av Henning H Bergsvåg — sist endret 2022-11-16T11:35:25+01:00
Jeg sitter i en bok. Jeg sitter i stolen på forsiden av Tomas Espedals nye bok ”Dagbok”. Ved skrivebordet sitter Tomas. På skrivebordet står skrivemaskinen, bunker med ark og notater. Når jeg ser på Tomas Espedal ser jeg en mann som er blitt litteratur, samtidig helt virkelig, levende. Bøker overalt her inne. På bord, i hyller og skap, på kjøkkenet, toalettet. Et hus av bøker. ”Jeg vil bo i mitt navn” het en av Tomas første utgivelser. Kan man leve i bøkene, flytte inn i litteraturen? Hva betyr disse bøkene for deg, Tomas? Hva ville vi vært hvis de ikke fantes? Tomas Espedal skal snakke om livet inne i litteraturen. Om sine 99 yndlingsbøker?


Tomas: Jeg tenker på bokhyllen som en begynnelse. Vi begynner med bokhyllen. Hva er det som gjør at noen av oss begynner å lese? Noen leser ikke. Det har jeg tenkt mye på. Jeg kommer fra et hjem uten bøker. Ingen bokhyller, bibliotek, organisert litteratur. Men jeg hadde besteforeldre med et bibliotek! Noe må det ha gjort med meg. Jeg husker jeg sto foran bokhyllen og ble slått av noe stort, noe viktig. Den sto rett innenfor døren. Så gikk døren opp og laget et perfekt leserom. Jeg satte meg bak der og puslet med bøkene. Når jeg tenker på det blir bokhyllen levende.

Tok du ut bøkene og begynte å bla i de?

Nei, først var det permene, ryggene. Bokhyllen. Det første jeg husker er kart. Å bla i de. Det er noe som fortsatt interesserer meg. Jeg kan sitte i TIMESVIS og snakke om kart!

Kart og atlas? Reising i sinnet, den fiktive reise? Vandring. Temaer du er opptatt av og som vi sikkert kommer til å berøre. Når er det du tar spranget over i den seriøse lesningen, den som skal få deg til å ønske å skrive?

Det var på Katten. Vi hadde en norsklærer som var marxist. Det var viktig. Jeg er utrolig glad i marxister! Han gjorde følgende: spurte klassen om de ville lese Fuglane av Vesaas eller 25.septemberplassen av Dag Solstad. Klassen valgte Vesaas med overveldende flertall. Læreren konkluderte med at de aller fleste på et tidspunkt ville lese Fuglane, derfor leser vi Solstad! Det var redningen min. En stor leseopplevelse. Halden, fabrikkene. Jeg har siden oppsøkt Halden på grunn av den boken. Jeg er glad i fabrikker. Jeg tilbragte en dag med vandring omkring Saugbruksforeningen, i dag Norsk Skog, i Halden etter Solstads bok. En marxistisk påtvunget anbefaling!

Reisen inn i bøkene var begynt?

Den alvorlige lesningen begynner her. Smaken av lesningen. Skolen er kjedelig. Lesningen blir en alternativ måte å leve på. Jeg har lenge hatt ideen om å bo i boken, å innrede meg i litteraturen. Jeg får et rom, en seng, et langbord, så begynner jeg å danne et interiør. La meg fortelle om kanskje min største leseopplevelse noensinne. Jeg fant Marcel Proust! Plutselig sto jeg foran en hylle på biblioteket. En bibliotekshylle har også magi. Jeg leste første bind av På sporet av den tapte tid. Den begynner med: ”Lenge gikk jeg tidlig til sengs”. Fantastisk! Jeg brukte TO år på å lese det verket. Jeg leser langsomt. Når man bruker to år på et verk, så blir boken mer levende enn ved en vanlig lesning. Jeg drømte om figurene, tenkte på dem til daglig. Jeg levde der i to år. Fiksjon og virkelighet ble ett.

Da er vi vel inne i et svært viktig og sentralt emne for deg og for oss alle. Skillet mellom skrift og forfatter. Leser og bok. Disse grenselandskapene vi beveger oss i?

Etter hvert så brytes disse skillene ned. Det skjer gradvis og langsomt.

Skriveprosess og lesning nærmer seg hverandre?

