av Henning H Bergsvåg — sist endret 2022-11-16T17:40:07+01:00
I Ådlands farvann. Nyhavn ved Elsesro i Sandviken bølger i den skinnende speilingen fra sjøen. På vei ned den solvarme grusveien ser jeg havnen og den grønne snekken som duver i bølgene. Styrbord sitter Øyvind Ådland, han hilser meg velkommen med en hånd til lua. Øyvind Ådland debuterte for noen år siden med den meget bemerkelsesverdige romanen ”Konfliktritt”, en bok som fikk en kraftig og kontroversiell mottagelse. Reaksjonene var forskjellige, men alle var vel enige om at en slik bok hadde man aldri sett før. Et nytt språk. Jeg gleder meg til å høre om hvilke bøker han vil anbefale oss. Hva som har inspirert ham. Han gir meg listen med 15 bøker, og starter motoren. Til jevn motordur legger vi ut mot Bergens skjærgård.

9. september 2003

Dette er en bemerkelsesverdig liste, Ådland?

He, he. Ja, særlig Ottosen x 2! Vel, det er vel et stort innslag av sakprosa her. La meg si det slik, jeg har alltid lest mye sakprosa. Gjennombruddet skjedde da jeg som 10-åring fikk tak i en utgave av Århundrets krønike (1989). Jeg ble fanget av dette. Små og store nyheter. Den inspirerte meg sterkt. Jeg begynte å skrive pressemeldinger selv. Satt og puslet i timevis. Skrev om begivenhetene på min egen måte, til meg selv. Hadde mye gøy med dette. En tidlig interesse, ja. Gjennom dette fant jeg fram til mine to store fascinasjoner: 2. verdenskrig og Titanic. Og senere da hjerte-og-karsystemet.

Du har faktisk hele 6 bøker på listen din som omhandler krigen?

La meg fortelle deg om et tidlig minne. En gang så jeg en bok i hyllen til min far. Den hadde et hakekors på bokryggen. Det gikk et støkk i meg. Jeg hadde blitt opplært til at det var noe farlig og grusomt ved dette symbolet. Ondt. Jeg tok ut boken og rev av omslaget. Kastet det inn i ovnen og tente på. Etter dette fikk jeg en sterk interesse for krigen og hva alt dette betydde. Skjellsettende, vil jeg si.

Kan du si litt om disse bøkene som har fascinert deg sterkest?

Jeg liker det meste av Kristian Ottosen! En pertentlig historiker! Kompromissløs i sin kildebruk. I kontrast til Hans Fredrik Dahl som er mer pressemann enn historiker, men han er en fremragende stilist. Ottosen er ikke så levende og dynamisk i språkføringen. Han satt selv 3 år i Sachsenhausen. Mange har skrevet ut fra slike erfaringer, men få har skrevet så mye på et slikt høyt nivå. Han er jo også prisbelønt, med blant annet Kommandør av St.Olavs Orden. Det er forbløffende å tenke på. At etter 3 år i helvete, å kunne skrive så omfattende og bra. Som krigshistoriker rager han høyt over Dahl, sistnevnte er mer enn litt opportunistisk. Kraftig kritisert for sin støtte til David Irving som var det historiske alibiet for nynazistene i National Front. Dahl måtte for en tid siden erklære offentlig at han tok feil i dette spørsmålet.

Er det personlige opplevelser Ottosen omtaler?

Bak lås og slå handler om tukthus, Ottosen selv satt en tid i tukthus i Hamburg. Men den sterke personlige vinklingen uteblir som regel. Han benytter en relativt nøktern fremstillingsform. Desto sterkere inntrykk gjør dette.

Hvilke temaer berører Hans Fredrik Dahl i de bøkene du anbefaler?

Dette er Quisling-biografien som kom ut i -90 og -91. Et ”annerledes” bilde av Quisling, hvor Dahl går tett inn på personen bak autoriteten. Han får fram noen menneskelige trekk, som ikke helt hadde vært fokusert på inntil da. Skrevet på en tiltalende måte, med en voldsom flyt og dynamikk. I den grad Georg Johannesen har rett i utsagnet om at all språkbruk inneholder elementer av diktning så er Dahl en dikter. Virkelig en interessant stil, den levende språkføringen kan mange sakprosaister lære noe av.

Du har også med ”Bergen i krig”?

Jeg har lært så mye av den boken. Kan si det samme om Nu går jeg fra dere. Veldig personlig. Forfatterens far Ingvald delte ut løpesedler med ”Legg ned våpnene!” til de tyske soldatene under krigen. Han ble dømt og siden henrettet, dømt av krigsretten ved 69. infanteridivisjon på Årstadvollen. Divisjonshovedkvarteret lå der under krigen. Skutt ikke langt herfra, i Hestviken på Laksevåg. Skriver gripende om egne opplevelser. Han skildrer sin egen far og gjør det med sårhet. Han legger ikke skjul på at han selv er et menneske.

Men du anbefaler også andre bøker, Ådland…

Daniil Kharms var og er en åpenbaring for meg! Det var i uke 7 i 1998 at Thorvald Steen kom til Nord-Norge. Han presenterte boken Ulla Backlund og han hadde oversatt. Basert på manus arkivert i biblioteket i st. Petersburg. På den tiden hadde jeg lenge vært på jakt etter en retning for skrivingen min. Det ble et sjokk! Dette er det jeg har lett etter. Veien min. En poetikk, ideologi? Sånn er det! Beckett var også inspirert av Kharms. En slags forløper.

