Symfonikeren fra Minde

“Anne-Marie Ørbeck, som torsdag gikk ut av tiden, vakte oppmerksomhet da hennes symfoni i d-moll ble uroppført i Bergen i 1954. Aldri tidligere hadde en kvinnelig komponist geidd å få fra hånden en stor symfoni. Et slikt arbeid representerer ikke bare åndelig overskudd, det kreves også fysisk styrke og utholdenhet. Det meste av symfonien ble skrevet under krigen, en dyster tid, likevel eier verket et lyst grunndrag og munner ut i en opimistisk stemning.
        Dirigenten Carl von Garaguly ble imponert da han fikk se partituret. Det var også publikum og kritikerne, som kalte konserten en musikkhistorisk begivenhet. Symfonien, som holdes i en klassiskromantisk stil, er båret av en frisk melodi og klar rytmikk, ble også spilt av Oslo-filharmonikerne i NRK og sto senere på Harmoniens program en enkelt gang.
        Anne-Marie Ørbeck var utdannet pianist og fikk sine viktigste impulser fra Sandra Droucker i Berlin omkring 1930. Det var da hun debuterte som pianist. Men hun tok også undervisning hos førkrigstidens fremstående teoretikere, og når hun oppførte Mozarts klaverkonserter, utstyrte hun dem gjerne med egne kadenser.
        Skrivingen grep om seg. En concertino for klaver og orkester uroppførte hun selv i tysk radio. Flere klaverkomposisjoner fulgte, men også sanger og korverker. Syklusen “Vonir i blømetid” og korsangen “Ovspel”, begge til fargerike tekster av Hans Henrik Holm, ble premiert i konkurranser. Etter krigen dro hun til Wien for å
studere atonal musikk, nysgjerrig på å se om den kunne tilføre henne noe. Deretter kom hun til Paris hvor legendariske Nadia Boulanger ba henne være forsiktig med den slags morfin hun hadde med seg fra Østerrike: “Skriv slik det er naturlig for Dem”.
        Og det gjorde Anne-Marie Ørbeck. Fullt bevist den tradisjonen hun sto i, utviklet hun et tonespråk der hun kunne gi uttrykk for sine musikalske tanker, ærlig og redelig. Lett var det ikke. “Jeg har kjempet med stoffet, og intet har vært lettvint”, sa hun til meg en gang. Som skapende kunstner følte hun seg ensom innenfor en mannsdominert yrkesgruppe. Hun involverte seg aldri i komponistforeningens virkefelt eller i musikklivets organisasjoner forøvrig. Hun levde et tilbaketrukket liv her i Bergen med mann og barn, sitt klaver og sin komponering, og gjorde aldri noe vesen av seg, beskjeden som hun var. Positiv var det derfor at andre sørget for å få hennes musikk er bevart på plate. Både symfonien, innspilt av Royal Philharmonic med Per Dreier som, dirigent, og andre Ørbeck-verker er tilgjengelig på CD.”