Odd Wilhelm Surén er novellist, romanforfatter, essayist, kritiker, visesanger, hagedyrker og hobby-ornitolog. Når bibliotekets utsendte ankommer hans sommer- og vinterbolig på det tjukkeste strilelandet på Austrheim, er det første vi får øye på en gigantisk jerngryte som henger over et bål midt på tunet. Surén står i sjakett og rører i en svær lapskaus med en gammel ljå uten skaft mens han stolt forteller at det er havørnstappe som står på menyen. Utsøkt og distingvert, litt som Suréns bokliste. Vi slår oss ned rundt et bord i kålhagen, plukker nebb ut av stappen og langer i oss før vi ser nærmere på den surénske kanon.
Odd W. Surén, kan du si litt om hvordan du gikk frem under utarbeidelsen av listen?
Jeg gikk langs bokhyllene mine og så hva som der var å finne. Av og til trakk jeg fram en bok, blåste på den, liksom, eller likesom, for å gi den livets ånde, og mens støvskyen formørket mitt sinn, og før dust og dumbe fikk legge seg igjen, som nådig snø over synd og sår, merket jeg meg boktittel og forfatter, og skrev dette ned, slik at det ingenlunde skulle gå tapt, men bli som en meddelelse til den hungrige allmue. Andre bøker framkalte jeg i hukommelsen, ikke ved å blåse, men ved å trekke pusten, og blant de hvirvlende minner steg da boktitler fram for mitt indre blikk. Dessverre er jeg nokså nærsynt, og har kontaktlinser bare på den delen av øynene som vender utover, så jeg er litt usikker på det jeg kunne skue i mitt indre.
Kan du si noe om utviklingen til leseren Surén? Hvordan startet ditt forhold til litteraturen?
Jeg begynte å lese tidlig, trolig fordi det ikke var annet å ta seg til. Tegneserier først, Donald, og et blad som het Happy, som inneholdt mange forskjellige tegneserier, og senere Tempo, som også besto av ulike serier, blant annet Sølvpilen og Asterix. Et blad som het Felix minnes jeg også med glede, i grunnen husker jeg skummelt mye av disse seriene, jeg kan ikke begripe at det skal være nødvendig, særlig med tanke på hvor mye annet jeg har glemt. Ikke minst husker jeg ennå med både gru og fryd en gang jeg fikk rote igjennom tegneseriesamlingen til en kamerat av meg, og fant en tegneserieversjon av The ancient mariner av Coleridge, selvsagt på norsk. Ja, jeg jublet ikke over funnet sånn med det samme, for jeg hadde aldri hørt om dette diktet før, og jeg forsto ikke at det var et dikt, men historien grep meg i alle fall, og jeg har aldri glemt den, eller min reaksjon på den. Så begynte jeg for alvor å raide bokhyllene. Den første boken jeg lå oppe en hel natt og leste, var Ulvehunden av Jack London. Da var jeg åtte år gammel. Boken vekket en voldsom leselyst, og i årene som fulgte skulket jeg gjerne skolen for å ligge på sofaen og lese romaner mens jeg slurpet uhyre søt te, med teskje, eller åt multekrem, også med teskje. Dietten bekom meg vel, for da jeg 16 år gammel vant mitt tredje av i alt fire skolemesterskap i kulestøt, var jeg 1,87 høy og veide 59 kilo, og ble av en motstander erklært for å være verdens tynneste kulestøter. Noen særlig struktur på lesingen min var det ikke før jeg ble foret med bedre bøker av kolleger, om de kan kalles det, mens jeg var sivilarbeider. Da leste jeg Céline, Márquez og Beckett. Siden gikk det slag i slag.
Du jobber jo som kritiker i Dag og tid, er det noen av bøkene her du selv har anmeldt? Hvordan er forholdet mellom lyst- og pliktlesning?
Jeg har anmeldt noen få av dem, men det hører absolutt til sjeldenheten at bøker man leser av plikt blir stående i minnet som ekstraordinære. Det skyldes sikkert situasjonen, og det at en må lese med en annen årvåkenhet når en bok skal anmeldes. I dag blir det for lite tid til lystlesning for mitt vedkommende, og det er lite trolig at det endrer seg med det første.