Hva er det i ”Knakk!” Som gjør deg så begeistret?

Mennesket er så hjelpeløst i Kharms´ øyne. Så latterlig. Styrt av krefter langt borte, offer for de begivenheter som måtte inntreffe. På s. 67 er det en betegnende passasje. En elev spør sin lærer:

”- Finnes det noe på jorden som skulle kunne ha betydning og som til og med skulle kunne forandre hendelsenes gang ikke bare på jorden, men også i andre verdener? (…)

- Det gjør det, svarte læreren min.

- Og hva er dét? spurte jeg.

- Det er …, begynte læreren og ble plutselig stille.

Jeg sto og ventet spent på svaret. Men han tiet.

Og jeg sto og tiet.

Og han tiet.

Og jeg sto og tiet.

Og han tiet.

Vi står begge to og tier.

Oh la la!

Vi står begge to og tier.

Oh le le!

Ja, ja, vi står begge to og tier.”

Dette sier mye om Kharms syn på verden! Det er lite som har noen særlig mening. Kunnskap er ofte formålsløst. Hva vet læreren? Han vet INGENTING! Men vi må ikke glemme at Kharms levde under et regime som drepte mange av hans venner og kolleger. Troen på autoriteter er fraværende, noe som sterkt gjenspeiles spesifikt i denne teksten fra 1937. Kharms døde selv i 1941 i et russisk fengsel. Eller ”forsvant” som det heter. Hans absurdisme ble sett på som undergravende for Stalin-regimet. Kharms var med å starte avantgarde-gruppen OBERIU (Foreningen for Reell Kunst) i Leningrad, han kan sies å være beslektet med adamistene, en retning som var i utkanten av den russiske futurismen. Kharms er spesialist i øve vold på og bryte ned teksten, jeg selv har alltid likt å misbruke språket og misbruket har jeg perfeksjonert med avgjørende hjelp fra ham.

Jeg ser at du har med ”Hjerner” av Gottfried Benn?

Han var en tysk lege som bedrev kirurgi under 1. verdenskrig. Det ser vi tydelig i hjerneboken som kom ut på 20-tallet. En språklig kirurgisk krigføring! Vi leser hendelsene gjennom et forstokket legespråk som er høyst besnærende! Det appellerer til min egen forstokkede livs- og magefølelse. Dette er krutt! Storartet! Det finnes en angst der, som om noe … hovedpersonen, den unge legen Rönne, er en av de få fiksjonsskikkelsene jeg har kunnet identifisere meg med. Men det er lenge siden jeg leste den. Jeg setter Hjerner veldig høyt. Men den er vanskelig å snakke om.

I ”Springfart ved fjorden” av Rolf Sagen møter vi et helt annet språk? Vilt og uhemmet.

Her ruller det videre hele tiden. Det er som å befinne seg i denne fjorden, så plutselig er vi i Osterfjorden, derfra videre til en annen fjord. Å lese mellom linjene får en underlig forfriskende betydning. Et helt vilt og massivt maskineri. En vestlandsforfatter jeg identifiserer meg med.

Jeg husker at vi møttes første gang da Lund leste opp fra sin ”Om naturen” på Hotell Terminus…

Lund er alltid en stor opplevelse! Han har mye mer tyngde enn bare villskap. Betyr mye for meg. Husker godt da jeg leste Grøftetildragelsesmysteriet. Leste den i fjor sommer da jeg grøftet 50 meter alene. Noe av det tyngste jeg har gjort. Det som holdt meg oppe var lesningen av Lund. Kjenner meg igjen i den. Ikke i grøftingen, men i språket. Tankestrømmen, sprangene. Lange, gjennom-maskinskrevne sprang. En samfunnskritisk og vittig forfatter.

Du anbefaler også flere diktsamlinger?

Jeg vil gjerne snakke om Tor Jonsson. Han beskriver sorg, lengsel og ensomhet på en måte som svært få andre lyrikere kan gjøre. Ingar Sletten Kolloen – som var en ungdomsvenn av ham – mener at han var helt annerledes som person. At han lo ting bort, var tilsynelatende tøff og ukrenkelig. Nok om det. Han tar på en måte alt ut i dette sentrallyriske jeg-et. Tydelig at det i dette er Jonsson selv som snakker. Men dette er alltid vanskelig å snakke om. Men Jonsson er min favorittpoet!

Og du anbefaler også en annen ung Bergensforfatter, Yngve Pedersen…

Tror ikke jeg skal si så mye. Kjenner han for godt personlig. Men hadde elsket den boken uansett. Trass. Tro på fornyelse, gjenoppstandelse! Samtidig veldig stutt og forvrengt. En sterk mikstur! Troen på en naturromantisk tilnærming i et surrealistisk språk.

Uten å merke det er vi tilbake til utgangspunktet. Nyhavn ved Elsesro. Jeg har knapt oppfattet det vakre landskapet fra båten. Øyvind Ådland fortøyer båten. Jeg sier takk for anbefalingene. Jeg forlater Ådland i havnen. Gleder meg til å ta fatt på noen av bøkene.

Øyvinds anbefalinger: sjekk ut disse bøkene!