Jeg er ikke den eneste. Vi var mange som gikk omkring i Bergen med Hovland på innerlommen. Drakk vin med katter på hustak, hadde Hovlandske samtaler i trange bakgater, ikledd fretex-dresser og hatt. Og jeg husker sorgen over å ha lest alt. Men ved en tilfeldighet, på en obskur hylle i biblioteket, fant jeg en essaysamling: Konspirasjonar, av Ragnar Hovland. Det skulle bli et avgjørende funn. I den boken leste jeg for første gang om forfatterne som skulle komme til å få meg til å begynne å skrive. Richard Brautigan, Boris Vian, Peter Bichsel, Raymond Queneau og Captain Beefheart. Hovland anbefalte med humør og overbevisning og jeg stolte på ham. Jeg ble ikke skuffet. Plutselig hadde jeg en haug med nye favorittforfattere!
Nå er det på tide å snakke med Ragnar Hovland, en kultfigur i norsk litteratur.
Man kan kanskje påstå at det en forfatter skriver er en sum av det han har lest? Gjelder det deg?
Jo, men enkelte deler av den summen er viktigere enn andre. Pussig at det er noen forfattere jeg alltid trekker fram. Og noen like viktige jeg sjelden nevner. Dette er en blanding av bøker som har påvirket meg som menneske eller forfatter, eller en kombinasjon av dette. Og noen som ikke har gjort noen av delene. Men likevel må stå der.
En bok du vel har et nært forhold til er Boris Vians helt vidunderlige ”Dagenes skum?” En bok du skrev om i ”Konspirasjonar” og som skulle bli en magisk lesning for meg?
Dette er trolig en av de viktigste bøkene jeg har lest. Oppdaget den da jeg tok fransk mellomfag. Jeg kjente til sangen ”Desertøren” men ellers var dette ukjent. Traff først på en fortelling av ham i en Bing-Bringsværd-antologi. Så begynte jeg på romanene. En nesten ut-av-kroppen-leseopplevelse! Et helt annet univers enn noe jeg til da hadde lest. Jeg slukte alt!
Boken følger helt og holdent sine egne lover. Men har elementer fra logikken i Alice in Wonderland. Leken med ord. En kombinasjon av det vakre og grusomme på samme tid.
I all sin eksploderende språkprakt er det også en hemningsløst mørk bok?
Og hysterisk morsom på samme tid. Fylt med fantastiske elementer. En vakker tragisk kjærlighetshistorie er det også. Vian har andre strålende bøker også. Hjerteskjæreren og den uoversatte L`automne á Pékin. Men jeg må innrømme jeg alltid har vært fascinert av Boris Vian som person. En mytisk figur i fransk litteratur. Døde ung som seg hør og bør. Utdannet ingeniør og jazzmusiker. Spilte på klubbene i St. Germain-kvarterene i Paris. Omgitt av vakre kvinner og dyre biler. Han vanket også i kretsen rundt Sartre og De Beauvoir. Men han lot seg aldri helt integrere. De ble vel for alvorlige for ham.
En klassisk levemann med andre ord. Hvordan fikk han tid til å skrive?
Alle romanene ble skrevet i løpet av en toårsperiode. Dagenes skum ble til i løpet av noen måneder!
Du er også kjent for å skrive fort, Hovland. Du har til og med gitt ut 20 bøker i en engang med ”Åleine i Alpane”. Henter du inspirasjon fra Vian?
Han viste i alle fall at det er mulig.
Det er noen bøker som når jeg anbefaler dem til folk er garantert å lykkes. ”Dagenes skum” er en slik bok. Og din egen ”Sveve over vatna”. Folk ringer senere på kvelden og jubler. Og ikke minst Richard Brautigans bøker. Det slår aldri feil!