La oss ta det praktiske først: Hvordan er dine lesevaner? Sitter du deg i en lenestol og leser romanen til endes? Notater i margen? Veggkasting ved dårlig språk?
Jeg foretrekker å ligge når jeg lystleser, men jeg sitter i en god stol når jeg leser bøker jeg skal anmelde, for da må jeg ta notater, og det fungerer best sittende. Det hender jeg setter en strek i margen når jeg finner en god formulering eller en dyp sannhet, f.eks. “Alle som heter Odd er genier”.
Hvilke av bøkene på listen har du lest flest ganger?
Dubliners av Joyce har jeg lest mange ganger, og Sult av Hamsun. Bøkene til Vonnegut, Bernhard og Lindgren er også gjengangere.
Det er mange som leser enkelte bøker om og om igjen. Er det fordi man oppdager nye aspekter ved verkene ved hver gjennomlesning, eller er det bare fordi man vil tilbake til et tekstunivers man fant et hjem i, så å si?
Begge deler. Det første er den utviklende lesningen, forsøket på å komme dypere inn i teksten, en voksen lesning. Det andre er “Mor, eg vil tilbake!”
Hvis du kommer over en ekstra god forfatter, prøver du da å lese hele forfatterskapet?
Så sant det forekommer meg overkommelig. Og noen ganger blir man umettelig på et bestemt forfatterskap. Med Thomas Bernhard var det slik. Og Vonnegut.
Det hender jeg setter en strek i margen når jeg finner en god formulering eller en dyp sannhet, f.eks. “Alle som heter Odd er genier”.
Kan du si noe om påvirkningskraften til sterk litteratur i forhold til ditt eget forfatterskap? Blir du smittet?
Etter den første boken min fikk jeg vite at jeg hadde noe til felles med Kafka. Jeg hadde ikke lest noe av ham da, så det gjorde jeg før den neste boken. I den kan man nok finne en viss påvirkning, men bare i én novelle, tror jeg. Ellers har nok Askildsens misantropiske gamlinger påvirket meg en smule, særlig i den fjerne tiden da jeg selv ønsket å framstå som en misantropisk gamling. Det stadiet er heldigvis overvunnet.
På listen din er det mye som kan gå under betegnelsen høymodernisme, flere av bøkene er jo som grunntekster å regne i den modernistiske kanon. Er den førmoderne litteraturen uvedkommen for deg?
Nei, det er den ikke, men jeg foretrekker absolutt bøker som uttrykker noe om de eksistensielle vikårene, og da helst enkeltmenneskets vilkår. Kulissene er uten betydning, og ofte er det disse man benytter for å tidfeste litterære verker eller plassere dem i en bestemt æra eller skole.
Når det gjelder sjanger er det åpenbart romanen som er din foretrukne. Hva er det romanen er best på på sitt beste?
Jeg er litt tilbakeholden med å svare på slike spørsmål, for svaret får lesningen til å virke programmatisk og rasjonell, mens jeg nok har de beste leseropplevelsene der jeg blir overrasket, og der intuisjonen kobles inn, som den gjerne gjør når man skriver skjønnlitteratur. Men jeg kan si så mye som at jeg gleder meg over romaner der forfatteren eller den enkelte boken har sin egen språklige rytme og på en eller annen måte skaper en unik verden, som likevel er gjenkjennelig. Romanen er den eneste litteratursjangeren som kan handle om det lille og hverdagslige, og bare det, der noveller og drama konsentrerer seg om avgjørende situasjoner.
Hva med lyrikken - lever den et stille og hemmelig liv i ditt bibliotek?
Nei, jeg leser en god del lyrikk, og finner den ofte inspirerende. Hauge, Vesaas, Uppdal, Hölderlin, Bachmann og mange andre er forfattere jeg ofte vender tilbake til, men det er gjerne enkeltdikt som opptar meg mest hos disse. Jeg kunne ha nevnt Rimbereid også, eller debutsamlingen til Aina Villanger, og den kommende diktsamlingen til Tormod Haugland, Straumen går, som har en gjennomført rytme og en særegen form.
