-ned-holdning uttrykt gjennom den fysiske posisjonen handlingen ble sett fra. Miljøet jeg satte handlingen i var luftfart, en disiplin som må gi uttrykk for autoritet, trygghet og oversikt, men som samtidig virker å klare å holde på en viss ydmykhet og derfor etterrettelighet med de det jobber med. Miljøet i Pol er først og fremst avisredaksjonen, en plass hvor kravet om å rekke over så mange forskjellige felt kan utfordre evnen aktørene har til å få oversikt. Derfor fortelles Pol fra sentrum av alt, midt i alt, med folk, hendelser og hvasomhelst i alle himmelretninger.

Med denne boka kaster jeg meg ut i noen tema, disipliner, grupper som jeg i utgangspunktet ikke hadde forutsetning for å kunne skrive noe om. Det hendte at jeg følte meg hengende etter meg selv, litt heseblesende, ikke ulikt Raoul Duke i Fear and Loathing in Las Vegas. Underveis hendte det at jeg sa til meg selv - som journalist og multikunstner Jenny Hval sa til publikum under konserten sin på Hulen i vinter: Klarer jeg dette, så klarer jeg alt etterpå!

Jeg tenker også på journalistspråket som nå og da får lov til å ramle av gårde som en noe fordrukken herremann; fullt til bremmen av informasjon, kunnskap, kanskje, lyst til å boble over med (noe bitre?!) observasjoner, og frustrert over at mediet, samfunnet, gaten han ramler i, ikke har plass til det. Journaliststeksten er ideelt sett klar og tydelig både på innhold- og språkplanet. Men den kan komme til å bli overtydelig på innholdsplanet, og, på grunn av redaksjoners tidsklemme, kompliserende og tåkelagt på språkplanet.

Også derfor kjenner jeg meg igjen i Dukes mulige ambivalens til journalistikken: På den ene siden er medias viktige rolle i et velfungerende demokrati med åpen offentlighet, ytringsfrihet, og god informasjon. Problemet kommer når det som former folk sin virkelighetsforståelse noen ganger blir styrt av kommersielle interesser. Også mediebedriftene skal overleve i et stadig mer kapitalistisk, norsk samfunn! Ambivalensen ligger i motstanden mot å involvere seg i en noen ganger problematisk industri, og bevisstheten om nødvendigheten av å gjøre det.

Fortellende journalistikk, men ikke litteratur

Innenfor fortellende journalistikk er det så vidt jeg har forstått ganske klare motsetninger, altså i Norge tenker jeg på. Hva er det hovedforskjellen består i, eller hva er det man er så uenige om?

Jeg tror ikke man er så uenig som noen vil ha det til. Tror bare at posisjonene er blitt polariserte i debatten.

Men hva er det man har diskutert?

Linda Dalviken, som representerer den ene fløyen står for scenisk fremstilling, og mener at journalisten bør tre tilbake og la fortellingen tre frem, og argumenterer for å kunne skrive i tredje person og også rekonstruere, det betyr å drive research på forhånd, for situasjoner der journalisten ikke er tilstede, og ikke lyve om hva objektene tenkte og følte, og få nok stoff til å beskrive en scene som om de var der. Bech-Karlsen sier da at dette strider mot de såkalte åpenhetsidealene, fordi journalisten fremstår som om han var der og forteller aldri at han ikke var der. Men når jeg har lest begge disse to, har jeg tenkt at de likevel ikke er så uenige, for Bech-Karlsen åpner for at det skal gå an å skrive på den måten Dalviken beskriver, hvis man bare lar leseren få ta del i prosessen og metoden man bruker.

Det er nok fortelleposisjonen de er mest uenige om, der Bech-Karlsen mener at fortelleren helst bør være i 1. person fordi det er det eneste sanne, mens Dalviken sier at det tar oppmerksomheten bort fra stoffet/historien/scenen og trekker den i retning av journalisten. Jeg tenker at man heller bør gjøre en avveining for hver sak, og finne ut i hvor stor grad en skal la seg til kjenne i teksten. Jeg mener for så vidt at de begge har gode poeng, men når Bech-Karlsen taler veldig for at journalisten skal komme til syne som en fortellerpersonlighet, mener jeg at det er i tilfelle et virkemiddel man er nødt til å være veldig forsiktig med, og tenke nøye gjennom før man bruker journalistisk, fordi det er de andre som skal være i fokus og ikke journalisten, for ellers så, ja ... Det er nå vi begynner å komme inn på den balansen; hvor går den grensa for når man skal ta skrittet bort fra journalistikken og inn i litteraturen? Og når er det fortelleren blir så viktig at han skal være hovedpersonen?