Richard Brautigans bøker er strålende. Særlig Ørretfiske i Amerika, En konføderal general fra Big Sur og den nydelig poetiske So the Wind Won´t Blow It All Away. Da jeg leste dem første gangen skjønte jeg at her er det noen som skriver og tenker som meg selv. Fant ham først i antologien Bemann barrikadene, fienden har sluppet løs sin pysjamas, gjendiktet av Einar Økland og Paal Helge Haugen. Blant pop-poeter som Paul Simon og Leonard Cohen. En usalig blanding! Siden fant jeg Ørretfiske i Amerika og sa: YES! Dette var saker! Så slukte jeg alt.
Du refererer en del til Brautigan i bøkene dine? Den herlige figuren ”Lee Mellon” i ”En konføderal general fra Big Sur” virker å være i nær slekt med din egen Dr. Munk?
Jo, jeg må innrømme at det er et slektskap der. Lenge var jeg redd for å snakke høyt om Brautigans bøker fordi jeg var redd for at likheten skulle bli for slående. Brautigan hadde alle de kvalitetene jeg lette etter på den tiden. Øvelser i stil, villskap, og poesi. Og samtidig lettlest, morsomt og språkbevisst eksperimenterende! Den deilige befriende følelsen det var å lese ”Ørretfiske”. Det er på mange måter en typisk amerikansk roman. Inspirert av Mark Twain. Men språklig noe helt nytt Han brukte omveier og metaforer som ingen kan gjøre etter ham.
“So the Wind Wont Blow It All Away” er mesterlig!
Den mørkeste boken. Enda et monument over det Amerika som ble borte. Før Tven kom og ødela. Om et par skjebnesvangre timer i en gutts liv, da han drar til butikken og velger å kjøpe to geværkuler i stedet for en hamburger. Og om et ektepar som hver dag på samme tid kommer kjørende med en liten lastebil ned til et lite vann, der de setter opp stuen sin. Sofa, lampe, komfyr. Der sitter de og fisker utover kvelden og ettermiddagen.
Richard Brautigan er også en mytisk figur. Har mytene som omhyller forfatterne vært viktige for deg når du har manøvrert deg mellom bokhyllene?
Husker jeg leste Brautigan-reportasjen som Olav Angell hadde i Vinduet på begynnelsen av 70-tallet. Litt sånn ”En fuktig natt på byen med Brautigan”. Jo, det er klart at mytene hadde noe å si. Richard Brautigan eksponerte seg selv kraftig. Han hadde alltid bilde av seg selv frampå bøkene. Sammen med en ny dame. Samtidig var han en svart og selvdestruktiv type. Ekstremt opptatt av døden. Han tok som kjent livet sitt i 1984, like etter at han fullførte So the Wind Wo’nt Blow It All Away”. Samtidig var han også tidsriktig. Skrev dikt om Grateful Dead og slikt. Lenge avskrevet som en hippieforfatter og lagt bort. Men bøkene hans leses som aldri før. Og det er godt å vite!
I flere av Brautigans bøker møter vi en passiv forteller akkompagnert av en villmann som driver handlingen. Dette er en konstellasjon du også har benyttet deg av?
Det er et takknemmelig grep. Don Quijote er i så måte den første buddy-romanen. Der driver Don Quijote frem handlingen, mens stakkars Sancho Panza trofast følger etter. Samme som i Tom Sawyer og Huckleberry Finn. Tom er den optimistiske og fantasifulle, mens Huck bare prøver å henge med. For min egen del ligger det vanskelig for meg å skrive en Kafka-roman der hovedpersonen er alene og grubler. Det er godt å ha med en person til. Å spille ping-pong med.
Du nevnte at det er ting du ikke så ofte trekker frem?
