Rope: Et mord og et middagsselskap

Vi befinner oss i en fasjonabel hverdagsstue. Tidlig får vi vite at det er planlagt et middagsselskap samme kveld, i den samme stuen hvor drapet nettopp har blitt begått. Men det er ikke panikken som herjer umiddelbart. Ihvertfall ikke hos Brandon, den ene morderen. Han ser forbausende rolig ut der han tenner en røyk og later til å ta livet helt med ro. Andremann Philip, han er derimot mer oppjaget; det går jo ikke an å fullføre middagselskapet som planlagt, ikke nå vel?

Alfred Hitchcock var ikke redd for å ta i bruk makabre virkemidler i sine filmer, og det som skjer videre i filmen er ikke annet enn oppsiktsvekkende. Etter en dvelende periode med taushet, får vi høre dialogen som sender oss inn i den tematiske kjernen av filmen. Det vi får vite er både enkelt og provoserende.

Mennene sier selv at de drepte sin gamle studiekamerat simpelthen fordi de hadde rett til det. Ikke nok med at de hadde rett til det, de ser også på drapet som et slags kunstverk. Det perfekte mord! Og ikke nok med at middagsselskapet skal foregå som planlagt, den lekre buffeten skal attpåtil serveres på toppen av den samme trekisten de nettopp har plassert liket i! Hvilken måte å krone dette kunstverket på.

Filmen kom ut i 1948, bare tre år etter andre verdenskrig. Og på samme måten som Hitler og nazistene bakte Nietzsche sine teorier om overmennesket inn i sitt verdensbilde, gjør de to morderne i Rope det på samme måten. Noen mennesker har retten til å ta liv. De utvalgte. En litterær parallell kan vi også finne hos Raskolnikov med sitt forsvar om hvorfor han drepte den gamle onde pantelånersken i Forbrytelse og straff. Hun var jo et forferdelig menneske, og gjennom sin handling gjorde han menneskeheten en tjeneste ved å ta henne bort fra livet.

Men som hos Dostojevskijs antihelt begynner snart tvilen, angsten og panikken å bre seg hos Brandon og Philip. Etterhvert som middagsgjestene strømmer på og alkoholen bøttes nedpå blir stemningen stadig mer spent. Særlig en av gjestene begynner å ane ugler i mosen, nemlig deres gamle mentor Rupert Cadell (James Stewart), som sakte men sikkert tar på seg rollen som filmens etterforsker. Og etterhvert filmens dommer.

Filmen avsluttes med flere revolverskudd. Men hvem som skyter og hva som blir konsekvensene av skuddene skal forbli usagt her.

Oppi alt dette mørket kan det likevel være rom for noen (fun)facts:

• Rope var Hitchcock sin første fargefilm.
• Som vanlig har Hitchcock en liten gjesteopptreden i filmen. Ikke blink etter 55 minutt.
• Filmen forsøker å gi illusjonen av å være tatt i én tagning inne i ett værelse. Men i og med at filmrullene ikke var lange nok på den tiden måtte Hitchcock være kreativ i forhold til når rullene ble skiftet, for eksempel ved å be karakterene stanse opp foran kamera, akkurat lenge nok til at ny rull kom på plass.