Uansett er vi inne på et vanskelig område: Frode Grytten sine reportasjer fra Bergens Tidende, den perioden han jobba der, er jo blitt stående som reportasjeklassikere som fungerte veldig godt, og da var jo han veldig tydelig tilstede som forteller, da. Så det er vanskelig å si noe generelt om hvordan det bør gjøres, for noen ganger fungerer det og noen ganger ikke.

Ja, Grytten regnes vel som en av dem som har nærmet seg det gonzo-journalistiske i Norge. Jeg tenker ellers på den typen gonzo-intervjuer der man ikke en gang har vært i nærheten av intervjuobjektet; da blir det jo et spørsmål om hva som egentlig er objektet i teksten, man trekker gjerne fram helt andre aspekter. Man kan få sagt noe annet viktig om den situasjonen, det kan for eksempel være maktpersoner som nekter å la seg intervjue, jeg mener, man kan få sagt ganske mye om saken likevel!

Å, jeg merker at jeg blir glad og svimmel av dette her, både fordi det går an å gjøre det slik og fordi det er lov å gjøre det, men jeg mener likevel at skillet er prinsipielt: Journalistikken skal være troverdig; den skal være sann, faktabasert og ivareta ytringsfriheten og demokratiet, den skal informere leseren og så videre. Som journalist kan man egentlig gjøre hva som helst, bare helheten eller budskapet er sant, og så lenge man i grensetilfeller lar leseren få vite hva man gjør. Man må vite sitt samfunnsansvar både som journalist og forfatter. Journalistens er å informere. Han eller hun får noen rettigheter fra samfunnet som blant annet inkluderer rett til å verne om kilder, og innsikt i en del dokumenter og informasjon. Men hans side av samfunnskontrakten er at han skal gi tilbake gjennom pålitelig informasjon.

Jo, budskapet i den journalistiske fortellende teksten skal vel være mer direkte, tydeligere, enn i en fortelling i en litterær kontekst?

Det er et par grunner til det, og den ene er informasjonsansvaret man har, som gjør man er nødt til å ... altså, hvis du skal være utydelig, så må det i tilfelle være en veldig god grunn for det, og da må en si noe om akkurat det, og la leseren få vite hvorfor det er utydelig. En annen grunn er jo det her med selve formen til journalistikken, at den kommer i rammer som ikke inviterer til den samme refleksjonen, eller avis eller blad- magasinformatet, de lover noe annet, og er rent fysisk ute av stand til å få med de refleksjonene.

I utvalgte partier av Pol er språket usammenhengende for å vekke, kanskje provosere leseren, og forhåpentligvis ta leseren ut fra den til tider passive leserrollen og gjøre ham til medskaper, en skribent som ikke kan unngå å ta plassen sin i demokratiet. Det handler også om å minne folk om journalisters feilbarlighet, og sikre den kritiske lesningen av medietekster.

Det kan kanskje kalles å prøve å styre leseren. Ok. Jeg ønsker jo å sette fokus på dette med å ta eller gi slipp på kontroll, og vise at det ikke bare er sånn at «å ta kontroll» er negativt, og at zen-folkets «la seg drive med» bare er positivt. Jentene som boka handler om er jo i en liksom endeløs prosess av å stake ut retninger.

I en av bøkene på lista di var det en presseetikkforsker, Bjerke, tror jeg han het, som uttalte at god journalistikk ikke alltid er god etikk. Jeg tenker at Capotes In cold blood kan være et eksempel på dette, selv om den jo regnes som en roman. Men jeg synes det høres ut som at når du snakker om ditt forhold til journalistikken så virker det jo nettopp som om at de konfliktene er ganske klare, innenfor journalistikken arbeider man jo i forhold til diverse plakater, som jo nødvendigvis må være der av etiske grunner.