Norsk litteratur snakker jeg sjelden om. Mange flotte lesninger her. Kjartan Fløgstad, Einar Økland, Arild Nyquist og Tor Åge Bringsværd. Bringsværds bøker var kjempeviktige for meg lenge. De hadde ingen virkning på skrivingen min, men de skapte et ønske om å skrive! Det løsslupne, følelsen av alt det rare språket kan brukes til. Samme med Ray Bradbury, Kurt Vonnegut jr. og annen science fiction. Store oppdagelser! Bradburys bøker er poetiske, fylt med vakre setninger og melankolsk atmosfære. Jeg kan sterkt anbefale folk barndomsskildringen Dandelion Wine og grøsseren Something Wicked This Way Comes!
Når du nevner det norske tenker jeg at folk gjerne starter utforskningen av sin norske samtid i den fasen de selv begynner å skrive. En slags kartlegging av det landskapet man skal skrive seg inn i. Var det slik i ditt tilfelle?
Jeg begynte å lese for fullt i andre året på gymnaset, og det var der jeg fant fram til det norske. Jan Erik Vold var en stor oppdagelse! Og særlig Mor Godhjertas glade versjon. Ja. Vold er en forfatter som ikke kan settes høyt nok. Han har hatt enorm betydning. Både som forfatter og formidler av litteratur. Og kompisene hans, Solstad og gjengen.
Jan Erik Vold er også opptatt av å anbefale forfatterskap han syns fortjener å bli lest. Fikk du noen tips av ham den gangen?
Peter Bichsel! Og hans bok Egentlig ville fru Blum bli kjent med melkemannen. En av de viktigste etterkrigsbøkene på noe språk. Som alle har vært borti den vet, fyller den leseren med grenseløs lykke!
Å lese den boken gir meg nesten alltid et skrivekick. Det er noe med en merkelig frihet i de nøkterne beskrivelsene av folk og ting?
Samme her! Noe med det antydende språket. Hverdagslig og samtidig gåtefullt. Mye av det er et spill, iscenesettelser. Jeg føler at forfatteren regisserer sine personer. Jeg oppdaget vel noe om forfatterrollen med denne boken. Posisjonen. Friheten i å flytte karakterene. Det knappe språket. Men jeg var også opptatt av de store fortellingene. Charles Dickens store romaner. Alexandre Dumas´ Tre musketerer. Historier jeg hadde vært borti som barn. De ulike tingene jeg leste tilfredstillte ulike behov. Marcel Prousts På sporet av den tapte tid var begynt å komme på norsk. Det var stort. Har aldri lest hele igjennom. Har greid 5 bind. Det var heavy for en gymnasiast. Setninger som glir og glir og glir. Helt nye skrivemåte for meg. Senere skulle jeg komme tilbake til det, annen fransk litteratur.
La oss gå videre i anbefalingene dine, det er mange klassikere her?
En del bøker kommer man ikke utenom. Geroge Orwell, Joseph Conrad, Albert Camus. De fortjener sin plass! Og James Joyce! Og da blir det Finnegans Wake som er min favoritt. Men jeg har også tatt med en god del barnelitteratur. Spesielt boken om Stuart Mus har gjort sterkt inntrykk.. Særlig slutten der Sturt Mus i et utslag av melankoli kjører av sted i den lille bilen sin.
Han er forelsket i fuglen Margalo, ikke sant?
Ja, og det er et tap Stuart ikke kan bære. Han må finne henne igjen. En venn av ham bygger en liten bil til ham som han kjører av sted i. Har en kort affære med en Harriet. Også en kostelig scene der han er vikarlærer. Det blir høst og han treffer en telefonreparatør på en bensinstasjon. Og de snakker om nord. Der det fins noe annet. Om at i nord blåser vindene på en spesiell måte, grenene knirker slik og slik. Og så kjører han ut av boken mot nord på leten etter sin elskede. Den slutten etterlot et sug i meg jeg aldri før hadde opplevd. Og jeg har brukt dette sluttgrepet mer enn en gang selv.
Du anbefaler også to Tove Jansson-bøker: ”Sent i November” og ”Pappaen og havet”?