Det har med langsomheten å gjøre. Jeg må lese langsomt. Om og om igjen, ofte de samme bøkene. Vi kommer til å snakke om lesning for viderekommende. Andregangslesningen. Den har en annen karakter. For eksempel Doktor Faustus av Thomas Mann. Den var forferdelig første gangen. Da kavet jeg, sa til foreleseren min at det var en vanskelig bok å lese. Da slo han hånden med et smell i bordet og ropte” Hvem faen har fortalt deg at det skal være lett å lese bøker!!?” Hvor hadde jeg denne oppfatningen fra? Jeg leste Doktor Faustus om igjen for noen år siden i Marokko, hvilket bringer oss over i et nytt viktig moment. HVOR leser man bøker? I den avanserte lesningen kan det også være avgjørende hvor man leser bøkene. I byen eller på landet? Hvilken årstid? I Marokko leste jeg utelukkende tysk, vanskelig litteratur. For en leseopplevelse! Da lå jeg i tre uker i Nord-Afrika og leste tykke tyske romaner. Günter Grass: Blikktrommen.

Det er en bok du anbefaler oss å lese?

Absolutt! En bok nesten ingen leser på grunn av den helsikes filmen. Hadde filmen enda vært dårlig, men problemet er at filmen er god. Det er få som gidder å lese boken. En stor bok, vel så stor som Thomas Manns romaner. Og det vet vi jo, å lese en bok på sommeren eller vinteren er to vidt forskjellige ting.

Og hva leser du om sommeren?

Da leser jeg filosofi!

Fordi det er en tid du ikke skriver selv?

Nettopp. Når jeg skriver sliter jeg så forferdelig med det, at jeg ikke får til å lese andres romaner. Heller ikke dikt, i særlig stor grad. Det blir avsporinger.

Du snakket om viktigheten av hvor du leser bøkene. Gjelder dette også konkret, hvilket rom i huset?

Sengen! Det sier seg selv. På et tidspunkt hadde jeg hele sengen full av bøker. Det var en tid da jeg var aleine, uten kjæreste, og på vei nedenom og hjem. Jeg hadde jeg et rom med bokhyller på alle veggene og en seng midt i rommet. Der lå jeg og trakk ut bøker. Bladde, leste de ikke ferdig. Det har jeg i hovedsak sluttet med. Jeg leser litt. Sengen og skrivebordet. Noteringer. Noen bøker noterer jeg til. Skriver ofte av hele passasjer. Får språket inn i fingrene. Studerer teknikken. Den første boken jeg brukte slik var Thomas Hardys Tess fra Urberville. Da hadde jeg fått en formening om at jeg skulle bli forfatter. Jeg tenkte: åpningen er genial! Så måtte jeg spørre: hvorfor er denne åpningen genial? Da måtte jeg gå tilbake igjen og studere det. Skrive meg igjennom det.

Hva ble det ut av det?

Jeg skrev en novelle. Om en mann som kommer inn til en landsby. Han kommer alene. Han går ikke midt i veien. Han går ikke til venstre. Han går til høyre. Hva hadde han på seg? Påkledning. Været. Alle disse detaljene. Det kunne jeg lære av Thomas Hardy. Hvordan en mann skal komme gående inn til en landsby.

Du måtte altså studere hvordan språket kunne skape den følelsen i deg som leser?

Vi snakket en gang om Katt og mus av Gunter Grass. Plutselig skjer det noe i den boken! Du kjenner det. Dunk! Et sug inne i deg. Der også må jeg tilbake og se: hva GJØR Grass i det partiet? Finne partiet. Jo, midt i en setning endres perspektivet til førsteperson. Distansen brytes. I Helsike! Horace Engdahl sier at det er hans yndlingsbok av Grass. Katt og mus. En kjempebok!

Å forsvinne

Du snakker om forfatterteknikk. Hvordan lesningene griper inn i skrivingen rent teknisk. Har du noen refleksjoner omkring lesningens funksjon? Hvorfor i all verden leser folk bøker? Hva er det vi vil?

Dette har jeg skrevet mye om, særlig i min nyeste bok. Det første jeg må si er: Man lærer ingenting av å lese bøker. Ingenting. Psykologi, moral? Ingenting. De eneste som lærer noe av bøker er forfattere! Hvorfor leserne leser? Ja, det er et vanskelig spørsmål. Jeg må vise deg en bok. (tar en bok ut av hyllen bak seg). Den er om maleren Balthus som har malt flere bilder av lesende mennesker. Det er erotikk der også, men det er nå hans greie. Det du vil oppdage er at folk forsvinner. Jeg har sammenlignet skriving med døden. Du ser den lesende svinne hen som i søvnen. Hvilende i seg selv. Noen ganger bytter Balthus ut boken med et speil. Det er forsvinningen som fascinerer.

