I et intervju på forskning.no sier forfatteren Tor Åge Bringsværd: ”Moderne vitskap endrar samfunnet, og den endrar kvardagen til vanlege mennesker heilt ned på detaljplanet. Likevel har eg til gode å sjå dette synleggjort i dei kommersielle bokklubb-bøkene. Det finst framleis langt fleire traktorar enn pc-ar i norske romanar!”
Hva er ditt personlige forhold til science fiction-litteraturen? Og har science fiction hatt en innvirkning på ditt eget forfatterskap?
Jeg tror jeg leser vel så mye for å bli overrasket, forundret, som for å oppleve gjenkjennelse. Derfor har jeg alltid vært interessert i og latt meg fascinere av fantastisk litteratur.
Rent biografisk begynte jeg å lese SF da jeg var tretten-fjorten år. Faren min var sjømann, seilte mye i Statene, der han kjøpte en mengde SF-pocketbøker som han leste på frivaktene. Han tok med seg alt hjem og en dag kom jeg over en pappeske full av skatter på loftet. Jeg slukte alt, klassikere som Robert Heinleins Orphans of the Sky, A.E. Van Vogt, Arthur C.Clarke, Ray Bradbury etc., og ble en kløpper i engelsk, samtidig som leselysten for alvor ble vakt i meg. Siden leste jeg all SF i Lanterne-serien.
Nå leser jeg science-fiction i perioder, og når jeg har en slik periode, kan jeg ikke lese mainstream. De to siste SF-bøkene jeg leste, var Who? av Algis Budrys (en nesten glemt, men glimrende SF-forfatter) samt Oryx og Crake av Margaret Atwood, som jeg uten å nøle vil anbefale.
Science-fiction har hatt liten eller ingen betydning for mitt eget forfatterskap. Jeg har heller lest SF for å ”koble av”. De forsøkene jeg har gjort på å skrive science fiction, eller på en eller annen måte innlemme elementer av det i mine (realistiske) prosatekster, er blitt dårlig mottatt blant redaktører og konsulenter. Etter min mening skyldes det at de mangler kompetanse. Jeg ble for eksempel av en konsulent en gang ”beskyldt” for å ha diktet opp Brødrene Strugatskij. Her i landet har enkelte med makt og innflytelse i det litterære systemet ikke engang hørt om Russlands viktigste SF-forfattere. Sånn er det bare, det må vi leve med, jeg bebreider ingen, det sier kanskje mest om SFs ytterst marginale posisjon i norsk litteraturvesen. Men hvorfor det har blitt sånn, er kanskje en studie verdt? Så amerikaniserte vi er på en rekke felt, så er likevel interessen for SF laber, den mest ”amerikanske” litterære sjangeren av alle.
Hvilken betydning har science fiction hatt i norsk litteratur? Hva med de andre nordiske landene?
Som jeg sa ovenfor er SF svært marginalisert i norsk litteratur. Når sjangeren en sjelden gang omtales, så regnes den som nerde-litteratur (f.eks Morgenbladet 5. august, og artikkelen ”Nest siste nytt fra dystopia” av Svein Hatlevik, der SF behandles på en overfladisk og bråkjekk måte.) En av få brukbare norske SF-bøker er kanskje Axel Jensens Lul. Øyvind Rimbereids Solaris korrigert er også interessant, men kanskje mer lingvistisk enn som SF. Et ferskt forsøk i sjangeren er Nils Gullak Horveis Markarian, men det er etter min mening en svak bok. Bull-Hansen med Lushons plater fikk god anmeldelse, men den har jeg ikke lest ennå. Det gjøres tross alt spredte forsøk, så sjangeren lever på et vis.
Det er så vidt jeg vet bedre stilt i Sverige og Danmark, spesielt i Sverige, hvor langt mer er oversatt, og sterke forfattere som Lars Jakobson, Steve Sem-Sandberg og Ola Larsmo har et nært forhold til SF. (Se f.eks essay-antologien Stjärnfall, Bonniers Essä 2003). Lars Jakobsons SF-roman I den röda damens slott (2000) er mesterlig, det er ikke skrevet noe i nærheten her til lands.
Her på biblioteket har vi plassert fantasy og science fiction blandet på den samme hylla, litt av praktiske grunner. Men har egentlig de to sjangerne noe med hverandre å gjøre?
Nei, egentlig ikke. De er kanskje like forskjellige som f.eks. krim og skrekk. SF er ett megatekstlig korpus, fantasy et annet. Fantasy er i grunnen svært formelpreget i forhold til SF; veldig mange av idéene skriver seg fra Tolkien. En fantasy-elsker vil muligens være uenig med meg, men ofte står klisjeene i kø i ren fantasy.
Men har ikke SF-litteraturen en forfatter tilsvarende Tolkien, en slags far?
Nei. Jo, kanskje, det kan være klassikere som Jules Verne og H.G. Wells. En viktig idéleverandør i begynnelsen av SFs storhetstid 1950-80 var jo Robert Heinlein. Og Philip K. Dick er jo et ikon. Men, nei, SF har ingen Tolkien.