Mummi-bøkene er fantastiske! Jeg hadde en periode der jeg leste alt av Jansson fra perm til perm. Først som 12-åring, siden som voksen. Det er bøker som funker like godt for voksne.
Jeg har selv en 6-åring hjemme som blir merkelig stille og drømmende av disse mørke fortellingene. Det er ikke tull de driver på med?
Nei, det er dypt alvor. Mummiene er ingen dumminger, nei. Selv om de ser rare ut. Det er alvorlige ting de har fore seg. Og så den vidunderlig nordiske sensommeren!
Nok en gang fantastiske elementer og realisme i samme univers. Omgivelsene er skrudde, men følelsene er ekte?
Straks man er innenfor denne boken så godtar man reglene, bokens logikk. Sent i november er antagelig den beste boken. Der går alle og venter på mummifamilien som er borte. Gjennom hele boken. På slutten aner man konturene av dem i det fjerne.
Det er kanskje naturlig å gjøre en overgang til en annen av dine favoritter: Gabriel Garcia Marquez og hans: ”Hundre års ensomhet” og ”Kjærlighet i koleraens tid”?
De leste jeg mot slutten av studietiden. Jeg hadde hørt så mye skryt om Marquez at jeg bare måtte lese. Men jammen var det bra! Men helt ulikt noe annet jeg hadde lest. Realisme og fantasi i ett. Men noe helt annet enn f.eks Boris Vian. Som vanlig ble jeg besatt og leste alt av forfatteren. Det inspirerte til skriving det også! Kraften i fortellingen. Et voldsomt stoff, på en flott måte. Jeg er misunnelig på Marquez som har dette store stoffet til rådighet.
Han kommenterte at hans litterære forbilder var Franz Kafka og sin egen bestemor. Det sier litt om rikdommen i den latinamerikanske fortellertradisjonen?
Artig også at mange latinamerikanske diktere trekker fram Kafka som forbilde.
Det er noen likheter der mellom det øst-europeiske og det latinskeamerikanske, kanskje innslagene av fantastiske elementer? Østeuropeerne har stor sans for det absurde. Du har med ungareren Istvan Örkény?
Ja, "Familien Tot". En ustyrtelig morsom fortelling. Husker sjelden handlinger på bøker men denne husker jeg. En vanlig familie som får besøk av en major. Hele familien anstrenger seg kraftig for at han skal trives. Obersten liker å brette papir. Så familien bretter sammen med ham. Majoren bretter og bretter, dag og natt. Familien holder på å tørne, de er trøtte og trenger søvn, men de bretter videre. Smugsover noen minutter under bordet og så opp igjen. Denne må folk lese!
Jeg legger merke til at det er få kvinnelige forfattere på listen, er det tilfeldig?
Du sier noe der. Gertrude Stein, Zinken Hopp og Tove Jansson.
Og så Cecilie Løveid!
Hun er utrolig flott. Jeg visste om henne før hun debuterte, ble imponert over tekstene hun hadde i antologien Åtte fra Bergen. Et språk jeg ikke hadde sett før. Most og Sug. Leit at hun sluttet å skrive romaner. Men de som er der, de står seg. Jeg liker også godt kompromissløsheten til Gertrude Stein. Hun legger ikke noe imellom. Språklig. Og med en stor innflytelse. Hemingway hadde ikke vært Hemingway uten henne. Gertrude Stein står støtt på sitt eget sted i litteraturen.
Lite oversatt til norsk, men ”Ida” kom for en tid tilbake?
Ja, den er sterkt anbefalelsesverdig. Og Three Lives. Den ene av de tre personene i boken er en svart hushjelp. Språket hennes består av en nesten ugjenkjennelig slang. De sies at Stein behersket språket så godt at da hun oppsøkte havnekvarterene for å teste ut boken ved å lese høyt for de svarte lossearbeiderne, var de med hele veien. De lo de og koste seg. De kunne nesten ikke tro hvor bra hun gjorde det. Gertrude Stein, den store modernisten, tok opp i seg det folkelige. Det er et trekk som går igjen mye blant anbefalingene her. Folkelig fortellerstil og modernistisk eller postmodernistisk utgangspunkt.