Hvor forsvinner leseren?

Her forsvinner man i seg selv. Den umerkelige innadvendte bevegelsen. Det er en nært sagt mystisk bevegelse. Et rom som åpner seg. Boken. Noe nesten erotisk, meditativt. Jeg har med Freud på listen. Drømmetydning. Og hvis Freud har rett i den boken, så er vi langt mer intelligente når vi sover enn når vi er våkne. Sånn er det vel med lesningen også. Vi er langt klokere når vi leser. Og likevel kan vi ikke anvende oss av denne klokskapen, den tilhører litteraturen.

Og når vi skriver?

Ja, da befinner vi oss i det samme laget. Språket i oss er mye eldre enn oss og vi jobber med strukturer som er langt mer intrikate. Leseren tar imot mye av dette. Men tanken om at man lærer noe av lesning? Det er vulgærlesning. Nei, etter å ha lest en bok gjør man fortsatt de samme feilene som Don Quijote, er en like stor drittsekk som Bateman i American Psycho. Det er ikke det som er bøkenes vilje. Det er bare skinnbedrag. At det er farlig å lese bøker, det er viktig å lese bøker, det er BRA? Det er ikke så sikkert. Se hvordan det har gått med oss. Jeg har nesten mistet synet og har begynt å bruke briller!

Rett foran oss her på bordet ligger forresten Dickens? Han anbefaler du også på listen din?

Dickens! ”Great expectations”! Jeg elsker den åpningen. Med elven, Themsen, inngangen. Og så dette skeive språket. Utrolig at den gikk som en føljetong i avisen. Det er helt vilt! Språket er jo helt sinnsykt! Alt er skeivt. Og nifst. Død og fordervelse. Tunge skjebner. De ytre rammene er alltid gode. Men det er språket til Dickens som treffer meg. Og jeg anbefaler her en bok om å gå. ”The Uncommercial traveller”. Det er den jeg har på listen. Den mest berømte fortellingen der, er vel ”Nightwalks”. Nattlige vandringer gjennom London. Hva treffer han på disse turene? Hvilket London er dette? Jeg har alltid hatt lyst til å gå i London, nattetid, etter Dickens.

Du har foretatt noen slike turer? I fotsporene til dine yndlingsforfattere. Rimbaud blant annet?

Jeg har gått noen sånne turer. Det er nesten litt pinlig. Jeg gikk blant annet ”strekningen Rimbaud”, som jeg kalte den, fra Charlesville til Paris. Det var nedslående. Det Frankrike som Rimbaud gikk finnes ikke lenger. Hvorfor går jeg her? Likevel lærerikt og interessant. Føtter, oppbrudd og marsjer. Rimbauds´ rastløshet. Innimellom skrivingen. Han hamret ned bøkene og så ut. Ut på veien. Han fulgte jeg.

Du nevner også bøker om selve akten ”å gå”?

Filosofene har mye brukbart her. Men det er dikterne som har gått mest. Hölderlin i Schwartzwald i Sør Tyskland. Hölderlin går mot Frankrike på et tidspunkt, og samtidig starter Wordsworth sin vandring fra England, noe som kom til å bli viktige opplevelser for begge to. Store konsekvenser for forfatterskapene! De fikk begge skue den franske revolusjon på nært hold. Wordsworth oppdaget det revolusjonære i det å gå. Den gående figuren er en opprører. Lar seg ikke fange. Dette har disse to oppfattet. Hölderlin var svært opptatt av Rosseau som var den første som forherliget det å gå. Jeg har lest mye Rosseau. Det første du vil merke er at han er en ufordragelig forfatter. Han blir bare verre og verre. Men så etter endeløse lesninger, begynner man å elske Rosseau. Han grunnlegger vandringen som romantisk disiplin. Men dette kan jeg snakke om i nitten timer!

Vi begynte med kartet og huset?