La oss så smått begynne å se nærmere på enkeltverk på listen din. Joyce, Woolf og Kafka regnes jo gjerne som modernismens innstiftere. Men både de tidligere Dr. Glas og Sult er jo modernistiske i sitt vesen, og de ligner jo også på hverandre. Hva syns du er det mest interessante med den navnløse, sultne i Christiana?
Det er jeg ikke sikker på, men det kan muligens være hans veksling mellom selvoppholdelse og undergangsdrift og hans forsøk på å overvinne egne plager ved å bagatellisere dem. Pytt, pytt, han er blitt en smule overkjørt, hva gjør vel det. I Torgny Lindgrens forfatterskap lever denne navnløses etterfølgere i hopetall, tilsynelatende fatalistiske, i hvert fall noen av dem, men ikke resignerte. Det gjør både dem og den navnløse sultne sympatiske.
Men hva så med resten av Hamsuns forfatterskap?
Det er øyeblikk av stor, poetisk kraft i den lettflytende prosaen f. eks. i Paa gjengrodde stier, og nordlendingenes forunderlig rike språk er fascinerende gjengitt i en rekke bøker. Jeg har i hvert fall tidligere hatt stor glede av romaner som Segelfoss by, Børn af tiden, Sværmere, og August-trilogien. Mysterier og Pan hører også med. Benoni var et komisk høydepunkt, perspektivskiftet i Rosa en liten nedtur, noe av sjarmen falt bort. Og når han skriver at fjellene står nedsunket i elde, i Markens grøde, forstår jeg landskapet som om jeg tilhørte det.
En eller annen har sagt at når Kafka var på fotballkamp heiet han alltid på ballen istedenfor på noen av lagene. Rent teknisk - hvordan er det egentlig Kafka klarer å bygge opp denne skumle men vakre stemningen av fremmedhet?
Den som visste det, du! Jo, Kafka forsøkte nok å beskrive verden slik han opplevde den, ikke slik annen litteratur sa at den skulle beskrives. Litteraturen speiler jo ofte litteraturen, ikke tilværelsen. For Kafka må det ha vært om å gjøre å skrive slik det så ut for ham, uten hensyn til samtiden. Slik estetikk er vi ikke vant til, det er kanskje det mest skremmende ved tekstene hans. I tillegg til at de er drømmeaktige, skyggefulle, som skrevet i feber, hvilket de kanskje også var, siden han hadde tuberkulose.
La oss dvele litt ved de store kanonene. På sporet av den tapte tid. Når og ikke minst hvordan kom du deg gjennom?
Jeg fikk en skiveprolaps i 1993, og kunne bare være oppe av sengen noen få minutter av gangen. Resten av tiden lå jeg og leste. Da jeg ble bra igjen var jeg så fanget av dette tekstuniverset at jeg var nødt til å fullføre. Dessuten hadde jeg da lest Céleste Albarets bok om Proust, noe som virkelig inspirerte til videre lesning.
Pytt, pytt, han er blitt en smule overkjørt, hva gjør vel det?
Skriveproplaps er ikke noe å spøke med. Céleste Albaret, ja, var ikke det Marcels oppvarter? En slags kombinert sekretær, sykepleier og hushjelp? Som har skrevet en bok om sine år med Proust? Men kan man komme nærmere personen Proust enn det Proust selv gir til beste?
Man får et nyttig korrektiv, og det fra et øyenvitne. Proust sett utenfra, på nært hold.
Listen din er på mange måter temmelig safe, og det mener jeg overhodet ikke som en innvending. Men er det noen bøker her som beveger seg i ytterkanten av - hva skal jeg kalle det - den gode smak? Noen som ikke er alment anerkjent som mesterverk?
Sissel Solbjørg Bjugn og Robert Kangas er vel ikke av de mest anerkjente.
Kangas er et nytt navn for meg. Hvem er dette for en skrue? Skriver han gode bøker?