Du er også orientert mot fransk litteratur skjønner jeg? Helt fra Alfred Jarrys skuespill ”Pere Ubu”fra seint 1800-tall?
Jarry var en helt for surrealistene. En forgjenger. Uten Alfred Jarry, ingen Boris Vian eller Raymond Queneau. En anarkisme i språket hans. Kraft til å rive ned alt! Parodiere alt. Lærd og morsomt på samme tid. Ja, det går en fransk motstrøm-linje gjennom det jeg liker. Helt fra Rabelais, via Jarry og fram til Georges Perec og Livet- en bruksanvisning. Jeg syns fransk litteratur er kjedelig for det meste. Med eksepsjonelle unntak!
Du har selv oversatt Raymond Queneaus helt ville bok ”Stiløvingar”. En bemerkelsesverdig bok på mer enn en måte?
Og en så godt som umulig oversetterjobb! Boken tar utgangspunkt i 99 utgaver av den samme scenen. En banal historie om en mann på bussen som observerer noen som krangler om en hattesnor. Siden ser han den ene av dem igjen på en annen kant av byen. Det er knapt en historie, egentlig. Så beskrives dette gjennom 99 ulike sjangre. Fortelling, dikt, skuespill. Og ikke minst sonetter, tulleengelsk og tulleitaliensk.
Og ypperlig til å lese høyt fra på nachspiel!
Jeg har brukt denne boken med stort hell ved skolebesøk og annen skriveundervisning. Den er fryktelig morsom. Bare å se at sånn kan også en bok se ut, åpner øynene for hva en bok kan være. Queneau var en kunnskapsrik mann. Samtidig skrev han bøker som var enkle å lese. Folkelige i uttrykket.. Henter inn referanser fra alle mulige slags vitenskaper. Men også lengre fortellende partier som røsker opp i leseren.
Enda lengre tilbake i tid anbefaler du de praktfulle bøkene om kjempene Gargantua og Pantgruel?
Disse bøkene er en eksplosivt møte mellom det mest vulgære og det mest lærde. Og det er ingen uvanlighet. Jeg finner det samme hos Chaucer eller Shakespeare. Forbilledlig sammensurium av lærd og morsomt. Sånt liker jeg. Hos Lewis Carroll også. Det er også paraleller mellom ”Alice” og Livet- en bruksanvisning. Sjakktrekk og matematiske formler. Samtidig var Carroll en mester i ordspill. I aller høyeste grad en voksenbok. Og for meg en av ”basisbøkene” i boksamlingen. Jeg leste den forresten først som voksen.
Føler du at vi har nevnt ”basisbøkene” nå? De du virkelig kan anbefale folk å lese?
Ja, nå har vi dekket mye.
Ikke så mange nye utgivelser her?
Nei, ikke mye har festet seg. En trenger noen tiårs avstand ofte. Men jeg har med Jon Fosse sin roman Morgon og kveld. Den forsvarer sin plass. Den beste romanen hans, vil jeg si.
Det mente jeg også, helt til jeg leste den nye ”Det er Ales”!
Den har jeg ikke fått lest enda. Jeg gleder meg. Morgon og kveld er en praktfull bok. Realisme, men fra et umulig perspektiv. En død manns fortelling. Gjort på en overbevisende måte. Og faktisk veldig morsomt. Det er ikke så mange som trekker fram humoren hos Fosse, men den er sjelden langt unna. Det er noen kostelige scener der. Før hovedpersonen skjønner at han er død.
Du har også tatt med 2-3 musikkbøker. Er musikk viktig for deg?