Det er så mange paralleller mellom boken og huset. Som i Huysmans fantastisk fine bok ”Mot strømmen”. Han bygger opp teksten etter hvordan han innreder huset sitt. Der har jeg lært av og stjålet masse fra. I min siste bok tar jeg for meg rom for rom i huset, skriverommet, bordet, entreen, dørene, lampene, soverommet, badet. Alt bygges opp og får tekst. Som i ”Mot strømmen”. En innendørsbok. En fantastisk bok. Han forsvinner inn i bokens verden. Det er kalt en dekadanse-roman. Men dekadanse er ikke bare å drikke, ha seg damer og forkaste alle verdier. Det er også å bli nært tilknyttet lesningen. Å forsvinne i den. Bildet av en leser er bildet av en aristokrat.

Men ikke nå lenger?

Vi er begge barn av arbeiderklassen og dermed er det ikke så mye som skulle tilsi et liv i skrift. Men vi har en inngang til litteraturen fordi vi lever i Norge i disse tidene. Forestill deg en mann som egentlig kan gjøre alt! Men han gjør ingenting. Han bare ligger og leser! Bøkene fins. Biblioteket er fullt av de. Men det er tid som er spørsmålet. Hvem har tid?. Jeg har lest bøker hver dag siden jeg var 18 år. Det har jeg tenkt mye på. Jeg har viet livet mitt til lesning. Mitt råd er at unge folk bør benytte seg av lånekassen. Ta et stort lån, late som de studerer og bare ligge seg og lese! En kamerat av meg som jeg reiser mye sammen med blir ofte sint på meg. Vi sitter på toget og han sitter og ser ut av vinduet. Landskap, elver og bilder. Jeg sitter med hodet i en bok. Ligger på stranden og leser. Sitter på flyet og leser. Lesere kan lukte hverandre. Du går på gaten. Der er en leser!

Inni språket, inn i livet

Din nyeste bok har tittelen ”Dagbok”. Det er en sjanger du åpenbart er vel bevandret i. Du har anbefalt en del bøker som biblioteket ikke hadde, men som nå er gjort tilgjengelig, dagbøker av blant andre Sylvia Plath, Andre Gidé, Alberto Giacometti, Walter Benjamin. Hvorfor denne interessen for dagbøker?

Jeg elsker dagboksjangeren! Kafka, Kierkegaard. Hvis det er gode dagbøker så er det stor litteratur! Noe av det beste Kafka har skrevet er dagbøkene. Ofte refleksjoner, også omkring skrivingen.

Dagboken må jo da, for å knytte an til begynnelsen av vår samtale, være den ypperste form for litteratur. Feltet der skriving og liv knyttes tettest sammen. Der skriveren forsvinner inn i boken, der boken vokser seg omkring forfatteren? Livet er tilstede! Døden?

Livet er vel alltid tilstede i skriften. Dagboken er personlig, den gir mye. Dagbokformen og essayet har høy vanskelighetsgrad. Det er en stor utfordring. Jeg har hatt mange store leseopplevelser i dagboksjangeren. For eksempel Olav Bulls Ekko og regnbue. La oss ta steget inn! La oss få se det som ikke er bok! Notater, løsrevne setninger. Det er en mulighet til å være fullstendig ærlig, naken. Det nakne hjertet, som Baudelaire ville kalle dagbøkene sine. Men språket vil alltid innebære en forkledning. Hjertet vil alltid være kledd i språk.

Det er vel bare å innse at formidling gjennom skrift, både fra skrive og lesesiden, er så komplekst at det ærlige, nakne møtet aldri kan skje. Boken insisterer på dette møtet. Men trolig kan det aldri finnes? Språk er, og kan bare bli språk?

Tanken om den nakne skrift har dukket opp. Automatskrift. Hvor skriver en fra når man skriver nakent? Blanchot snakker om ”den andre natten”. Ikke den første. Vi er ”i den andre natten”. Både når vi leser og skriver.

Nærmer du deg dette stedet i omgangen din med ulike sjangere?

Alle sjangere bør utforskes og utfordres. Nå holder jeg på med brev. Jeg leser blant annet Mozarts brev. De er helt utrolige. Eksepsjonell litteratur. Jeg er ikke så glad i bøker som later som om de er brev. Bortsett fra én bok: Pentti Saarikoskis Brev til min kone. Der han får penger av forlaget, drar til Dublin for å skrive bok, men i stedet skriver fiktive brev til sin kone. Han retter ikke. Det har en autentisitet. Det er stygt, rått. Dette er en strålende bok. Den er et virkelig brev.

