Luis Buñuel X 3
Surrealisten Luis Buñuel har mange gode filmer, og vi skal anbefale tre av dem fra vår DVD-samling. Filmskaperen var født i Zaragoza i Spania, og ble tidlig en del av den surrealistiske avantgarde-bevegelsen, sammen med blant annet kunstneren Salvador Dalí. Deres første film Den andalusiske hund fikk blandede mottagelser, og spesielt én makaber scene i denne kortfilmen vakte oppsikt, og står som en av filmhistoriens mest kjente. Irrasjonalitet, fascinasjon og forferdelse, psykoanalysen, og latterliggjøring eller kritikk av borgerskapet er temaer som går igjen hos Buñuel. Ofte med en god porsjon humor.
Borgerskapets diskré sjarm (1972)
Satire på sitt beste, om en gjeng snobbete mennesker som møtes til middag eller lunsj, men stadig blir forhindret, av grunner som er mer eller mindre absurde. Eller kanskje er de forhindret fordi det viser det seg å være en drøm? Borgerskapet ser tilsynelatende elegante ut, men har flere skjeletter i skapene sine. De skal stadig innta måltider, men får aldri egentlig spist eller blitt ferdige med middagen.
En original komedie du ikke har sett maken til, med uforglemmelige scener. For eksempel scenen fra en te-salong, hvor de er tomme for te, har du hørt noe så oppsiktsvekkende? Ja, da tar vi kaffe isteden. Nei, de var visst tomme for kaffe også. En soldat kommer og setter seg, og vil gjerne fortelle om en drøm han har hatt. Joda, de tre damene lytter så gjerne. Drømmesekvensen er som drømmer flest, merkelig og uforklarlig. Men minst like absurd er det at mannen slår seg ned og deler drømmen sin, uten at kvinnene viser det minste tegn til overraskelse.
Exterminating Angel (1962)
En større gruppe mennesker er samlet i et herskapshus for å spise middag, men allerede før selskapet starter har de fleste tjenerne forlatt huset, uvisst av hvilken grunn. Nå må gjestene klare seg selv. Kjedelig for vertinnen, som hadde planlagt underholdning med en flokk sauer og en liten bjørn (!). Det viser seg etter hvert at det er umulig å gå ut av huset, alle menneskene er fanget inne, selv om det ikke er noe som stopper dem. Det er bare en usagt kjennsgjerning; her må de bli. Etter hvert som det er tomt for mat og vann, ser vi hvordan siviliserte mennesker kan komme til å oppføre seg hvis de blir presset hardt nok og deres verste sider kommer frem.
Det er ikke så veldig langt fra borgerskapets staselige verdier til hulemenneskets uforfalskede instinkter. Å finne forklaringen på handlingen til denne filmen blir vanskelig, for som Buñuel selv sier; “det er ingen forklaring”.
Los Olvidados (1950)
Bunuel har her laget en usminket og hjerterå film helt fri for patos, om livet blant barn og unge i slummen i Mexico City. Vi følger en guttebande som bruker dagene på å skaffe seg noen slanter eller andre goder, noen bor hjemme i skuret til familien på 7 mens andre er helt uten familie. Det er beintøft, og tilværelsen er ribbet for kjærlighet eller medfølelse. Her er ingen empati med verken funksjonshemmete eller eldre, og alle barn bør passe seg for slemme og slibrige voksne.
Denne filmen er veldig forskjellig fra de to andre i dette tipset, som er mer like med sin absurditet og surrealisme. Los Olvidados har et dokumentarisk preg og har ingen elementer av irrasjonalitet, bortsett fra en karakteristisk drømmesekvens. Noe symbolisme kan gjenkjennes, men ellers er dette en realistisk og autentisk fremstilling av det harde livet i storbyens bakgater. Det var ikke akkurat tidenes reklame for Mexico, og filmen opprørte mange i landet. Men etter hvert som filmen mottok anerkjennelse i blant annet Cannes, fikk pipa en annen lyd. I dag er Los Olvidados en klassiker som enhver samtid kan kjenne seg igjen i.
