Crock of Gold

Regissør Julien Temple har laget filmer om eksentriske punklegender før. Han fikk Johnny Rotten (Sex Pistols) til å gråte i The Filth and the Fury, og han gikk under huden på Joe Strummer (The Clash) i The Future is Unwritten. Shane MacGowan fra The Pogues er kanskje mest kjent for to ting: å synge verdens mest spilte julelåt Fairytale of New York, og å være veldig full og rølpete. Men hvordan lage en film om en grinebiter som absolutt ikke vil la seg intervjue? Regissøren mener folk som anses for å være vanskelige å ha med å gjøre, er veldig gode filmobjekter. 

Måten å få Shane MacGowan i snakk på, var å filme samtaler han hadde med andre, gjerne ledsaget av noe godt i glasset. MacGowan viser i filmen ulike sider av seg selv, alt etter hvem han snakker med. Han er både kjepphøy, øm, ufin, og ydmyk (litt iallefall). Regissøren tar oss med tilbake til MacGowans oppvekst i Irland, hvor tradisjonell musikk kom inn med morsmelk (og etter hvert, eller ganske tidlig faktisk, stout og whisky), og den irske folkemusikken skulle bli betydningsfull for The Pogues som han senere etablerte. Filmen viser også et stykke irsk historie, både kulturelt og sosialt, illustrert ved unike arkivopptak, nydelige fotografier, og spenstig animasjon. Temple er altså ikke bare interessert i musikeren og musikken, men hvor alt dette kommer fra. Da filmen var under produksjon, oppdaget regissøren at våningshuset i Tipperary hvor MacGowan tilbrakte mye av sin tidlige barndom, fortsatt stod intakt. Perfekte omgivelser for å filme musikeren! Etter mye overtalelse fikk de MacGowan så langt som til nærmeste landsby, kun noen kilometer fra barndomshjemmet. Men så traff han noen frender på puben, og der ble de sittende….