Du leser mye ny lyrikk. Er det slik at jo dypere inn i dette kraftfeltet mellom liv og skrift man kommer så må nødvendigvis også språket bli mer innfløkt, intrikat? Jeg tenker på ditt eget forfatterskap. Jeg kan skimte en linje der kraften fra dette møtet øker i intensitet. Rykker inn mer og mer. Liv og skrift blir til slutt ett. Da må det vel nødvendigvis også skje noe med språket, det fortettes?

Det er nødvendig. Den språkligheten jeg arbeider mot, er avhengig av at språket blir vanskelig. Poesi er et slags forskningsarbeid.

Du anbefaler en god del diktbøker skrevet etter 1996 på listen din. Er det en tilfeldighet?

Det har med Bergen og poesiengasjementet som har bredd om seg i disse årene. Et miljø. Interessen min for ny poesi ble vekket opp. En intensivering av lesningene. Min opprinnelige poesi-interesse kom med Rene Char, Guillimaire Appolinaire, Henrí Michaux, Paul Celan. Den lå lengre bak i tid.

Denne nye interessen, og miljøet som befant seg omkring den skrivegruppen du deltok i som utga ”Trøst”-antologien i 1999, hvordan påvirket det ditt eget forfatterskap?

Jeg ble tvunget til å skjerpe diktlesningene. Snart utvidet denne interessen seg med mitt engasjement i Bergen Poesifest 2000 og 2002. Emmanuel Hocquard, Pascalle Monnier! Plutselig åpnet verden seg! Vi visste lite om disse områdene i litteraturen som skrives nå. Hvis lyrikken er et forskningsarbeide ble det nå åpenbart for oss forskere og forskningsteam i Frankrike, Sverige og USA, som kanskje lå langt foran oss i utviklingen. Det er viktig at disse tingene blir gjort tilgjengelig. Alle disse måtene å benytte språket på. Rune Christiansens oversettelsesserie på Oktoberforlag har vært viktig.

At amerikanerne skriver eksperimentell poesi er kanskje en overraskelse for noen. Hvilke navn vil du nevne?

Lee Ann Brown er fantastisk! Utfordrende! Nesten pornografisk. Amerikanene er tøffere i tonen, selv når de eksperimenterer med språket! Jena Osmans The Character, Michael Palmer, Stacy Doris!

Et navn som du nevner tre ganger i din nye ”Dagbok” er svenske Kristian Lundberg? Du anbefaler hans strålende bok ”Om det är osynligt så fanga det med öppna händer”.

Han har en annen tone igjen. En gående, mer episk. Han synger! Det biografiske. Han går KONKRET ned Malmöveien. Det er stygt og vakkert. Vid åpent. Han er blitt min yndlingsdikter! Den dagen jeg skriver dikt, innbiller jeg meg at jeg vil finne den samme tonen.

Hovedpersonen i boken din nevner også Ann Jäderlund. Og at han må være forsiktig med å lese henne. Hvorfor det?

En skapelse. Bildene! Og så går det under! Når man har vært der, kjenner man at språket har vansker med å forlate hennes verden.

Hanne Ørstavik nevner i et intervju her på nettbiblioteket at man hos Jäderlund kjenner den rene smerten i skapelsen av et nytt språk.

En rar identifikasjon med noe vi ikke vet hva er, men som er smertefullt. Jäderlund er en gigant. Men farlig for en som skriver. Og vakkert. Vakkert.

Å tiltale det ukjente

Vi har vært innenfor og utenfor huset. Vi har snakket om kart. Innenfor og utenfor skriften. Dette feltet mellom forfatteren og leseren. Stedet som fins og samtidig ikke fins. Som stråler av vilje og kraft. Stedet der ens lesninger, ens skrift og urbilder møtes. Møtet som aldri blir et møte, men bildet av et møte. Bør man beskytte dette stedet? Du antyder at du må være forsiktig med hva du slipper til?

Ja, for meg er det viktig hvilke bøker jeg ikke leser! I en fase i livet er det viktig å lese mye, lese alt. I andre perioder det helt essensielt å ikke lese. Man gjenkjenner så lett grepene. I en periode på nittitallet kom det forfattere som hadde noen nye grep, som ville sprenge. Kristine Næss` Obladi, Silje Vethal: Terreng. Lars Ramslie skrev Biopsi, Ole Halvorsens Tobakk. Det skjedde ting. Romaner også! Karl Ove Knausgård, Monica Aasprong. De gjorde noe med det litterære feltet. Dette var flott. Det er nesten borte nå. Nå debuterer folk med verdens mest alminnelige bøker.