Ja, men jeg er utrolig privilegert, fordi jeg både har kontakt med noen aviser som jeg kan levere frilansstoff til og noen som gir meg oppdrag, så jeg kan egentlig velge når jeg vil være litterær og når jeg vil være journalistisk. Samtidig er det jo dette jeg har utdannelse i, så jeg er jo veldig trygg, og for meg blir det rett og slett trygt å ha et tydelig skille. Jeg er i det hele tatt veldig interessert i teorien rundt disse tingene, og ønsker å utforske grensene i praksis, og det er nettopp det jeg driver med. Men jeg føler vel egentlig foreløpig at det er tryggest å drive på med det innenfor bokpermene, da, og ikke i journalistikken. Det er litt fordi at jeg vet at jeg når mange flere lesere i avisene …

(.. foreløpig, he he …)

... og at det dermed er lavere terskel for lesere å komme inn og reagere, og ting skjer fortere, også eventuelle kommentarer og tilbakemeldinger.

Men det betyr altså at du har lyst til å eksperimentere mer innenfor journalistikken, altså i hvert fall har lyst til å utforske mulighetene?

Når jeg er journalist skal jeg bare samle informasjon og formidle informasjon, og da er det tryggere for meg å slippe å være kreativ og få lov til være der osv. Og det ser jeg på som et privilegium.

Research for livet

Er det forskjell i hvordan man bedriver research som forfatter og som journalist?

Det er egentlig en fin tanke at alle går rundt og bedriver research i livet hele tiden!

Ja! Jeg intensifierer jo researchen når jeg bestemmer meg for et tema, da. Jeg er veldig takknemlig for at enkelte forfattere undersøker hvordan forholdene er for eksempel på Clas Ohlsson, samtidig må jeg si at jeg for min egen del ikke er så interessert i hva som skjer på Clas Ohlsson, derfor utelater jeg slike detaljer. Jeg tenker at de tingene jeg selv, innerst inne, er oppriktig interessert i, er, eller blir, kanskje også andre interessert i også.

I Pol ble det vanskeligere. Hva slags faktastoff skulle jeg bruke som grunnlag for boka? Pol skulle ha plass til iblant ukvalifisert synsing. Jeg prøver å balansere dette med hovedpersonens interesse for vitenskap på andre områder, ikke medievitenskap, men en litt nerdete naturvitenskapelig fascinasjon. Hovedpersonen arbeider i et avismagasin og liker å bruke professorer og forfattere som kilder for reportasjene.

Når det gjelder faktainnslagene i bøkene dine, spesielt i Flytårn der det for eksempel forekommer ganske inngående beskrivelser av selve flytårnet og det å jobbe der: hvorfor tar du dem med, er det bare for å skape et miljø?

Akkurat når det gjelder flytårnet, så tror jeg ikke det gjelder egentlig. Det er jo faktisk noe jeg interesserer meg for, helt innerst inne.

Men du vil vel også skape følelsen av å befinne seg i et flytårn, og da må jo noen av effektene være med?

Ja, der har du det. Jeg valgte flytårnet fordi det må være verdens deiligste plass å være. Det er bedre å være i et flytårn enn i en cockpit. SSB gjorde en gang en undersøkelse over sammenhengen mellom yrker og lykke. De fant ut at mannlige piloter var blant dem med minst depresjon, og relaterte dette til tilfanget av lys i løpet av en arbeidsdag. Jeg tenker at flygelederne kunne hatt det fint om det ikke var for arbeidsmengden, ansvaret, tidspresset, osv. Tårnet står jo i ro, og kan være det som alt annet dreier seg omkring! Det må vel gi en følelse av å være spesiell?!

Arbeidet som flytårnleder, er det litt som forfatterrollen, eller som journalisten? Altså at man har ansvar for å lede flyene trygt på plass. Det er nervepirrende i all sin langsomhet?

Jo, men: langsomhet, da snakker vi om flytårnet i Kristiansund på 70-tallet, men nå er jo også flytårnet der forferdelig travelt, fordi det er så mye oljeaktivitet i byen og så mange helikoptre som kjører fram og tilbake til Haltenbanken, 25-30 ganger hver dag uten at de har økt antall flygeledere. Det er samme antall flygeledere som i 1972.

Det du beskriver er jo ganske alvorlige saker. Hvordan vurderer du hvilket medium du skal bruke for å fortalt den historien? Det kunne jo også blitt en stor avissak?