Han er en värmlending med finsk mor, visstnok. Han har skrevet flere virkelig gode bøker som kan karakteriseres som feelbad-litteratur om dårlig fungerende relasjoner. Det vonde er som kjent ofte godt å lese.
Akkurat dét er jo et temmelig konvensjonelt utsagn. Men det er ikke ofte noen forsøker å artikulere hvorfor det stiller seg slik. Vil du gjøre et forsøk?
Idyllen er kjedelig og løgnaktig. I Paradis er løven en sau. Man lærer bare av det som settes på prøve. I opphisselse får språket temperament.
Idyllen er kjedelig og løgnaktig. I Paradis er løven en sau.
Ta deg en god slurk av neslevinen for her kommer et litt ubehagelig spørsmål: 6 av 46 titler på listen din er skrevet av kvinner. Hvorfor er det slik?
Det skyldes kromosomene. Nei, jeg vet ikke. Jeg vurderer ikke litteratur etter kjønn.
Sissel Solbjørg Bjugn beskrev sin skrift som en mellomting mellom Dorothe Engelbretsdatter og Kate Bush. «Eg er eit spennande par!» heter det i et av hennes dikt. En forfatter som har fått alt for lite oppmerksomhet?
Absolutt. Hennes friske, frekke humor, språkbevissthet, fornemmelse av samtiden og personlige kombinasjon av høyt og lavt burde ha gjort henne kjent i vide kretser.
La oss snakke om Woolf, vidunderlige Woolf. Forresten - du oppgir titler på både norsk og engelsk, og andre steder på tysk. Foretrekker du å lese på originalspråket?
Så sant det er forståelig.
Woolf omtales jo ofte, sammen med Joyce, som en av innstifterne av den såkalte stream of consciousness-teknikken. En av den litterære modernismens viktigste nyvinninger?
Ja, særlig som idé og eksempel på tenkning utenfor boksen. Den mulige avviklingen av grammatikkens åk bringer skriften nær hjernens småspråk. Vårt pludder forteller vår egentlige historie, der våre gjennomtenkte refleksjoner kamuflerer den.
A Room of One’s Own er en av flere essaysamlinger på listen din, også Georg Johannesen er representert. Hvilken plass har essayet i din lesning og litteraturforståelse?
Essays leser jeg når jeg kommer på at jeg må skjerpe meg. Da kommer jeg i essaymodus og leser knapt annet i flere uker. Hodet mitt svulmer opp og jeg blir så klok at jeg gremmes over universets ynkelighet. Men så leser jeg skjønnlitteratur igjen, og kommer tilbake til menneskene og den velsignede dumheten.
Dumhet var ikke blant Georg Johannesens favorittfenomener! Eller som han selv har sagt det: “Dersom man blir voksen i Norge, har man ikke mange å snakke med.” I følge Johannesen er jo Dagsrevyen et dikt. Hva tenker du om forholdet mellom Johannesens poesi og essayistikk?
Det er når den dumme tror han er klok at han blir farlig. Klokskap består blant annet i å vite at man er dum. Johannesens essayistikk er ofte poetisk. Han vet (visste) at alt språk er diktning. Diktene hans er fragmenterte resonnementer uten føleri. I revnene kun er der vårliv at se. Det er såre godt.
Jorge Borges, eller Jorge Francisco Isidoro Luis Borges Acevedo som vi kjenner ham som, er en litt fremmed fugl på din liste, som ellers er preget av en slags realisme i vid forstand. Hvilken rolle spiller det gode påhittet, eller fantasien, i ditt litteratursyn? Borges er jo eventyrlig i ordets rette forstand?
Lindgren skriver magisk realisme på svensk. Kafka var jo også en oppfinnsom forfatter. Jeg liker fantasifulle tekster når de er skrevet på en tilforlatelig måte. Man godtar det utrolige når forfatteren skriver det som om det er helt naturlig. Men de fleste forfattere kommer ikke på noe som helst. Da tvinges de til å kamuflere det foreliggende, eller referere det. Det blir det også mye bra litteratur av. Jeg har, med andre ord, sans både for fantasifull og fantasiløs litteratur. Virkelig stor litteratur skaper alltid sin egen målestokk, den utvikler sine egne kriterier.