Når jeg leser forfatterskapet ditt som teller 7 bøker leser jeg det som en bevegelse mot et felt eller et punkt. Jeg leser det som det ypperste konfliktpunket mellom liv og skrift, liv og død. Det punktet der det ikke lenger er forskjell på dikt og liv. Der hele skriftprosessen blir synlig, språket mister sin tilgjorthet og blir nødvendighet. Skriften må drives videre for at livet skal gå videre. Det autentiske. Virkeligheten og språket griper etter hverandre?

Det har du nok rett i. Jeg er glad for en slik lesning. Selve skrivingen har ført meg utover det sjangermessige. Dette ønsket om å luke vekk forfengeligheten, komme til noe rent.

Må ikke nødvendigvis språket bli mer komplekst med en slik bevegelse?

Riktig! I dette feltet må språket nødvendigvis renses. Renses for meg selv. Få vekk meg selv. Jeg står i veien for mine egne tekster. Drømmen er å stå tilbake med bare språket. Jeg har et håp om å gi språket noe tilbake. Etter alt det har gitt til meg. Ikke anerkjennelse, men å bidra med noe språklig. Skape noe viktig, noe som angår språket selv.

Hvor er leseren i dette?

Det er det som er det skumle! I dette trengs det ingen leser! Leseren blir overflødig. Hvor hadde vi vært hvis alle som skrev tilpasset språket til sine lesere? Hvor ville litteraturen vært i dag? Som i Montaignes essayer, han begynner med: ”Farvel, leser!”. Nei, leserne vil bare ha det samme, det kjente, igjen og igjen. Jeg må frigjøre meg fra leseren, frigjøre meg fra meg selv. Det er den språklige kvaliteten, altså språket selv, som avgjør om noe er godt eller dårlig.

Dette er tanker som jeg også har hørt hos språkforskningsorienterte forfattere som Emmanuel Hocquard, Claude Royet-Journoud, Ann-Marie Albiach, og også amerikanere som Michael Palmer. Hvor viktige har disse forfatterne vært for deg i denne erkjennelsen?

Årenes lesning har drevet meg hit. Proust, Woolf. Hvor viktig var leseren for dem? Se på den beste og viktigste lyrikken. Så konsentrert om sitt eget. Denne lyrikken utstråler: dette er ikke for deg, dette er ikke tilpasset deg. Her vil du finne ”det andre”. Det du ikke forstår! Det er det beste en lesning kan gi. Hvor ofte leser jeg Jaques Roubaud? Hele tiden leser jeg Roubaud. Igjen og igjen. Går inn i teksten på ulike steder. Lesningen blir et arbeid. En viktig distinksjon.

Hvor ender du opp?

Jeg ender opp med drømmen om BOKEN, den endeløse boken. Den boken som man kan bo i. Som Klaus Høecks In Nomine. Som Uroens bok av Pessoa. I de bøkene kan jeg tilbringe hele mitt leseliv. I det jeg åpner Jaques Roubauds Lewi´s mangfold av verdener, viser han noe nytt, og det blir varig, en evig åpning. I den boken henvender Roubaud seg til en død. Ikke leseren. Vi vet, du og jeg, at det er hans kone det dreier seg om. Men det dreier seg ikke om en gjenopprettelse av et tap. Det er en ekte samtale med den døde.

Ja, å skrive den boken tar ikke bort Jaques Roubauds sorg. Sorgen forblir den samme, men språket utvides for å kunne inkludere sorgen. I dette leser vi språkets smerte, forandringen?

Ja! En samtale med det som ikke er. Som i lyrikken. Ikke til naturen, men til noe i naturen du ikke vet hva er. Likevel blir det tilsnakket. Dette stedet.

Det må ende der. Dette stedet. Vi ser på hverandre og skjønner det. Samtalen har nådd sitt sluttpunkt. De tomme kaffekoppene legges i oppvaskkummen. Vi går ut døren og tar heisen ned til virkeligheten. Vandrer forbi SAS-hotellet langs Bryggen og innover mot byen. Bøkene fins. Alle Tomas´ yndlingsbøker. Innganger til ulike verdener. Bøkene fins på biblioteket.

Tomas' anbefalinger: sjekk ut disse bøkene!

Tyskland / Midteuropa

Frankrike

England

USA

Sverige

Danmark

Norge

Litt av hvert


Oktober 2003