Ja, denne typen litteratur har jeg stor glede av. Ian MacDonalds Revolution in the Head. Helt klart en nerdebok. Han skriver om alle detaljer omkring hver eneste Beatles-innspilling. Små mini-essays. Og Lost in Music av Giles Smith, en personlig og morsom beskrivelse av forfatterens platesamling. Mye 80-talls musikk. T.Rex og utover. Grace Jones og Nik Kershaw. Utrolig morsom bok!
Det er få som snakker om det, men sangtekster er vel en type litteratur som vi er mye i berøring med, enten vi vil eller ikke?
Musikk er et slags alternativt univers. Noe å lengte etter. Har aldri vært så opptatt av tekstene. Men mine første skriveforsøk var sangtekster. Må ha tenkt at det var det naturlige for et menneske å gjøre.
Og nylig toppet du VG-listen med en slik en?
Ja, så menn. Men med hånden på hjertet: Beatles forandret livet mitt. I langt større grad enn Dylan. Men skal ikke si at teksten ikke betyr noe. Men bruddstykker av tekster. Det blir viktig. Og bildeskapning bygd på mistolkninger. Jeg hører mye feil. Hører feil og får hodet fylt med sprø bilder.
Jeg har en kjæreste selv som hører konsekvent feil. Det er stor underholdning og noen ganger stor litteratur å be henne gjengi poptekster!
Jeg har det på samme måte. F.eks Beach Boys: ”Good Vibrations”. Jeg hørte alltid. ”Good Bye, Brations!” Lurte ofte på hvem eller hva dette ”Brations” var!
Og her må vi gi oss. Vi er på endestasjonen. Farvel, Brations. Han sier det er på tide å dra mot øst. Vi vinker farvel. Han blir borte med toget som blir to lys som forsvinner i retning Arna-tunnelen. Et rødt og et grønt. Tilbake på stasjonen ligger en koffert. Jeg åpner den og finner de anbefalte bøkene. Nå er det opp til oss. Jeg drar den ut av stasjonsområdet. Ut i retning taxiholdeplassen og septemberregnet. En kommende mørketid. En taxisjåfør hjelper meg med kofferten. ”Hvor skal du?” Jeg setter meg inni: svarer: ”Hjem og lese”.
Ragnars anbefalinger: sjekk ut disse bøkene!
- Charles Dickens: Great Expectations (Store forventninger)
- Charles Dickens: The Pickwick Papers (Pickwick-klubben)
- Knut Hamsun: Sult
- Knut Hamsun: Mysterier
- Boris Vian: L’écume des jours (Dagenes skum)
- Boris Vian: L’automne á Pékin
- Flann O’Brien: At Swim-Two-Birds (På svøm-to-fugler)
- Mark Twain: Tom Sawyer
- Mark Twain: Huckleberry Finn
- Tove Jansson: Pappaen og havet
- Tove Jansson: Sent i november
- Peter Bichsel: Egentlig ville fru Blum bli kjent med melkemannen
- Istvan Örkény: Familien Tót
- Dylan Thomas: Portrait of the Artist as a Young Dog (Portrett av kunstneren som hvalp)
- James Joyce: Finnegans Wake
- Tarjei Vesaas: Is-slottet
- Tarjei Vesaas: Vårnatt Tor Åge Bringsværd: Den som har begge beina på jorda står stille
- Kurt Vonnegut jr.: Slaughterhouse 5
- Kurt Vonnegut jr.: God Bless You Mr. Rosewater (Gud velsigne Dem, Mr. Rosewater, eller Perler for svin)
- Kurt Vonnegut jr.: Cat’s Cradle
- Richard Brautigan: Troutfishing in America
- Richard Brautigan: A Confederate General From Big Sur
- Richard Brautigan: So The Wind Won’t Blow it All
- Raymond Queneau: Un rude hiver
- Raymond Queneau: Exercises de style (Stiløvingar)
- E.B. White: Stuart Little (Stuart mus)
- Georges Perec: Livet bruksanvisning (La vie mode d’emploi)
- P.G. Wodehouse: "Det meste (særleg Jeeves-bøkene)"
- Jeeves og diktatoren
- Jeg stoler på Jeeves!