Science fiction er alt i fra samfunnskritiske romaner som 1984 av George Orwell og Kallocain av Karin Boye til romaner som er ren underholdningslitteratur. Har science fiction som sjanger blitt utvannet på noe tidspunkt? Hva mener du bør være kjernen i en god SF-roman?
SF har lenge vært i ferd med å bli ”utvannet” på den måten at mainstream i stadig større grad har tatt sjangeren opp i seg. SF, skrekk, mainstream, fantasy blandes, akkurat som med musikk, der sjangrene glir over i hverandre og man får de underligste (ofte eksperimentelle) blandinger.
Det er umulig for meg å si noe om hva som bør være kjernen i en god SF-roman. Det samme som i en mainstream-roman, vil jeg tro. Mellommenneskelige forhold. Eksistensielle temaer. Menneskelige vilkår i vår tid. Kjærlighet. Meningen med livet? Etc, etc.
Film har etter hvert hatt en stor påvirkning på litteratur, også innenfor science-fiction vil jeg tro, hvor man har sterke filmer som Blade Runner, som riktignok er basert på en roman, og Brazil. Har science fiction-litteraturen forandret seg etter møtet med film? Hvordan påvirker de to hverandre?
Som regel er det filmen som er inspirert av bøkene. Bare tenk på alle filmene som er basert på Philip K. Dicks romaner: Jeg nevner i fleng Blade Runner, Total Recall, The Impostor, Minority Report. Et unntak er Pitch Black, så vidt jeg vet (mulig jeg tar feil her) er ikke den basert på noen kjent SF-roman. Bøkene er i liten grad påvirket av film. I SF som ellers er det i litteraturen de nye idéene oppstår og de gode historiene først skapes.
En statsviter fra universitetet i Oslo, Werner Christie Mathisen, studerer for øyeblikket makt, motstand og politikk i science fiction-filmer ifølge en NRK-artikkel (se under). Han mener at dystopien er dominerende i dagens filmer og at det er heller frykt enn håp som dominerer vårt blikk på framtida. Hva tror du om det? Hvilke SF-forfattere har vi i dag (2005) som forteller oss noe viktig om dagens og morgendagens samfunn?
Jeg kan ikke si så mye om Mathisens prosjekt. Men generelt vil jeg si at de amerikanske SF- filmene bare gir et overflatisk og derfor forvrengt bilde av SF-sjangeren. Det finnes så mange flere glimrende SF-forfattere enn Philip K. Dick. De aller fleste av de beste SF-romanene er ikke blitt filmatisert , og kommer heller aldri til å bli det fordi de ikke passer inn i Hollywood. Her er det mange skatter å oppdage for den som har tid og ro til å lese. Men jo, dystopien har alltid vært dominerende i SF-litteraturen, dermed også filmen, det er opplagt. Slående eksempler er Harry Martinssons Aniara og 1984 av George Orwell. SF-forfattere forsøker imidlertid som regel ikke å fortelle oss noe om morgendagens samfunn, men om dagens. 1984 handler vel, viste det seg, mer om 1948 enn 1984, for å si det sånn... Framtida er et litterært grep som setter vår egen tid i relieff. God SF utspiller seg i framtida, men handler akkurat som ”mainstream” om mellommenneskelige forhold, kjærlighet og hat, identitet, dannelse, lengsel, ensomhet, Døden, Livet, etc etc. Framtidscenariene blir ofte vakre, slående og fantasirike bilder og metaforer på allmenne menneskelige temaer og situasjoner.
Alle gode SF- forfattere, som Brian Aldiss, Arthur C.Clarke, Cordwainer Smith, Algis Budrys, Margaret Atwood, Brødrene Strugatskij, Philip K. Dick, Roger Zelazny, Ursula K. Le Guin, Franz Kafka, Samuel R. Delany, Øyvind Rimbereid, Lars Jakobsson, Kim Stanley Robinson, Anne Mc Caffrey etc, etc. forteller oss noe viktig, men først og fremst omdagens samfunn og menneskelige vilkår. Om framtida er det som kjent vanskelig å spå.
SF-bøker anbefalt av Rolf Enger
- Boris og Arkadij Strugatskij: Piknik ved veikanten
- Samuel R. Delany: The Ballad of Beta-2
- Lars Jakobson: I den röda damens slott
- Algis Budrys: Rogue Moon
- Algis Budrys: The Amsirs and the Iron Thorn
- Kim Stanley Robinson: Mars-trilogien
- Brian Aldiss: Non-stop
- Arthur C. Clarke: Rendezvous With Rama
- Stanislaw Lem: Solaris
- William Gibson: Neuromancer
- Philip K. Dick: Do Androids Dream of Electric Sheep / Livstyvene
- Clifford D. Simak: City / Legenden om mennesket
- Cordwainer Smith: Rediscovery of Man
Linker til de to intervjuene sitert ovenfor