Ja, det skulle jo i utgangspunktet bli en reportasje, men så fikk jeg ikke nok stoff eller empiri til at det kunne bli en reportasje. Alt må jo baseres på uttalelser, fakta og dokumenter, og fordi flyplassen er en del av Forsvarssystemet, så det var utrolig vanskelig å få ut fakta.

Men du har jo indisier som peker i retning av noe som kan ha ganske store samfunnsmessig rekkevidde, dersom det for eksempel er snakk om en helsefarlig arbeidsplass. Håper du at romanen din kan sette i gang noe, at den kan provosere frem en reaksjon?

Spør du om jeg håper? Ja! Ja! He he. Da trenger jeg ikke gjøre noe mer her i verden! Nei da, men det hadde vært veldig kult. Enten at noen andre plukker opp saken der jeg slapp den og fortsetter å grave, eller at jeg tar den opp igjen selv. Men ting foreldes fort, de endres og revideres, så det blir vanskelig å nøste opp i denne saken. Men det finnes jo liknende saker!

Jeg tenkte litt på dette med løgn og sannhet; det er en eller annen som skriver, i et av bidragene i Dalviken-boka, at forskjellen mellom litteraturen og journalistikken ikke egentlig er framstillingsmåten, men forholdet til sannheten, eller til sannhetsbegrepet. Hva tenker du om det?

Vi kan tenke oss et bilde, en historie eller et budskap; dette kan enten komme fra en observasjon, en faktisk hendelse eller fra en følelse hos meg. Slik jeg forstår Bech-Karlsen, måten han bruker å skille ut det litterære på, fra Dalviken og den tradisjonen, så kaller han det litterært når det begynner å gå inn i følelsene til folk, mens det jo heter seg hos enkelte at det eneste viktige jo faktisk er følelsene, hvordan ting oppleves, fordi alle opplever og føler ting forskjellig, så det må være det eneste sanne. Det er én måte å tenke om sannhetsbegrepet på, og den andre er jo å tenke mer hva som har privat interesse og samfunnsmessig interesse.

Ja, for er det ikke slik at når det er sant for den som skriver, vil også leseren merke det?

Jo. Tormod Haugland sa jo det, da jeg spurte hvordan de avgjorde hvem som skulle komme inn på Skrivekunstakademiet, og at god litteratur er når det virker som teksten har integritet på et eller annet nivå, enten det er i språket eller i fortellingen. Det er ikke bare noen som later som. Så er det virkelig.

Mettes anbefalinger: sjekk ut disse bøkene!

"Ei kronologisk liste over nokre av dei bøkene som har betydd noko for meg (eg utelét dei mest opplagte og dei som eg trur folk likevel leiter seg fram til, og fokuserar på dei som eg trur kan gi ei lita a-ha-oppleving. Difor finn de ikkje t.d. Anna Karenina eller Kristin Lavransdatter på lista, sjølv om dei skulle ha vore der eit par-tre gonger)"

• Eric Carle: Den lille larven Aldrimett
• Tove Jansson: Hvem skal trøste Knøttet.
  (Og dei gamle stripene som ho laga kvar dag for ei avis i London)
• Maria Gripe: Skyggen over steinbenken
• Elite-Serien: Historien om … (Florence Nightingale, Jeanne D’Arc, Marie Curie, Helen Keller, Benjamin Roosevelt, Thomas A. Edison, Jack London, med fleire, og særleg dei om kvinnene. Dei ga meg uutslettelege inntrykk og blei viktige førebilde)
• Tom Hill: Davy Crockett! (Sikkert politisk superlite korrekt. Men han blei helt fordi han kunne så mykje om naturen! Fint også at det var basert på ein faktisk fyr.)
• Kenneth Grahame: Det suser i sivet (Tenk at vennane til Padda held ut med han!)
• Jack London: Ulvehunden
• Hakkespettbøkene
• André Franquin: Teikneserien om Viggo
• Hvem Hva Hvor-bøkene
• Lars Lillo Stenberg: deLillos-tekstar
• Thomas Bernhard: Kjelleren, Pusten, alle saman, eigentlig!
• Tarjei Vesaas: Fuglane – på lydbok: lese av han sjølv, og sjølvsagt Bruene og Vindane
• Olav H. Hauge: Mange års røynsle med pil og boge: Olav H. Hauge les 97 eige dikt (lydbok)
• Per Pettersson: Til Sibir
• Carl Frode Tiller: Skråninga
• Olaug Nilssen: Vi har så korte armar (viste meg at det gjekk an å lage bøker)
• Johan Harstad: Herfra blir du bare eldre (viste meg at ein ikkje treng å lage seg sjølv til noe, at ein er heilt ok som ein er)
• Inger Bråtveit: Munn mot ein frosen fjord
• Hilde Myklebust: Berre dagar seinare
• Jean-Paul Sartre: No Exit (orig.: Huis clos, på norsk: For lukkede dører)
• Sylvia Plath: Ariel (A facsimile of Plath’s Manuscripts, Reinstating her original selection and arrangement

