Fin filmpoesi

Mija er i 60-årene og lever sammen med sitt barnebarn, som hun har oppdratt alene. Gutten er nå tenåring. Filmens åpningsscene viser en jente som flyter i en elv. Jenta er elev ved guttens skole, og Mija mistenker at barnebarnet på et eller annet vis er involvert i selvmordet.

Mija er ensom og har lyst til å gjøre noe med livet. Et kurs i poesi blir starten på noe nytt. Samtidig får hun beskjed om at hun har begynnende alzheimer. Det kommer fram at en gjeng med tenåringsgutter har misbrukt jenta over lang tid, og en av dem er Mijas barnebarn. For at ikke politiet skal blandes inn i saken må hun sammen med de andre foreldrene være med på å betale erstatning til jentas mor med midler som hun ikke har.

Lee Chang-Dong har laget en vakker film om et vanskelig tema. Den engasjerende skildringen av bestemoren er det som bærer filmen. Å se hvordan hun forsøker å skrive poesi samtidig som hun har begynt å glemme ord er rørende. Den eldre kvinnen er svært elskelig, uttrykksfull og oppfører seg som en ungpike, samtidig som hun også er ganske lukket. Hun er sjokkert over barnebarnet som ikke viser noe tegn til anger, men samtidig kan hun ikke støte ham fra seg. Hvor langt kan hun gå for å redde ham? Og gjør hun egentlig det ved å ikke la ham få sin straff? Gjennom sine forsøk på å skrive poesi erfarer Mija at både det grusomme og det vakre er tilstede i livet og kunsten. Slutten skal ikke røpes, men den sitter igjen.