- Ring på Jeeves / Utmerket Jeeves! / Jeeves den uforlignelige
- Lewis Carroll: Alice in Wonderland / Through The Looking-Glass
- James Boswell: Life of Johnson
- Cecilie Løveid: Most
- Cecilie Løveid: Sug
- Gerhard Stoltz: Aclahuasi, Peru
- Einar Økland: Amatøralbum
- Einar Økland: Galskap
- Kjartan Fløgstad: Dalen Portland
- Kjartan Fløgstad: Fyr og flamme
- Arild Nyquist: Dexter og dodater
- Dag Solstad: Svingstol
- William H. Gass: Omensetter’s Luck
- William H. Gass: In the Heart of the Heart of the Country & Other Stories
- Thomas Pynchon: The Crying of Lot 49 (Katalog 49)
- Cervantes: Don Quijote
- Alain-Fournier: Le Grand Meaulnes (Den store Meaulnes)
- Raymond Chandler: The Big Sleep
- Raymond Chandler: The Long Goodbye
- Sherwood Anderson: Winesburg, Ohio
- Gertrude Stein: Ida
- Gertrude Stein: Three Lives
- Gabriel Garcia Márquez: Hundre års ensomhet
- Gabriel Garcia Márquez: Kjærlighet i koleraens tid
- Franz Kafka: Slottet
- Franz Kafka: Amerika
- Franz Kafka: Noveller
- Samuel Beckett: Mens vi venter på Godot
- Albert Camus: Den fremmede
- Marcel Proust: På sporet av den tapte tid
- Arne Garborg: Bondestudentar
- Arne Garborg: Kolbotnbrev
- Rolf Stenersen: God natt da, du
- Agnar Mykle: Lasso rundt fru Luna
- Agnar Mykle: Sangen om den røde rubin
- Henry Miller: Krepsens vendekrets
- Henry Miller: Stenbukkens vendekrets
- Robert Louis Stevenson: Skatten på sjørøverøya
- Montaigne: Essays
- Aasmund O. Vinje: Ferdaminne
- Boccaccio: Decameronen
- Günter Grass: Flyndra
- Jon Fosse: Morgon og kveld
- Kenneth Grahame: Det suser i sivet
- Zinken Hopp: Trollkrittet
- Alfred Jarry: Dr. Faustroll
- Alfred Jarry: Père Ubu (Kong Ubu)
- Hunter S. Thompson: Fear and Loathing in Las Vegas
- Greil Marcus: Mystery Train
- Ian MacDonald: Revolution in the Head
- Giles Smith: Lost in Music
- Sarah Kirsch: Das simple Leben (dikt i utvalg)
- Emily Brontë: Stormfulle høyder
- Rolf Sagen: Springfart ved fjorden
- A.A. Milne: Ole Brumm
- René Belletto: Histoires d’une vie
- Alfred Kubin: Die andere Seite
- J. L. Borges: Noveller
- J. L. Borges: Labyrinter
- Edgar Allan Poe: Noveller
- Gøran Tunstrøm: Juleoratoriet
- Johan Fredrik Grøgaard: Dyvekes grav
- Ray Bradbury: Something Wicked This Way Comes
- Ray Bradbury: Dandelion Wine
- Russell Hoban: Riddley Walker
- Bruno Schulz: Kanelbutikkene
- Joseph Conrad: Mørkets hjerte
- George Orwell: 1984
- Jan Erik Vold: Mor godhjertas glade versjon. Ja.
- Francois Rabelais: Gargantua
- Francois Rabelais: Pantagruel
- Asbjørnsen og Moes eventyr
- Brødrene Grimms eventyr
- Eventyr frå 1001 natt
- H.C. Andersens eventyr
- Snorres kongesoger
- Bibelen
- Egilssoga