Mircea Cărtărescu er i høy grad en samtidig forfatter. Fantasifull eller fantasiløs, hvordan vil du beskrive Orbitor-trilogien?
Den er ubeskrivelig! Knausgårds hovedverk er beslektet med Orbitor, men mangler rumenerens språklige velde og rikdom. Forfatterens frihet og sjangermessige repertoar i Orbitor er enestående, etter mitt skjønn. Nærmeste konkurrent er Joyce i Ulysses.
Det heter seg at Ulysses skal være så vanskelig. Men det er den jo slett ikke?
Nei, den er bare svær. Jeg leste en dansk oversettelse før jeg leste originalen, og syntes det var en imøtekommende bok.
Er i Dag Solstad og Tarjei Vesaas de beste moderne norske forfatterne?
Fløgstad, Vaage, Løveid, Ulven, Johannesen m.fl. Rangeringen er umulig.
Avslutningsvis, er det noen bøker vi ikke har vært innom som du vil trekke frem?
Som forrige svar antyder, kommer jeg stadig på forfatterskap jeg har glemt på listen. Jeg tror det er best jeg gir meg nå, ellers ender jeg med å ramse opp hele verdenslitteraturen.
Med det takker vi høflig for oss. Odd følger oss ned til båten, før han blir fjernere og fjernere for hvert åretak. Vi fortøyer på bibliotekets båtplass i Lille Lungegårdsvann. Lånekortet gløder i lommeboken.
Liste over Odd W. Suréns bokanbefalinger
- Torgny Lindgren: Berättelserna
- Torgny Lindgren: Pölsan
- Torgny Lindgren: Hummelhonung
- Thomas Bernhard: Gehen
- Thomas Bernhard: Trær som faller
- Kurt Vonnegut Jr.: The Sirens of Titan
- Kurt Vonnegut Jr.: Slaktehus-5
- Ingeborg Bachmann: Böhmen ligger ved havet
- Robert Kangas: Du frågar vad jag heter
- Georg Johannesen: Samlede dikt
- Georg Johannesen: Om den norske skrivemåten
- Georg Johannesen: Nytt om Ibsen og andre essays
- Fjodor M. Dostojevskij: Forbrytelse og straff
- Franz Kafka: Prosessen
- Franz Kafka: Slottet
- Franz Kafka: Samlede fortellinger
- James Joyce: Dubliners
- James Joyce: Ulysses
- Virginia Woolf: Mrs. Dalloway
- Virginia Woolf: To the Lighthouse
- Virginia Woolf: Et eget rom
- Olav H. Hauge: Dikt i samling
- Sissel Solbjørg Bjugn: Depp
- Kjell Askildsen: Thomas F’s siste nedtegnelser til almenheten
- Dag Solstad: Genanse og verdighet
- Dag Solstad: Gymnaslærer Pedersen
- Dag Solstad: 16.07.41
- Lars Amund Vaage: Kyr
- Hjalmar Söderberg: Doktor Glas
- Tomas Tranströmer: Samlade dikter
- Knut Hamsun: Sult
- Gabriel García Márquez: Patriarkens høst
- Claude Simon: Veien gjennom Flandern
- Flannery O’Connor: A Good Man is Hard to Find
- J.D. Salinger: Raise High the Roof Beam, Carpenters, and Seymor, an Introduction
- J.D. Salinger: For Esmé - with love and squalor, and other stories
- J.D Salinger: Franny and Zooey
- Tarjei Vesaas: Fuglane
- Tarjei Vesaas: Vindane
- Tarjei Vesaas: Dikt i samling
- Einar Økland: Når ikkje anna er sagt
- Jorge Luis Borges: Samlede fiksjoner
- Anthony Burgess: Jordiske makter
- Mircea Cărtărescu: Orbitor-trilogien
- Marcel Proust: På sporet av den tapte tid
- Väinö Linna: Ukjent soldat