Natta pappa henta oss

Steffan Strandberg vokste opp med en mor som drakk og valgte alkoholen fremfor barna sine. Det er den enkle versjonen. Men livet er jo mer komplisert enn det. Hvorfor drakk mor? Hvem var hun? Da Steffans mor døde følte han ingenting. Han ble ikke lei seg, men heller ikke glad. Han gikk i gang med en prosess der han ville finne ut av barndommen, og brukte filmmediet til dette. Hans far kjøpte en gang et flott kamera av typen super 8mm, så familien satt på en god del unik dokumentasjon. Disse klippene viser at det også var glede i barndommen til Steffan, gode minner som har satt seg. Ellers i filmen ser vi en miks av nåtidens Steffan som forteller, litt dramatisering, samt animasjon av et belgisk firma som heter Walking the dog. Animasjonen beskriver mange av de vonde scenene, og det fungerer riktig så bra. Filmen er en sterk og ærlig beretning, den er fryktelig trist, men det er også vakre og humoristiske scener. Det er vondt å tenke på at dette er hverdagen til mange barn, foreldre som ikke er tilstede for dem. Steffan Strandberg er en reflektert og en dyktig formidler, og ender filmen sin på en utrolig flott måte.