• Alec Finlay (red.): Passport, Wind Blown Clouds from the Skies of the World, Dreams for a Scottish Parliament
• David Shrigley: Drawings Done on the Phone Whilst Talking, Who I am and What I Want, The Book of Shrigley
• Edwin Morgan: The Song of the Loch Ness Monster
• Martin Parr: Boring Postcards
• Anonym: Ceci n’est pas un livre (ei lita bok eg fann i ein pitte liten bokbutikk i Paris)
• Roald Dahl renessanse: Å finne han på engelsk! Med tegninger av Quentin Blake! Bliss!
• Ludvig Wittgenstein: Philosophical Grammar, og Remarks on Colour (overraskande tilgjengeleg!) 

Inspirerande når ein skriv ei bok som heiter Flytårn

• Ernest Hemingway: Den gamle mannen og havet
• Kjell Askildsen: Omgivelser
• Ove Olderkjær: Norske fyr
• Andrzej Tichy: Sex liter luft
• Virginia Woolf: To the Lighthouse (den engelske lydbokutgåva lese av Juliet Stevenson i høgverdig oxfordengelsk)

Inspirerande bøker for ein illustrasjonsstudent

• Kim Hiorthøy & Erlend Loe: Den store, røde hunden
• Erlend Loe: Maria & José
• Kim Hiorthøy & Tore Renberg: Hando Kjendo
• Kim Hiorthøy: Fine ting, Tree Weekend
• Svein Nyhus og Gro Dahle: Snill
• Neil Gaiman: The Day I Swapped my Father for Two Goldfish
• Vetle Opedal: Flekkmonsteret bygger harefelle
• Torill Kove: Den danske dikteren (billedbok)
• Michel Gondry: Eigentleg filmregissør, men har laga noen hefte som fell innanfor ein raus definisjon av bøker
• Ralph Steadman: Gonzo the Art!
• Kai Gjelseth: Zoo Logisk

Anna eg vil nemne av det eg les no og synes er godt (sommaren 08)

• Jon Fosse: Andvake
• Miranda July: No One Belongs Here More Than You
• Pedro Carmona-Alvarez: Hjemmelekser
• Sigurd Tenningen: Gæa
• Simon Malkenes: Apokalypse – nå igjen?
• Odd W. Surén: Alt eg finn av essays, framlegg, kommentarar, osv
• Sjón: Romanane + songtekstane han har skrive for Bjórk
• Maria Parr: Vaffelhjarte
• Arnt Birkedal: Kaninar og kaninar
• Kari Stai: Jakob og Neikob
• Bjørn Rønningen: Sommeren på Mirabelløya
• Linda Klakken: theboringstore.blogspot.com
• Rune F. Hjemås: Eg er ikkje redd. Eg er ikkje redd
• Bjørn Sortland: 12 ting som må gjerast rett før verda går under

Mette sine lesetips for temaet fortellande journalistikk

• Jo Bech-Karlsen: Åpen og skjult – råd og uråd i fortellende journalistikk
• Jo Bech-Karlsen: Reportasjen
• Linda Dalviken: Fortellende journalistikk i Norden (ingen av desse tre bøkene gir eit fullgodt og nyansert bilde av fortellande journalistikk. Men dei belyser kvar sine sider av temaet og blir til samans ein slags tilstandsrapport av ståda her i landet)
• Tom Wolfe (red.): New Journalism
• Truman Capote: In Cold Blood